Sammenbruddet i Syria skjedde etter mer enn et tiår med splittende opprør og innbyrdeskrig. Store deler av landet var allerede utenfor Assad-regimets kontroll da regimet brøt sammen av ren utmattelse. Ikke engang regimets egne støttespillere reiste seg til forsvar.
Men Syria er foreløpig bare det siste av en lang rekke av arabiske land som opplever den formen for maktskifte som er mest typisk for denne del av verden. Ingen av araberlandene kan regnes som homogene og konstitusjonelt styrte nasjonalstater og demokratier. De ledes alle av sterkt væpnede maktgrupper med basis i arabiske folkestammer, klaner eller familier. Selv om de opprinnelig kan ha kommet til makten under mer fredelige omstendigheter, er de over tid tvunget av opposisjonelle eller konkurrerende grupperinger til å bruke sin makt på stadig mer brutalt vis for å bli sittende ved makten, og i den arabiske verden er det ikke unntak fra den regelen.
I to arabiske land er det fremdeles regimer som ikke er blitt avsatt med voldelige midler de siste hundre år, og som regionen nå vender sine øyne mot: Jordan og Saudi-Arabia. Selv om disse landene i vestlige medier gjerne fremstilles som stabile og varige statsdannelser med sterk tilknytning til Vesten, vestlige politiske verdier og atferd, er dette mest basert på vestlig politisk ønsketenkning.
Arabiske realiteter er annerledes. Også der finnes en betydelig og voksende opposisjon av radikale islamske jihadister som arbeider målbevisst for å styrte det regimet de anser for å være religiøst korrumpert, likegyldig og i utakt med den sanne tro og lære. Lengst er denne utviklingen kommet i Jordan, men også i Saudi-Arabia holdes storklanen Al-Saud seg ved makten ved hjelp av stadig hyppigere bruk av mer brutal makt.
For myndighetene i Israel innebærer dette en stadig mer utfordrende diplomatisk balansegang hvor det må planlegges og handles både for ikke å skape unødig konflikt med det sittende regimet, og om mulig å kunne leve med et rimelig forhold til dets eventuelle etterfølger. I den arabiske verden overlever internasjonale avtaler og allmenn folkerett ikke nødvendigvis det sittende regimet. Det er emiren du inngår avtaler med. Det er altså ikke avtalens ånd og bokstav som er styrende verken for regimets eller undersåttenes forhold til avtalepartene, men i hvilken grad den anses tjenlig for deres religiøst pålagte forpliktelser innenfor islamsk sharia og jihad. Internasjonal bistand og politisk støtte vil alltid kunne bidra til å forlenge slike regimers liv.
Det bringer oss til dagsaktuell islamsk jihad og terror i vår egen verdensdel og i USA. I de statsfinansierte mediene blir vi stadig advart mot å trekke den slutning at vi står overfor islamsk jihad. Det snakkes i mediene om terrorhandlinger som om det i de aktuelle tilfellene er noe annet enn obligatoriske handlinger som enhver tilhenger av islamsk tro er religiøst forpliktet til. Når jihadisten i Magdeburg hevdes å være «islam-kritisk,» og New Orleans-jihadisten fremstilles som «amerikansk statsborger fra en kristen familie», blir vi gjort til offer for et sentralt virkemiddel i all islamsk misjonsvirksomhet: Taqiyya eller det å kamuflere sin tro eller hensikt for å villede fienden.
Begge de to omtalte terroristene brukte dette knepet med suksess, og det gir grunn til å frykte at vi kan vente flere. Dersom bare én promille av de islam-troende er individer som tar sin lære så alvorlig at de løper linen ut, vil det blant 100.000 av dem finnes 100 som er villig til – og i stand til – å begå slik terror. Vi har allerede opplevd det i Norge.
Politisk kamuflasje viser seg å være en effektiv taktikk for å få massemedier til å trekke oppmerksomhet bort fra hva islamsk jihad faktisk går ut på, og til å kaste mistanke på «høyre-ekstreme» eller «kristne» deler av samfunnet. Ved å opptre på den måten, slutter mediene seg i realiteten til formålet med islamsk jihad og terrorvirksomhet som er i ferd med å ødelegge grunnlaget for vestlig sivilisasjon og samfunnsform. Vi tvinges inn i en forsvarsposisjon mot oss selv og gir islam frie tøyler til å komme nærmere sitt langsiktige mål om å dominere hele verdenssamfunnet. Mot en slik motpart kan jihadistene fritt spille spillet: Kron = jeg vinner, mynt = du taper.
Lengst er islamistene kommet innenfor FN-systemet, hvor de i dag kontrollerer et flertall av stemmene i Hovedforsamlingen og dominerer diskursen i Sikkerhetsrådet. Krigsprofitørene i nasjonale og internasjonale frivillige organisasjoner følger opp og justerer formålet med sin virksomhet etter hvor bistandsmidlene synes å sitte løsest. Ingen løgn er for stor når formålet er å hjernevaske verdens befolkning.
Det tragiske er at teknikken fungerer. Den fungerte for Hitler, og den fungerer både for FN og for islam. Den fungerer alltid der hvor vi ikke har frie og uavhengige medier som når frem til folket med sann informasjon. Erfaringen av dette fra Sovjetunionen og dens vasallstater, som det ennå er mange som husker, var at man kunne ha massevis av tilsynelatende forskjellige medier. Men når de alle var finansiert over det samme statsbudsjettet, ville de raskt rette seg inn mot å formidle det samme budskapet – det budskapet de var betalt for å formidle.
Vi ser det gjenta seg med stor effektivitet hos oss selv nå i dag. En forskjell er at norske og andre vestlige lesere ennå ikke har vennet seg til å «lese mellom linjene». Det var en teknikk som berget vett og forstand hos mange østeuropeere under det kommunistiske diktaturet. Nordmenn flest mangler i dag den erfaringen og er derfor et lett bytte for statsfinansiert desinformasjon. Det er de frie medienes viktigste oppgave å bøte på denne mangelen. Det er fremtiden til det siviliserte samfunn det står om.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
