Fæle januar 1975. Jeg var i shambles mens et samboerforhold døde. Det skjedde pinefullt sakte og torturerte oss begge. 5. januar sov hun i det som hadde vært vårt felles hjem i drøyt to år, for siste gang. Jeg vet det, for det står i almanakken min. Hun sov over, og Ungdommens radioavis sendte mitt Sparks-intervju.

Dagen etter begynte jeg med pipe (står det i almanakken), det ble nok svært forbigående. Jeg har aldri vært god på piper. De surkler. Og de gir ikke det deilige kicket som en sigarett gjør, eller gjorde. Samme dag var jeg på SV-studiesirkel på Tåsen sammen med Tormod. Det skyldtes for min del at en vakker pike (som var uoppnåelig mye eldre enn meg) også gikk der. Etterpå var Tormod og jeg på Gamle Major og gurglet øl. Club 7 kvelden etter, og der traff jeg Arild Steen og utvekslet røverhistorier med ham.

Den vakre piken sluttet i Nordre SV da mer eller mindre samtlige mannlige deltagere – inkludert selveste Stein Ø, var stupforelsket i henne, og det oppsto rivaliseringer som hadde lite med Norges politiske fremtid å gjøre. Det var sikkert verst for Johann uten land (kalt så fordi han var sammen med piken da han dro ut på en reise, men ikke da han kom tilbake, skulle han oppdage), men jeg ble rammet litt, jeg også.

Min oppsummering etter at halve januar var gått: «11 av 15 dager med øl.» 20. januar fikk jeg «Blood On The Tracks» på CBS. Etter det drakk jeg med begge hender. LP-en ble min beste venn gjennom hele 1975, var så ofte på besøk at man kunne tro den hadde flyttet inn, og jeg kunne ikke få nok av «Idiot Wind». Steinar Fjeld skaffet meg en fin Ibanez-gitar. Nå kunne jeg spille låten selv også. Stakkars naboene. Det ble «Idiot Wind» med tilløp. Den brant nesten like vilt som Dylans egen versjon på «Hard Rain».

Artikkelforfatteren, her forkledd som bulgarsk restaurantmusiker på frisk ferd inn i «Idiot Wind» på lånt gitar. Blokkonstabel Hermansen var ikke til stede.

Her noen ord om albumet:

Destillert smerte og et krus raseri formidlet gjennom noen av Dylans mest slående poetiske bilder, lagt i et komp som egentlig er tilnærmet unplugged, men som virker elektrisk første gang man hører det («Idiot Wind» slår formelig gnister). Fortellerteknikken er overveldende, perspektivforskyvningene i «Tangled Up In Blue» gjør meg like forbløffet (og hektet) den dag i dag. Og stemmen. Herregud for en stemme han har på dette albumet! «Blood On The Tracks» finner egentlig opp Rolling Thunder, for det finnes ingen annen løsning for disse sangene, de må ut på veien og presenteres i det formatet. Øde-øy-LP-en over alle øde-øy-LP-er. «Blood On The Tracks».

Og som blokkpolitikonstabel Hermansen banket i rørene! Ja, for «Blood On The Tracks” egner seg best på 11 – og da særlig etter midnatt. Det er noe alle vet.

«Blood On The Tracks», min aller beste venn i 1975. Fyller 50 år i disse dager.

Almanakken min fra 1975 sier ikke mye, og når den sier noe, er det bare i kort telegramstil. Man må gjette hva som ligger bak. Eller man må ha vært der. Ikke minst for å forstå myten om Vakre Hilde, piken som hadde hele min bekjentskapskrets i sin hule hånd, i hvert fall føltes det slik.

Vakre Hilde svever inn og ut av telegramhandlingen i 1975-almanakken min, og Audun var særlig opptatt av henne, da han ellers neppe ville «stukket oppom» den kvelden han visste at hun og jeg skulle spille sjakk (vi vant hvert vårt parti, og jeg ga henne et dikt – vet ikke hvor lurt det var).

Almanakken min for 1975. Ført i telegramstil, avslører at jeg den 4. februar spiste så mye roastbeef og karbonader jeg orket for kr 19.50, mens 14. t.o.m. 16. juli er forsynt med utropet GOOD GRIEF! Med veldig store bokstaver. Almanakken åpner med: SÅRT NYTT ÅR! Slike ting.

Ekspertene i pinlige situasjoner ble Audun og jeg den kvelden 1. mars da han lokket meg med seg (som anstand og alibi) til en fest hos Sonja Krohn, som han ikke var bedt på, men som han visste at Vakre Hilde skulle på, og så klatret vi inn via et skur i bakgården og en veranda og et åpent vindu, og var plutselig ubedt til stede, til vertinnens absolutte mishag. Ingen ville snakke med oss, og vi snakket høyt med hverandre i et slags kodesprog hvor enkelte av gjestene ble karakterisert på nedsettende måte. Sa jeg enkelte? De fleste, tenker jeg vi sier.

