Etter at myndighetene har overtatt næringsutviklingen i Norge fra det frie markedet gjennom klimapolitikken, har Norge opplevd en voldsom offentlig pengebruk for atter å industrialisere landet som globalistene selv avindustrialisterte på 1980- og 90-tallet. Denne grønne industrialiseringen, samt kommersialiseringen av vannkrafta vår for å gjøre Norge til «Europas batteri», har etablert en myte om at Norge trenger «massive mengder ny kraft». Det er ikke sant, og trass i ekstrem pengebruk er effekten så godt som helt fraværende.

Batterigalskapen er snart over i Norge, men det er bare å gjøre seg klar for hydrogengalskapen. Nå planlegges også en gigantisk hydrogenfabrikk i Kvinesdal: Kvina Energy Park har inngått samarbeid med industrigasselskapet Linde og det norske hydrogenselskapet Hydrogen Pro for å planlegge, bygge og drifte den hypotetiske hydrogenfabrikken. Den skal være i drift innen utgangen av 2028, hvis ting går etter «store visjoner og hårete mål», men dét kommer neppe til å skje.

Aktiv produksjon av enormt energitap

I desember 2023 bevilget Statnett 500 megawatt til industriprosjektet (det tilsvarer forbruket til 250.000 norske husstander) som skal produsere rundt 80.000 tonn grønt hydrogen på årsbasis. Mye av hydrogenet vil trolig bli omdannet til rundt 360.000 tonn ammoniakk årlig, til gjødselproduksjon og som drivstoff i maritim sektor. Energitapet dette vil resultere i, er det ingen som vil snakke om. Like lite som de vil snakke om prisene disse produktene vil få, eller den ekstreme risikoen ammoniakk og hydrogen representerer for samfunnet.

Man har valgt Kvinesdal fordi stedet har en havn og god tilgang til vannkraft. Selve grunnlaget for denne satsingen er politikernes klokkertro på en voldsom økning i etterspørselen etter «grønt» hydrogen og ammoniakk … en gang i fremtiden. Dette skulle ha intruffet for mange år siden, men fortsatt har ikke markedet vist seg, og det vil det heller ikke gjøre, fordi det bryter med alt vi vet om økonomifag og energitilgang.

Et planøkonomisk tiltak for å pumpe opp kunstige aksjeverdier

Bærebjelken i «grønt industriløft» og klimapolitikk er ikke normale markedskrefter og lønnsomhet og den slags gammeldagse greier. Bærebjelken er en ny, eksperimentell type økonomi kalt «sirkulærøkonomi», som aldri er blitt utprøvet med suksess noe sted, noen gang. For å gjøre alt det grønne «lønnsomt», må man nemlig innføre så store CO2- avgifter at man gjør alt det billige dyrere og enda mer ulønnsomt. Klimapolitikken er altså aktiv sabotasje mot lave priser og markedskrefter gjennom statlig planøkonomi.

Akkurat som rundt andre «grønne satsinger» står det et ganske nyopprettet aksjeselskap bak som tidligere har lovet 1500 arbeidsplasser ved hydrogenfabrikken, men nå er tallet nede i 100. Forutsetningen for byggingen er naturligvis at staten spytter inn penger og dermed skaper falske aksjeverdier for å lokke til seg private investorer. Risikoen for at prosjektet feiler, er himmelhøy, hvis det overhodet blir noe av.  Hydrogensatsinger feiler nemlig overalt ellers.

Men bakmennene kan uansett se frem til høy lønn, bonuser og utbytte.

Et varslet energisjokk