Det finnes grenser for hvor frekk man kan være, og Rodas Tadese Sibahtu, Aftenpostens ferske spaltist, har bestemt seg for å teste hvor langt disse grensene kan strekkes. I sitt første innlegg foreslår hun at vi skal subsidiere pengeoverføringer til lavinntektsland.

For å sette dette i perspektiv: Norge er allerede en av verdens mest generøse nasjoner. Neste år vil vi gi 58 milliarder kroner i bistand. Per innbygger er det langt mer enn de fleste andre rike land. Vi bygger skoler, vaksinerer barn og sørger for rent vann til millioner – uten å kreve noe tilbake. Samtidig betaler vi for verdens mest sjenerøse velferdsstat her hjemme. Men det stopper ikke der. Nå mener Sibahtu at vi også skal premiere dem som sender penger til sine hjemland, uansett hva disse pengene brukes til.

Fattigere nordmenn, større krav

Mens hun drømmer om skattefradrag for Eritrea-overføringer, opplever vanlige nordmenn en helt annen virkelighet. De siste tiårene har reallønnsveksten stanset opp. Etter en lang periode med stabil vekst har nordmenns kjøpekraft flatet ut – og til og med begynt å falle. Samtidig har levekostnadene eksplodert. Boligprisene har skutt i været, rentene er på sitt høyeste nivå på over ti år, og strømprisene sluker stadig større deler av husholdningsbudsjettene.

For den jevne nordmann betyr dette mindre penger til sparing, ferie og fritid. Men i stedet for sympati møter vi krav om å betale enda mer. Sibahtu vil ha oss til å subsidiere hennes personlige «bistandsarbeid» – som i realiteten bare er familieoverføringer.

Norges generøsitet møter utakknemlighet

Det som virkelig stikker, er utakknemligheten. Norge har gitt innvandrere fra land som Eritrea alle muligheter til å bygge et bedre liv. Vi har åpne dører, gratis skolegang, verdens beste helsevesen og et sikkerhetsnett som sikrer at ingen trenger å sulte. Til tross for dette er det stadig klaging og krav.

Sibahtu beskriver hvordan hennes foreldre valgte å sende penger hjem i stedet for å bruke dem på sine egne barn. Dette fremstilles som en heroisk handling, og hun mener nordmenn burde klappe for innsatsen. Men hvor er respekten for landet som gjorde dette mulig? Hvem betalte for skolene foreldrene hennes ikke brukte penger på? Hvem sørget for helsesystemet som tok vare på familien? Det var ikke Eritrea – det var Norge, bygget av generasjoner av nordmenn som jobbet hardt for å skape et samfunn der alle kan ha det godt.

Hva går pengene til?

En stor del av pengene som sendes til land som Eritrea, forsvinner i korrupte regimer. Eritreas regjering krever til og med en såkalt diaspora-skatt. Denne kreves av alle som lever i en diaspora utenfor Eritrea. Denne skatten går rett inn i statskassen og bidrar til å opprettholde det autoritære styresettet.

Dette er altså det Sibahtu vil at norske skattebetalere skal subsidiere. Skal vi virkelig premiere folk for å finansiere undertrykkende regimer? Hvordan kan vi vite at disse pengene ikke går til våpen, luksus for diktatorer eller andre formål som motarbeider frihet og utvikling?

Hvorfor bygge opp Norge, når man kan klage?

Eritrea krever også at alle voksne borgere tjener landet gjennom en verneplikt som ofte strekker seg over flere år. I realiteten fungerer dette som en tvangsarbeidsordning som holder befolkningen i fattigdom og hindrer utvikling. Dette er hovedårsaken til at rundt 30.000 eritreere har kommet til Norge for å søke beskyttelse. Men her er spørsmålet: Hvorfor kan ikke de samme menneskene bygge opp sitt eget hjemland? Hvorfor er det Norge som alltid skal betale prisen?

Det finnes ingen logikk i at folk som har flyktet fra sitt eget lands politikk, forventer at norske myndigheter skal subsidiere deres tilknytning til hjemlandet. Hvis de virkelig ønsker en bedre fremtid for Eritrea, burde de bruke ressursene sine på å kjempe for endring der, ikke tappe Norge for ressurser.

Nordmenn strammer inn, andre strammer kravene

Mens nordmenn må ta tøffe valg for å få budsjettet til å gå opp, kommer stadig flere krav om å dele mer av kaka. Vi skal gi bistand, ta imot flere flyktninger, subsidiere «mangfold» i kulturlivet og nå også belønne overføringer til utlandet.

Dette er ikke bærekraftig. Landet vårt kan ikke fortsette å være en global pengeautomat mens stadig færre bidrar til fellesskapet. Det er på tide å sette foten ned.

Tiden for ansvar er nå

Det er ikke urimelig å forvente at de som får muligheten til å leve i et land som Norge, også bidrar til fellesskapet her. Å kreve skattefradrag for å sende penger ut av landet er ikke bare urimelig – det er respektløst. Vi nordmenn har allerede ofret mye for å skape en velferdsstat som fungerer. Det minste vi kan forvente, er at de som nyter godt av den, viser litt takknemlighet – og tar ansvar for sine egne prioriteringer.

Hvis Sibahtu ønsker å sende penger til Eritrea, er det hennes valg. Men det er på tide å si klart ifra: Norske skattebetalere skal ikke betale regningen.

Abonner på Document for den usensurerte sannheten mediene ikke vil fortelle deg.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.