Argehovd, nord for Møsvatn, Hardangervidda. Mars 1966. Åsmund Løvås (84) lever og driver gårdsbruket Argehovd, langt inne på Hardangervidda, sammen med sine to sønner.
Jakt og fangst er en del av deres hverdag. Her Åsmund (t.v.) sammen med naboen Jon Mogen. Foto: Aage Storløkken / AKTUELL / NTB

Kampen om naturressursene, og kanskje fremfor alt vannet, har sin evige historie. Her skal det fokuseres på ett vassdrag – og norsk vannkraft, og van(n)makt.

Elven Kvenna har sine kilder langt inne på vestlige Hardangervidda, ved Holmavatnet og Krokavatnet i Ullensvang. Vassdraget, og elva som fra gammelt av fikk navnet Kvenna, renner østover, åtte–ti mil, til den renner ut i Møsvatn ved Argehovd.

Garden ble ryddet i middelalderen, men døde ut under svartedauden. Sagnet om Førnesbrunen som bar de døde hjem på hesteryggen fra den andre siden av vatnet, lever ennå i dag, ikke minst takket være den berømte slåtten av samme navn, eviggjort av blant andre Myllarguten.

Til og med Sam Eyde fikk nei

Vi er i hjertet av Telemark, det mest «norske» av alle fylker. Og i hjertet av den nye tid. For vannet skulle få sin pris, og dén bestemte bonden på Argehovd, skulle det vise seg.

Da den store utbyggingen av Norsk Hydro med Rjukan-fallene lå i støpeskjeen kort etter 1900, prøvde en fremfusen tinndøl seg og tilbød eierne på Argehovd, brødrene Nils og Ola Argehovd, et stort pengebeløp for den nedre delen av Kvenna, et beløp verdt mangfoldige millioner kroner i dag.

Jo da, brødrene kunne selge, de, området var ikke så mye verdt. Men, sa de: «Fossen lyt gå slek han alltid har ronne.» Nei, nettopp, ser man dét. Da det var fallrettighetene teledølen var ute etter, for mulig videresalg til Hydro, falt selvsagt planen i fisk.

Og slik ble det også etter at Hydro-gründer Sam Eyde, den gang mektigere enn konge og Storting til sammen, møtte opp i egen person og bød millionbeløp. «Å jo da», lød svaret. «Me kan no selja, men fossen lyt gå slik den alltid har ronne». Og dermed var den visa over, skulle man kanskje tro.

Gro fikk nei

Men Kvenna og Argehovd kom på nytt i fokus da Gro Harlem Brundtland gjorde seg til naturverner og igangsatte planen om å verne hjertet av Hardangervidda som nasjonalpark. Spørsmålet ble: Hva skal med, og hva skal ut av planen?

Vassdragene Mår og Kalhovd, enda litt lenger øst i Telemark, kom utenfor og ble straks nyttet til storstilt kraftutbygging, mens Innoset ved Møsstrond, under Argehovds eie, falt utenfor.

Jo, vil historien ha det til: Bonden (rimeligvis neste generasjon) svarte det samme som gamle Argehovd svarte Sam Eyde ca. sytti år tidligere. «Bare ta det, men fossen lyt gå».

Gro og hennes miljøverndepartement hadde nemlig kompromisset med kraftsosialistene i Ap, med Bjartmar Gjerde i spissen, og kommet til at Møsvatn burde kunne utnyttes ytterligere til kraftformål ved å bygge ut fossefallet ved Argehovd. Her lå indrefileten, slik den alltid har gjort, selv om et slikt inngrep ville ha forringet nasjonalparken radikalt.

Men nok en gang: Det ble nei, så politikerne fikk ikke i pose og sekk. Takket være bonden på Argehovd.

Argehovd, nord for Møsvatn, Hardangervidda. Mars 1966.
Åsmund Løvås (84) sammen med naboen Jon Mogen, som titter inn av vinduet. Det står «FAR» på koppen. Et stort bilde.
Foto: Aage Storløkken / AKTUELL / NTB

Sømmes eventyr

Av denne grunn er Møsvatn det siste som er oppdemt i dette nasjonalhistoriske vassdraget mellom øst og vest. Ovenfor osen renner vannet fritt og urørt som alltid gjennom uminnelige tider. Du kan ennå ha stevnemøte med storørreten her, i heldige, lyse sommernetter.

Det tør nevnes at forfatteren av «Ørretboka», Iacob Dybwad Sømme – storfisker, biolog, og berømt motstandsmann under krigen, noe som skulle koste ham livet – en gang like før krigen tok en ørret på sju–åtte kilo øverst i vassdraget, Øvsta Krokavatnet skal det ha vært, en fisk han selv angivelig hadde satt ut et lite tiår tidligere. Jeg har selv sett bildene i den gamle «Ørretboka» …

Argehovd, nord for Møsvatn, Hardangervidda. Mars 1966.
Åsmund Løvås (84) lever og driver gårdsbruket Argehovd, langt inne på Hardangervidda, sammen med sine to sønner. Her Åsmund på kjøkkenet sammen med hunden Luli, som er glad i sjokolade.
Foto: Aage Storløkken / AKTUELL / NTB. Heldig er den som har opplevd å ha en slik bestefar og sitte på et kjøkken hvor ting var gamle og slitte og det ikke var så «farlig» med alt. Det var en egen fred.

Felleseie til salgs

Nå leser jeg at garden Argehovd er lagt ut for salg. Jeg burde kanskje ikke skrive det, men den ligger helt inntil nasjonalparken på Hardangervidda, og er ifølge Vest-Telemark Blad priset til 12 millioner kroner (kommunens prisgrense!?).

Vi får håpe det ikke blir en stappmett godseier, en oligark eller en hotellmogul eller andre rene pengepugere som stikker av med den stolte eiendommen, med fossen som ikke lot seg binde.

Og dette, samtidig et apropos til politikere og moderne kvikkinger som tror de kan selge og kjøpe hva som helst: Vannkraften vår, de uendelige utmarkene … ja, hele landet, om så er, bare man selv ser seg tjent med det – det er NOE her i livet som forblir felleseie.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!