Duccio di Buoninsegna (1255–1319), «Fariseerne anklager Jesus», domkirkemuseet i Siena, Italia.

⁴² Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. ⁴³ De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.

⁴⁴ Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. ⁴⁵ Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. ⁴⁶ Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. ⁴⁷ Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Johannes 12, 42–47

Vi er kommet til første søndag i 2025, og jeg vil stoppe ved nyttårstalen til statsminister Jonas Gahr Støre, for det er noe som ikke stemmer ved budskapet. Hans påståtte idealer kolliderer nemlig med det som finner sted «på bakken» og den lovgivningen han selv er medansvarlig for.

Det slår meg derfor at vi snakker for lite om avkristningens konsekvenser, for tapet av sannhetens Gud fører til at løgnen overtar, og vi skal se på hvordan.

Jonas Gahr Støre sa i sin tale at uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt.

Han la vekt på at «vi må se opp – og på – hverandre, slik at vi kan anerkjenne og forstå hverandre. Slik at vi kan bygge et sterkere fellesskap». Dette fellesskapet, som med de verdiene han mener gjør landet vårt unikt, også etter at det norske «vi» er blitt større – med innflyttere, nye kulturer og flere religioner, og dermed også ulike meninger, hevder Jonas Gahr Støre hører demokratiet til. Samtidig som han la vekt på at «vi må alle tåle å være uenige, men uten å gjøre hverandre til fiender.»

Han mener nemlig at «alle skal kunne si hva de mener, og alle skal kunne bære et kors, en davidsstjerne, en hijab, en samisk kofte eller et pridesymbol», og siterer forfatteren Frode Grytten:

«Et vi er så mye mer enn et jeg.»

Men hvordan kan Jonas Gahr Støre komme med slike påstander når vi i Aftenposten kan lese innlegg fra for eksempel forfatter Line Baugstø og leder for lektorstudentene ved NLA Høgskolen, Kaspara Halkjelsvik, som kritiserer kristne skoler og NLA for deres konservative syn på kjønn og samlivsetikk?

Kaspara Halkjelsvik skriver:

Lærere har ansvar for aktivt å motarbeide diskriminering. Norske klasserom skal være for alle. Også for dem som identifiserer seg med et annet kjønn enn det de fikk tildelt ved fødsel, eller som er usikre på egen seksualitet.

Og videre:

Vi kan ikke ha utdanningsinstitusjoner som tar et verdistandpunkt som bygger opp under denne oppførselen i norske skoler og klasserom. Vi vet at NLAs verdier påvirker måten de underviser fremtidens lærere på. Fremtidens lærere kan ikke bli undervist i gårsdagens forståelse av samliv, kjønn og seksualitet.

Og hennes konklusjon er klar: Et konservativt standpunkt gjør det vanskeligere for lærere å gjennomføre en av sine viktigste oppgaver: å motarbeide diskriminering. En oppgave som også er lovfestet.

Kaspara Halkjelsvik har rett med tanke på lovens hensikt. Men hvordan skal vi forstå en statsminister som i det ene øyeblikket er med på å vedta lover som utestenger politiske og teologiske motstandere fra yrkeslivet, og gjør skolen til en ideologisk kamparena, samtidig som han snakker så varmt om det nye norske «vi» og at ulike meninger tilhører demokratiet?

Debattantene i Aftenposten viser at de forstår dynamikken i denne ideologiske prosessen. Ettersom skolen har fått i oppgave å forhindre diskriminering, oppleves uenighet om sannhet som kilde til fiendskap. Vi må alle akseptere hverandres valg, selv om vi kan være uenige «på privaten».

Debattantene ser det selvfølgelige: Det er ikke mulig å forene religioner og ideologier der virkelighetsoppfatningene kolliderer. Noen må vike, og for debattantene er det kristendommen og klassisk fornuft som er fienden, ikke ideer som enten avvikler kvinnen som en selvstendig biologisk kategori, eller en religion som ser på henne som mindreverdig. Det er troen på den absolutte sannheten som ødelegger idyllen i et «større vi».

Ønsket om et «større vi» fører altså til et mindre menings- og handlingsrom, for i fraværet av en overordnet sannhet i Gud, blir vi nå styrt av en overordnet sannhet i mennesket. I et slikt samfunn går retten ut fra makten, og i samfunnet til Jonas Gahr Støre er det derfor ikke den enkeltes frihet som står i sentrum. For i påstanden til dikteren Frode Grytten, og som Jonas Gahr Støre siterer, er det ikke individet, men fellesskapet, som er det viktigste.

Det er som å høre gufset fra Jean-Jacques Rousseaus krav om å underkaste seg allmennviljen. For det er interessant at en politiker som hevder at han ser individet i det politiske og religiøse mangfoldet, ender opp med en ideologisk tvangstrøye, mens kristendommen som forkynner én sannhet, gir oss friheten i gave. Det er altså Jonas Gahr Støre som er en kulturkriger, ikke den som ønsker å beholde sannheten med stor S.

Jonas Gahr Støre og flertallet av dagens politikere har et klart bilde av hva demokrati handler om, og det er ikke retten til å forfølge sin egen drøm og gi rom for alle. Det nye norske «vi» er mer konformt enn noen våger å si, for der fraværet av diskriminering er det høyeste idealet, vil enhver tanke og idé som holder fast på troen på Jesus Kristus som Guds sønn, og som forkynner at Han er kommet som lys til verden, bli sett på som sandkorn i et velsmurt maskineri. Jonas Gahr Støre sa at dagens unge opplever «et mørke midt på dagen», men ser ikke at han selv er med på å kvele det eneste lyset som kan fortrenge mørket.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.