Spaltist og stortingskandidat for Venstre i Oslo, Rodas Tadese Sibahtu, skrev 1. januar i Aftenposten at det må bli lettere å sende penger hjem, og at man skal få skattefradrag for dette. Man skal ikke gå så veldig i dybden av det Sibahtu skriver før man ser at innholdet er svært problematisk.

Dette er ikke skrevet av hvem som helst, men av noen som vil inn i Norges lovgivende forsamling.

Anders Magnus kritiserer Sibahtus leserbrev i en kommentar i Nettavisen. Eritreiske myndigheter presser sine flyktninger i utlandet til å betale 2 prosent av inntektene sine til regimet. Denne praksisen bidrar til at barn av flyktninger i Norge vokser opp i fattigdom. Magnus peker på at penger som sendes hjem, kan unndras inntektsskatt i Norge, og penger til livsopphold her kan sendes tilbake fra Eritrea via mellommenn. Norge, som har tatt imot henne, er ikke hennes hjemland, skriver Magnus.

Det er likevel noen punkter jeg vil legge til:

Pengene det ønskes skattefradrag for, er en del av totalsummen alle Eritreas utvandrede sender til fødelandet. Den utgjør ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) 37 prosent av Eritreas nasjonalprodukt, og er derfor med på å holde diktaturet i live.

Ved å kvitte seg med brysomme personer og gjøre dem til flyktninger, skaper makthaverne seg betydelige midler, en pengestrøm som holdes oppe ved utpressing. Landet er blitt beskrevet som «Afrikas Nord-Korea» (The Economist 14. august 2018).

Alvoret her gjelder ikke bare flyktningene som privatpersoner, noe som er ille nok, men kan ha ytterlige alvorlige konsekvenser for samfunnet som helhet. I «Rapport 2023-10: Transnasjonal undertrykking – begrepsavklaring og sektoransvar» skriver Proba samfunnsanalyse:

Transnasjonal undertrykking har potensial til å utgjøre et betydelig samfunnsproblem i form av trusler mot norsk suverenitet, nasjonal sikkerhet, territoriell integritet og demokrati – i tillegg til de menneskerettighetsbrudd og overgrep det representerer for enkeltpersoner og disporagrupper.

PSTs rapporter konsentrerer seg om to punkter: terror og statsfiendtlig virksomhet. I den siste kategorien inngår for eksempel påvirkning fra fremmede makter. Slik aktivitet fra Russland og Iran er kjent fra mediene. Hvordan Eritrea holder på, har til nå vært lite kjent. Det til tross for at denne aktiviteten er mye mer omfattende.

Under de voldelige opptøyene i Bergen i september 2023 var politiet totalt uforberedt, både når det gjaldt etterretning og mannskaper. Det hele var et pinlig skue.

Grunnen til at problematikken ikke har fått det fokuset det naturlig burde hatt, blir spekulasjoner. Men som vi vet, er politiets, inkludert PSTs, prioriteringer og mediestrategier politisk styrt.

Enda mer grunnleggende er at disse eritreerne er våre medborgere og har krav på samme beskyttelse av loven som alle andre. Med norsk statsborgerskap er de våre medelever, kollegaer og naboer. Når det nå viser seg at vi ikke kan beskytte dem, eller kanskje rettere – at de ikke lar seg beskytte – så må dette få konsekvenser:

• PST må få økte ressurser og større fokus på denne problematikken for å komme denne samfunnsødeleggende aktiviteten til livs.
• Vi skal gjøre det umulig for det eritreiske regimet å kreve inn disporaskatt.
• Det må bli ulovlig for personer med flyktningstatus som mottar støtte fra staten å sende penger hjem.
• Eritreere som arbeider for eritreiske myndigheter og bryter norske lover, skal straffeforfølges og om mulig sendes ut av landet.

Utsendelse er ofte ikke mulig dersom personen med flyktningbakgrunn er blitt norsk statsborger. Dette bør løses ved at flyktninger beholder sin flyktningstatus ved opphold i Norge og ikke kan søke om statsborgerskap. Slik har den norske stat mulighet til å sende disse personene ut dersom de begår selv mindre lovbrudd.

Dersom det viser seg at flyktninger støtter regimet de rømte fra, er dette er klar indikasjon på at retten til vern bør oppheves. Dette gjelder spesielt flyktninger fra Eritrea som deler seg i grupper for og imot diktaturet, og der dette har ført til voldelige konflikter. En slik ordning ville styrke asylinstituttets troverdighet og legitimitet, og vil være i alles interesse. Ikke minst de menneskene som fortjener beskyttelse.

Det er forunderlig at Venstres Sibahtu ser ut til ikke å vite noe om det som foregår. Det kan tenkes at venstrepolitikeren ikke vet noe om tortur og forfølgelse i sitt hjemland, eller konflikten mellom anti- og prostatlige fraksjoner i de eritreiske miljøene i Norge.

Men dette er mildest talt svært usannsynlig. Hun er tross alt spaltist i Aftenposten og leder av valgkomiteen i Oslo Venstre, samt vararepresentant i Oslo bystyre.

– Det er noe neokolonialistisk ved holdningen om at kun det hvite Vesten kan hjelpe til i det globale sør, skriver Sibahtu. En kan da undre seg over om hun mener at det er bedre å la regimet i Eritrea presse sine landsmenn i landflyktighet til å sende pengene i stedet?

Venstrepolitikeren sier det egentlig best selv:

– Selvsagt kan det reises innvendinger mot et skattefradrag. Kan vi sikre at pengene faktisk går til fattige familier? Hvordan unngår vi misbruk der overføringer brukes til noe helt annet?

Uansett kommer pengene fra det samme stedet – det norske fellesskapet. Bare med en mer bekvem innpakning og med mindre mulighet for kontroll.

Dette vil INP sette en tydelig stopper for én gang for alle.

Dette debattinnlegget ble refusert av Aftenposten, Bergens Tidende og Nettavisen.