Hypokonderen på vei til legetime med urinprøve i champagneglass. Foto: Yan Friis.

Å gå til legen er ingen spøk. Man bestiller gjerne en time etter dagers, ja, kanskje ukers, gruing kombinert med et stadig mer tynnslitt håp om at symptomene skal forsvinne. Av merkelige grunner blir man lettet hvis legen ikke har ledig time med det første. Utsettelser er av det gode, det er som når man må score og dommeren har lagt til fem minutter.

Ventetiden brukes kreativt på internett, hvor symptomsøkene gir illevarslende treff på alle de verste sykdommene man vet om, pluss noen man ikke hadde hørt om i det hele tatt. Storeslem.

Litt kvalitetstid med ChatGPT kan bidra til å lette på dommedagsskyene, vel å merke hvis du er god til å stille ledende spørsmål og GPT ikke avslører deg. Ja, for GPT er noen ganger smartere enn man både tror og frykter. Da lønner det seg å stille den noen spørsmål om noe koselig, f.eks. Beatles’ beste utgivelser i 1967. Det slår aldri feil. Og så får du en grunn til å sette på «Strawberry Fields Forever». Det er helt sikkert altfor lenge siden du hørte den sist.

Men så kommer du på at livet går mot sin slutt. Du får rikelig med tid til å tenke på det, for hypokonder-dager er ikke som andre dager, de varer sikkert tre ganger så lenge, og lar seg ikke distrahere av en pose banansjokolader. Jeg vet, for jeg har prøvd.

Dagene er altså lange og uhyggelige, nettene en blanding av intervallsøvn og bråvåkning i angstblaff.

Fantasien kan løpe løpsk om hvordan legen er for en hypokonder. Foto: Pexels

Men så er dagen der – og i fantasien høres de gustne ropene «Dead man walking» når du får parkert bilen og sleper deg mot undergangen: venteværelset.

Du åpner døren. Alle ser opp. De fordømte. De er bleke, noen hoster hult, de søker blikket ditt, konspiratorisk, du ser stivt i gulvet og dumper ned i en ledig stol, det er stille, helt stille, så hoster noen igjen, blikkene slipper deg motvillig og faller tilbake i de ekle ukebladene som er helt seige av basiller.

Du håper ved Gud at ingen oppdaget hva du skjuler i jakkelommen, halvveis opp i dagen, det høye champagneglasset (som du bare hadde ett av likevel) med plastfolie over, urinprøven. (Nei, jeg hadde ikke apotekenes plastbeger! Man planlegger ikke urinprøver!)

Hva er vel bedre å bruke til urinprøve enn et champagneglass? Foto: Pexels

Du har time nå, faktisk for to minutter siden, så hvorfor er venteværelset fullt? Om man så har time i grålysningen, er legen etter skjema og venteværelset fullt. Bor disse menneskene her? Eller … har systemet et usynlig pasientens svar på kollektivfilen? For sannelig, da det endelig skjer noe, og legedøren går opp, og den taletrengte pasienten som du har hørt den vedvarende mumlingen til gjennom veggen og som fortsatt har mye på hjertet, lettet som han er over at timen er over og livet til å redde, der han motvillig rygger ut, og kjeften går mens legen roper: «Neste! Pettersen!»

Hvem reiser seg da? Ikke du, men Pettersen, selvfølgelig. Den fete, gamle mannen som sikkert bare er her fordi han kjeder seg hjemme og som, slik han stavrer og peser, ikke har lenge igjen uansett. OK, så var det ikke din tur. Du kjenner håp. Har du tatt feil av datoen igjen?

Du reiser deg og slentrer diskret bort til luken, litt oppesen, og merker at alle ser opp fra ukebladene. Du kremter og sier «Unnskyld, men har jeg time i dag?» med så lav stemme at damen i luken sier «HVA?», og så må du gjenta spørsmålet og får bekreftelsen med utestemme og: «Legen er tre kvarter forsinket i dag, men har du med urinprøve?»

Venteværelse. Foto: Liselotte Sabroe/Ritzau Scanpix

Dette er øyeblikket, det sønderknusende øyeblikket da du trekker glasset med stett opp av lommen og hører et gisp fra forsamlingen mens kontordamen utbryter, med vantro i utestemmen:

«Har du urinprøven i et champagneglass?!? Er dette det beste du klarte?» Til det kan du bare mumle et beskjemmet «ja», som et vissent hvisk, usikker på om hun sikter til glasset eller prøven, og sette deg ned igjen for å steke i tre kvarter under venteværelse-befolkningens stadige blikk- og tankeforakt. De har deg nå. Inntrenger. Bråkmaker. Tenk, urinprøve i et vinglass! For en vemmelig mann! Eier ikke skam i livet!

Når bråkmakeren endelig sitter foran sin lege, inntreffer den store forvandlingen. I dager og uker har han opparbeidet en monumental angst for det ugjenkallelige, han lider av det hele, det er forbi.

Men nå, nå demonterer han sine egne bange antagelser. Bit for bit bagatelliseres årsakene for at han er her – foran øynene på den forbløffede legen. Han ler en nervøs latter mens han nevner stikkene her og knuppene der og trykket bak øyet (som er borte nå) og den ømme pungen (som er blitt mye bedre) og den ustabile hjerterytmen, som selvfølgelig skyldtes altfor mye kaffe.

Ikke smart. Legen, hvis tid er knapp, henger seg gledestrålende på. Ingenting er bedre for leger på etterskudd enn pasienter som plutselig føler seg bedre og vil ut. Kanskje kom de på et møte de hadde glemt også.

Skjermdump fra Facebook

Det sinte ropet fra laboratoriet forteller dessuten at kontordamen nettopp veltet champagneglasset, og da er det kanskje like greit å takke for seg. Legen friskmelder deg begeistret. Du går med fjærende skritt – forbi de fordømte og hult hostende – ut i dagen med livet i gave. Atter en gang.

En uke senere kjenner du et stikk i siden. Det er der neste dag også. Og den kulen i snabelskapet, den var der da slett ikke i går. I natt var du dessuten oppe og tisset fire ganger. Plutselig hopper hjertet over et slag.

Tom for champagneglass. Det får bli sausenebbet du arvet etter bestemor. På’n igjen.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.