Donald Trump taler til Republikanere i Representantenes hus i Washington D.C. den 13. november 2024. Foto: Allison Robbert / Pool via AP / NTB.

Gjenvalget av Donald Trump vitner ikke bare om et stemningsskifte i USA, men verden rundt, observerer Niall Ferguson.

Det falske viker plassen for det autentiske, feigheten for motet og skyldtyngetheten for gleden, skriver den berømte historikeren i The Free Press – det journalistiske prosjektet til Bari Weiss, som forlot New York Times i vemmelse i 2020.

Dette overrasker utvilsomt Ferguson selv. Den skotske Harvard-professoren, som flyttet til USA der han giftet seg med Ayaan Hirsi Ali, gikk langt i å avskrive Trump ved slutten av hans første mandat, men unnlater naturligvis å minne om det nå.

Ferguson lar Substack-skribenten Santiago Pliego sette ord på hva som skjer idet woke-epoken ebber ut og noe annet og bedre erstatter den: Stemningsskiftet består i at det falske og terapeutiske forkastes til fordel for det autentiske og konkrete, verdien av sannhet og menneskelig dømmekraft vender tilbake, og man bygger i stedet for å svartmale.

Skiftet viser seg også på det politiske planet: Den tyske og franske regjeringen faller, motet øker hos den argentinske presidenten, og verden innretter seg som om Trump allerede var president. Justin Trudeau drar til Mar-a-Lago så snart Trump antyder toll på import fra Canada, og Mexico begynner å beslaglegge fentanyl på vei til USA.

Stemningsskiftet har allerede hatt effekter også i Europa. Få dager etter valget i USA foreslo EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at Europa burde kjøpe mer flytende naturgass fra USA for å avverge nye tollsatser på europeisk eksport til USA. Det er mildt sagt litt pinlig at Europa fortsetter å kjøpe naturgass fra Russland, som de ellers kritiserer for å ha invadert Ukraina. «Hvorfor ikke erstatte den [med] amerikansk LNG», spurte von der Leyen, «som er billigere for oss og senker energiprisene våre?» Det er et ganske godt spørsmål. Det er rart at hun aldri stilte det før etter 5. november.

Her er en annen konsekvens av det globale stemningsskiftet. Før valget i USA klarte ikke de europeiske lederne å bli enige om noen felles tiltak for å øke forsvarsevnen. «Strategisk autonomi» var et tomt slagord. Nå diskuteres plutselig et 500 milliarder euro i EUs forsvarsfond.

Etter Trumps første periode innbilte verden seg at The Donald bare skulle bli en historisk parentes, fortsetter Ferguson. Så snart de «voksne» var tilbake, ville Obamas utenrikspolitikk bli gjenopprettet.

Det var meningen at USAs allierte i Europa og Asia skulle gi alt dette en stående ovasjon. Noen gjorde det. Men nå feier stemningsskiftet disse taperne til side.

Plutselig ser tyskerne også at Angela Merkel var en katastrofe. Trump sa det rett ut i sitt første mandat. Det var skandaløst og man tenkte at han var sprø, men nå er det overtydelig: Sprøest var hun som ødela Europa.

Og i Midtøsten skjer det store forandringer.

Hvis noen har svekket Iran og Hizbollah, må det være Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som har nektet å gi etter for vedvarende amerikansk press for å de-eskalere Israels krig mot Irans stedfortredere.

Også Netanyahu står sterkere med Trump tilbake. Er det iranske mullaregimet snart ved veis ende?

Realiteten er at vi er vitne til den fullstendige og totale oppløsningen av den katastrofale utenrikspolitikken som begynte under Obama og ble tatt opp igjen av Biden, og som fikk den perverse effekten at både Iran og Russland ble styrket.

Serien av tabber som sendte Syria ut i en grusom og langvarig borgerkrig og åpnet døren for Russland i både Syria og Ukraina, begynte mellom juli 2012 og august 2013, da Det hvite hus sa at hvis Assad brukte kjemiske våpen, ville han bli ansett for å ha «krysset en rød linje». Regimet brukte likevel kjemiske våpen. Og trusselen fra Det hvite hus var tom; i august 2013 besluttet Obama å avblåse de planlagte gjengjeldelsesangrepene.

Dette satte mot i Vestens utfordrere.

Den 10. september 2013 kunngjorde Obama at USA ikke lenger var «verdens politimann. Fem måneder senere okkuperte russiske tropper Krim, som ble annektert den 18. mars. I september 2015 sendte president Vladimir Putin ikke bare tre dusin fly, men også 1500 soldater til Latakia i Syria og krigsskip til Det kaspiske hav.

I mellomtiden satte Kina – under sin nye leder Xi Jinping – i gang en opprustning uten sidestykke siden den kalde krigen. Nord-Koreas diktator Kim Jong Un, som også kom til makten under Obama, var en annen som forsto viktigheten av å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen mens Obama satt i Det hvite hus.

Den geopolitiske balansen tippet i Vestens disfavør, fastslår Ferguson.

Det forandrer seg nå. Det kan ikke skje for raskt.

Stemningsskiftet kommer formodentlig aller sist til Norge, der Sylvi Listhaug ville ha stemt på Kamala Harris. Wake up and smell the coffee.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.