Donald Trump og Benjamin Netanyahu i Israel Museum i Jerusalem den 23. mai 2017. Man merker et bånd mellom de to, som ikke er blitt svakere på sju-åtte år. Foto: Sebastian Scheiner / AP / NTB.

Når man ser seg rundt i dagens Vesten, er det ikke mange steder man øyner en stor fremtid for vår sivilisasjon. Og ingen steder er bildet dystrere enn i et åndelig og intellektuelt svekket Vest-Europa som ødelegger seg selv økonomisk og demografisk. Samtidig lever europeiske ledere i et slags vrang­forestillings­univers der de tror at de kan styre klimaet og være et eksempel for resten av verden.

Men dette året har vist oss to lysende unntak: Donald Trumps USA og Benjamin Netanyahus Israel. Hvem skulle ha trodd at to menn født i 1946 og 1949 som begge har vært gjenstand for politisk motivert retts­forfølgelse med sikte på å eliminere dem politisk, ville vise den styrken de har gjort mot alle odds i 2024?

Hamas’ grufulle massemord på israelere den 7. oktober 2023 gjorde ikke ende på de politiske splittelsene i Israel, og statsminister Netanyahu forble presset både av rettsapparatet og en amerikansk administrasjon som i beste fall var lunken i sin støtte til Israels militære reaksjon på terroren.

Ikke desto mindre sluttet et stort flertall av israelerne opp om Netanyahus kompromissløse linje mot landets fiender, det være seg Hamas, Hizbollah, Iran eller andre. Og det motet unge israelske soldater i tiden etterpå har vist når de er stilt overfor fienden, har gjort dypt inntrykk på Douglas Murray, en av Europas fremste intellektuelle, som ser at det lille landet øst i Middelhavet som er omgitt av fiender, er mye mer vitalt enn et Europa hvis tilbakegang han selv har dokumentert.

Murray ser at et oppegående folk som elsker sitt land, og som kjenner sin historie, seg selv og sine fiender, som for noens vedkommende også er en femtekolonne i selve landet, ganske enkelt ikke kan beseires. Han våkner opp etter en periode hvor han har virket litt fjern, apatisk og fraværende, og han ser hvilket lysende eksempel israelerne setter for oss europeere.

På overflaten har ikke situasjonen vært like dramatisk i USA. Men også det amerikanske folket har mange fiender, ikke bare Kina med alliansen av fremvoksende økonomier på slep, men også USAs egen politiske, byråkratiske og økonomiske elite. Grådige amerikanske storselskaper som i løpet av en generasjon har outsourcet produksjon til Kina, har i praksis løpt Beijings ærend ved å ofre egne borgere. Også den åpne Mexico-grensen, der både fentanyl og millioner av inntrengere finner veien til USA, forsterker den eksistensielle trusselen.

Implikasjonene for det amerikanske folket er dramatiske: Det som skulle forbli et fritt og velstående land for vanlige folk, risikerer å miste både friheten og velstanden.

Donald Trump har kommet til å personifisere det folkelige opprøret mot elitens utsalg av landet deres. Hans comeback gir håp om at det ekte Amerika fremdeles er sterkt nok til å overleve. MAGA-bevegelsen og fornyelsen av det Republikanske partiet viser at dette handler om mer enn én mann.

Trumps USA og Netanyahus Israel viser altså vei. Kan de tjene til inspirasjon for europeerne? Forsiktige tegn som gir grunn til optimisme finnes også i Europa, men oppvåkningen i vår verdensdel er uhyre langsom. Lyspunktene figurerer på en svart nattehimmel, og fiendene er innenfor porten – og i regjerings­kontorene.

Det åndelige mørket er kanskje aller verst i Norge. Med utvidelsen av abort­grensen har vårt land vært best på døden i 2024.

Vi vet ennå ikke hvordan 2025 vil utspille seg, hverken i USA, Europa eller Midtøsten. Ikke desto mindre gir USA og Israel oss en smule håp for 2025. Det er således med fortrøstning og optimisme vi kan ønske Document-leserne godt nytt år.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!