På tide med en reorientering. På tide å ta inn over seg hva de egentlige målene for amerikansk utenrikspolitikk faktisk har vært. På tide for USA å legge intervensjonismen og ambisjonene om verdenshegemoni på hylla. Det er på høy tid å ta inn over seg de sørgelige resultatene. Et tyvetalls kriger. Alle med hundretusenvis av falne og omfattende ødeleggelser. Og alle endte med tap.

Amerikansk utenrikspolitikk etter andre verdenskrig har vært styrt av målet om å demme opp for kommunismen og svekke sovjetisk innflytelse og ekspansjon med alle midler. Truman-doktrinen i 1947, Marshall-planen og etableringen av NATO i 1949 representerer alle et skifte i amerikansk utenrikspolitikk fra isolasjonisme til aktiv intervensjonisme. Under Den kalde krigen var dét både nødvendig og legitimt.

Men da Sovjetunionen kollapset i 1991 og USA og Vesten omsider «vant» over kommunismen, fortsatte imidlertid USA med den samme politikken. I stedet for å innlemme Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, slik Frankrike og flere andre – også på amerikansk side – argumenterte for, og slik Boris Jeltsin ble forespeilet av Bill Clinton i 1994, ble russerne holdt utenfor. Det er antakelig den største tabben i amerikansk utenrikspolitikk etter Den kalde krigen.

NATO og USA ekspanderte i løpet av 1990-tallet uhemmet mot øst og inn i 13 tidligere Sovjet-republikker og Warszawapakt-land. Den strategiske dybden og varslingstiden ble tilsvarende redusert for russerne. Dermed ble sikkerhetsbalansen, både konvensjonelt og når det gjaldt kjernevåpen, forrykket i Russlands disfavør. Russerne mente seg mer og mer omringet av amerikanerne på sitt eget kontinent. Kapasitetsmessig og rent sikkerhetspolitisk var det også et faktum. Det var dét som skjedde.

Det er også et faktum at Russland har utviklet seg i totalitær retning og rustet opp med stigende råvarepriser siden 2002, mens de europeiske NATO-landene har rustet ned. Og det er et faktum at påfølgende amerikanske administrasjoner har søkt å etablere USA som verdenshegemon. Med terrorangrepet mot World Trade Center ble intervensjonismen også rettet mot Midtøsten. Først med invasjonen i Afghanistan i 2001, deretter med invasjonen i Irak i 2003 og invasjonen i Libya i 2011, alle støttet av NATO. Med dette gikk NATO for første gang out of area og utenfor sitt opprinnelige og traktatfestede mandatområde. Som en konsekvens ble europeisk og norsk nasjonal sikkerhet neglisjert og ytterligere svekket.

Om utestengelsen av Russland fra en felles europeisk sikkerhetsarkitektur var den største strategiske bommerten i amerikansk utenrikspolitikk etter Den kalde krigen, må den uhemmede amerikanske intervensjonismen i Midtøsten og NATOs out of area-strategi etter årtusenskiftet være den neste største. Førstnevnte bidro til å destabilisere sikkerhetsbalansen og bringe den eksistensielle krigen tilbake til Europa. Sistnevnte har etterlatt Midtøsten i totalt kaos. Begge deler har svekket Vesten og spilt Russland i fanget på de totalitære regimene i Kina, Nord-Korea og Iran, godt støttet av BRICS-landene og flere av de alliansefrie landene i det globale sør. Konstellasjonen i verdenspolitikken er ikke lenger en bipolar verdensorden med Russland mot Vesten, som under Den kalde krigen. Nå står vi foran en ny epoke med Vesten mot resten. Og det er i stor grad selvforskyldt.

I Norge, som i Vesten for øvrig, er den amerikanske intervensjonismen blitt legitimert med ønsket om USA som verdens politimann, som formidler av demokrati og menneskerettigheter og som garantist for en velfungerende verdensorden. Det har åpenbart vært en illusjon. Den amerikanske intervensjonismen etter Den kalde krigen kan vanskelig beskrives som noe annet enn amerikansk ekspansjonisme og eksepsjonalisme som er uønsket i resten av verden. Det er forståelig, for i dens kjølvann finnes lite annet enn destruksjon og ødeleggelse.

Det er på høy tid å erkjenne at den såkalt liberale, regelbaserte verdensorden verken er liberal eller regelbasert. Invasjonen i Afghanistan i 2001 hadde ikke noe FN-mandat. Det var legitimt å gå etter Taliban og Bin Laden, men å bli stående i landet i over 20 år, var både folkerettslig og strategisk feil. Likedan bygde invasjonen i Irak i 2003 på fabrikkerte og gale premisser om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. USA og NATOs bombing i Libya i 2011 hadde riktignok et FN-mandat, men bygget på et særdeles tvilsomt grunnlag og etterlot et rimelig velfungerende land i ruiner. Og den amerikanske NATO-støttede intervensjonismen har ikke resultert i noe mer demokrati og menneskerettigheter i verken Irak, Afghanistan eller Libya. Tvert imot.

Det burde være på tide å erkjenne at føydale stammesamfunn uten en sentralisert statsmakt og med en helt annen historie, kultur og religion, ikke kan bombes til demokrati og menneskerettigheter etter vestlig mønster over natten. Det er på tide å erkjenne at USAs utenrikspolitiske ambisjoner har vært større enn både den militære evnen og den politiske viljen til å gjennomføre. Mønsteret gjentar seg. Når amerikanerne går lei, reiser de rett og slett bare hjem igjen. Langvarig krigføring er krevende. Langvarig krigføring på andre kontinent er særlig krevende. Det fører på et tidspunkt til logistikkmessig og politisk overstretch. Dét skjedde i Vietnam. Det skjedde i Afghanistan. Det samme er i ferd med å skje nå, i Ukraina.

Det er vanskelig å si hvordan verdensbildet hadde sett ut dersom USA hadde medvirket til å inkludere Russland i en felles sikkerhetsarkitektur i Europa og holdt seg unna de mange krisene i Midtøsten. Men det er rimelig å anta at krigen i Ukraina og energikrisen i Europa kunne vært unngått, samt at Europa kunne ha beholdt og konsolidert sin ledende posisjon globalt. Og det er rimelig å anta at russerne ikke ville søkt mot Kina og Østen. Svaret på dette får vi aldri vite. Kontrafaktisk historieskrivning er en høyst usikker disiplin. Det er imidlertid enkelt å slå fast at den amerikanske intervensjonismen etter Den kalde krigen har ført lite positivt med seg.

Trumps trusler om proteksjonistiske tariffer og hans fantasier når det gjelder Grønland gir grunn til uro. Men i den utstrekning Trump-administrasjonen representerer et brudd med neocons og haukene i Washingtons destruktive intervensjonisme, er dét ingen ulempe verken for Norge, for Europa eller for verdensfreden. Det er tvert imot grunn til å håpe på at det kan føre til en fredeligere verden. Det er grunn til håp. For, til forskjell fra presidentene før ham, startet Trump ingen kriger. Han er faktisk den amerikanske presidenten som har bombet minst. Jonas og Ernas vrøvl om at den «regelbaserte liberale verdensorden» nå står i fare, er nettopp dét: bare vrøvl. Den har aldri vært verken liberal eller regelbasert.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!