Vi la en tydelig demper på selskapet, for å si det mildt, og forsynte oss av drikkevarene på bordet. Så fikk Audun trukket Vakre Hilde til side, og de hadde en lang og elektrisk samtale utenfor min hørevidde. Nå hadde Audun oppnådd det han ville, og trengte ikke meg mer. Det var ikke fullt så gøy å sitte i leiligheten til en voksen dame (over 30) som jeg ikke kjente, og bli hatet av alle som så i min retning, mens Audun, som egentlig hadde funnet på alt sammen, tydeligvis var sluppet inn i varmen. Jeg satt igjen som en frekk jypling på 23 som ingen kjente og som ikke kjente noen, og som hadde tatt seg ulovlig inn.

Jeg fant veien ut selv. Grå og grim og fornedret. Alle kvinnene var eldre enn meg. Jeg følte meg som en ekkel, liten rampegutt.

Festen hos Arne Bendiksen etter en Fairport-konsert på Chateau Neuf husker jeg med langt større glede. Særlig at Sandy strøk meg over håret og kalte meg gutten sin. Tenk, den vakreste stemmen i universet kalte meg gutten sin. Og klappet meg på hodet. Hun var 27 og så mye hyggeligere enn gjengen til Krohn og Vakre Hilde.

Almanakken forteller også at intervjuet mitt med Sparks ble sendt i NRK søndag 5. januar, samme dag som min samboer etter drøye to år flyttet ut. Her et ganske dårlig (men eneste) foto fra intervjuet – med Sparks’ Russell Mael i Göteborg.

Jeg slet med mavesmerter på denne tiden. Det skyldtes sikkert inntaket av vin og brennevin og kanskje noen spiseskjeer stress. Et samboerforhold var avsluttet på en lite elegant måte. Jeg syntes synd på meg selv. Og slet med å få endene til å møtes. Freelance-inntektene var flyktige i denne perioden. Slett ikke optimalt når man samtidig er distriktsmester i hypokondri. Dessuten hadde jeg vært på Baronen & Baronessen og spist så mye roastbeef og karbonader jeg orket for kr 19.50. Ikke smart, bare grådig. Du orker alltid mye mindre enn du stapper i deg.

Hypokonderen fikk seg en smell da de skulle sjekke om årsaken til hans plager var begynnende mavesår. Det innebar pumping. Han kom fastende og grytidlig, fikk i seg ristet loff uten pålegg og tynn te – det siste måltid, slikt føltes det. Og så bar det til pumpen. Det vil si, pumpen virket ikke, så sykepleieren måtte trekke den kjempetykke slangen opp og ned i halsen til han brakk seg i smertefulle gulpegys mens han tviholdt så hardt i den unge damens ene rumpeball at hun skrek. Tårene rant, han så ingen ting. Han tenkte: «Så dette er døden.»

Aldri mer Røde Kors, lød hans tause rop mot himlene da det var over. Han møtte neppe til neste time 15. februar.

Etter det ble almanakken taus. I flere måneder.

Livet gikk likevel sin skjeve gang. Vi snakker tross alt 1975, det mørke året da pengene lot vente på seg og regningene ble røde. Det tunge året da tomflaskene dekket halve kjøkkengulvet og satt fast når jeg trengte panten. Det lumre året da jeg skrev på norgeshistoriens dårligste selvbiografi og trodde jeg skapte for evigheten. Det semi-blasfemiske året da Eirik og jeg komponerte salmen «Jesus Jesus» på mitt religiøse husorgel, båret i ens ærend gjennom tett snedrev ned til Majorstuen stasjon og over på Kolsåsbanen, og videre over på Rykkinn-bussen og endelig hele veien til Eplehagan, hvor vi trampet orgelet i gang. Det patetiske året da Christian og jeg slo tid i hjel over en uendelig rekke bordhockey-matcher til langt på natt. Det uverdige året da jeg vandret hvileløst rundt på Club 7 og var slem mot damene, og skrev dem inn i min ubrukelige fortelling om meg selv.

Mens dette foregikk, kom den ene sterke LP-tittelen etter den andre. Det er jug det de sier om at rocken sto stille i 1975 og trengte punken for å komme seg. Det var så mange gode plater tilgjengelig at naboene fikk hold av å banke i veggene og å ringe på døren.

Ute i oppgangen kunne jeg høre konstabel Hermansen romstere ved brevsprekken. Han forsøkte å se inn.

Fairport Convention på Chateau Neuf. Velsignede Sandy Denny til venstre. Senere klappet hun meg på hodet. (Foto: Det Nyes arkiv)

LP-ene han ville arrestere meg for?

«Modern Times» (Al Stewart), «Down By The Jetty” (Dr. Feelgood), “Rock’n’Roll” (John Lennon), “Commoners Crown” (Steeleye Span), “Unrequited” (Loudon Wainwright III), “Physical Graffiti” (Led Zeppelin), “The Original Soundtrack” (10cc), “Slow Dazzle” (John Cale), “The Best Years Of Our Lives” (Steve Harley & Cockney Rebel), “Ronnie Lane And Slim Chance” (Ronnie Lane), “Katy Lied” (Steely Dan), “The Rotter’s Club” (Hatfield And The North”, “Desperate Straights” (Slapp Happy) og selvfølgelig, sjefen over alle sjefer: “Blood On The Tracks” (Bob Dylan).

Alt dette i løpet av årets tre første måneder for nøyaktig 50 år siden. Er det rart jeg måtte spille høyt?

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!