Elever sitter ved PC-er og spiller dataspill på et IKT-rom ved en skole i Oslo den 15. november 2023. Foto: Gorm Kallestad / NTB.

Datamaskiner er gode redskaper for dem som allerede har tilegnet seg kunnskaper og resonnerende evner som gir dem intellektuell selvstendighet. Samfunnet har tradisjonelt holdt seg med skoler for å gi barn og unge disse instrumentene, som de har tilegnet seg ved å lese, skrive, regne og skaffe seg grunnleggende allmennkunnskaper.

Men nå viser det seg at datamaskinenes inntog i den norske skolen er blitt et hinder for den intellektuelle utviklingen som er høyst nødvendig for at datamaskiner ikke skal gjøre en til en lallende idiot som lett kan manipuleres. Eksemplet fra Trosterud skole i Oslo, der en dyktig lærer er blitt skvist ut etter å ha gitt elevene bedre leseferdigheter ved å få dem til å legge bort iPaden i timen, er ikke unikt.

Lektor Mie Hidle, som er norsklærer ved en videregående skole i Stavanger, forteller nå hvordan bruken av kunstig intelligens i skolen er til hinder for at de arme elevene får sjansen til å trene opp hjernen som en muskel.

Det er verre enn du tror. I kronikken «Digital tåkeheim i klasserommet» i Stavanger Aftenblad tegner Hidle et skrekkens portrett av det som skulle være stedet der de unge får utvikle seg om tenkende individer.

Hun konstaterer innledningsvis at de som gikk på skolen før dataalderen, var heldige:

Vi som jobber som norsklærere på videregående, har sett en markant endring de siste årene: Elevene sliter med å lese og skrive. De har fått rastløse skjermhoder – som oss voksne. Men i motsetning til dem har vi fått vokse opp i klasserom uten digital støy. Denne luksusen er det ironisk nok nesten bare barna til tech-gründerne i Silicon Valley som får oppleve nå til dags.

Norske skolepolitikere og -byråkrater har ikke desto mindre vært ivrige pådrivere for digitaliseringen av skolen. I dag høster man de bitre fruktene:

Den norske skolen, derimot, har vært best i digitaliseringsklassen. Sett fra kateteret er resultatet (ned)slående. Mange strever slik med å formulere seg at ingen ungdomsskolelærer har hatt hjerte til å avkreve dem mer enn to avsnitt eller å pirke i språket deres. De har fått skrive at hendelser «tar plass», eller at vi alle «eventuelt» skal dø, slik det heter på TikTok.

Tekstene deres vakler på randen av logisk sammenbrudd. De blander «vis» og «hvis», «for» og «får». De bruker «begge» om ulikheter: «Begge diktene er forskjellige.» Enhver relasjon mellom to ting kan uttrykkes med trylleformularet «viser til». Det kan bety «utgjør» (som i «svart og hvitt viser til en kontrast»), «hevder» («Hitler viste til at jøder var undermennesker»), og videre «skyldes», «bygger på», «forårsaker» og mye mer. Unøyaktighetene yngler.

Overraskende er det ikke at det gikk slik. At ferdigheter som å lese, skrive, regne og huske det man lærer, krever disiplin, tålmodighet og konsentrasjon, burde være velkjent, likeledes at digitale verktøy ikke sjelden resulterer i det stikk motsatte i egenskap av formidable distraheringsmaskiner.

Advarslene manglet da heller ikke. Allerede i 1999 skrev Clifford Stoll boken «High Tech Heretic: Why Computers Don’t Belong in the Classroom», der han, selv en garvet hacker, forklarte hvorfor det er lurt å vente med å introdusere datamaskiner i opplæringen.

Liverpool High i Syracuse i staten New York var blant de første skolene som tok dem i bruk. I 2007 avsluttet de eksperimentet: Det hadde ikke ført noe godt med seg.

Does the Internet Make You Dumber? spurte Nicholas Carr i Wall Street Journal i 2010, innen han besvarte spørsmålet bekreftende: We’re turning into shallow thinkers, fastslo han.

Men ikke bare var advarslene forgjeves: Det blir verre, for nå trenger man ikke å lære å skrive hvis man slipper unna med å la kunstig intelligens gjøre jobben for en. Midle forklarer. Hør på dette:

Og nå kommer kunstig intelligens, KI. Hva skal vi gjøre med det? Når vi norsklærere belæres av fylkets eksperter, får vi til det kjedsommelige høre at «KI er kommet for å bli». Det må inn i lese- og skriveopplæringen! En snakkerobot kan inspirere med forslag til gode åpninger. Den kan foreslå gode formuleringer. Den kan også hjelpe med hvordan argumentene bør struktureres, eller komme med en rask konklusjon. Supert for dem som sliter med dysleksi eller skrivesperre! Kjør på!

Dessuten får vi stadig høre at om vi bare gir «varierte vurderinger», er KI-fusk ikke noe problem.

Den som ennå ikke har lært seg fakta eller å strukturere informasjon, skal altså få begge deler servert. Lektoren ser seg nødt til å forklare det opplagte:

Vår hovedoppgave er imidlertid ikke å la elevene utforske KI, og heller ikke å gi dem karakterer. Vår hovedoppgave er å lære dem å lese, skrive og tenke. Det er nødvendig, også for å bruke KI godt.

Skolemyndighetene legger derimot til rette for at man skal slippe den hersens skrivingen selv, bare man lærer seg å stille maskinen gode spørsmål:

For eksempel står det i fylkets KI-veileder: «Vi vil du skal bli god til å finne gode ledesetninger.» Altså: Elever og lærere skal øve på å lage gode «promts», slik at snakkerobotene genererer gode tekster for oss.

Men da trenger de ferdigheter som de aldri har fått sjansen til å utvikle:

Men hvordan skal elevene lage gode «ledesetninger» når de skriver – og tenker – i et uklart og begrepssvakt språk? Og hvordan skal de vurdere kvaliteten på robottekstene om de mangler språklig presisjon og tekstkompetanse? Og endelig, hvordan skal vi få lært dem det de trenger dersom enda mer tid skal gå på å la dem sitte og tukle med digitale verktøy?

Midle kan også avsløre at det nå finnes lærerstudenter som selv ikke leser.

Lesing var de ikke så glad i, disse fremtidens norsklærere, de leste ikke «på fritiden», men de skrøt av at de ikke skrev hele oppgaver med KI, som en del medstudenter, bare litt her og der. Og «ledesetninger» hadde de greie på.

Og disse lærer bort hvordan man kan produsere tekst uten å skrive selv ved å bruke lure teknikker til å la KI-en forenkle informasjon den blir servert:

Den de brukte oftest, var: «Enklere og mer presist.» Ved å gjenta den fikk de forenklet fagartiklene helt til de forstod dem. Symptomatisk nok slo det dem ikke at forespørselen kan være en selvmotsigelse: Hvor presis blir forståelsen når alt reduseres til punktlister med et vokabular på tusen ord?

Midle tilhører en formodentlig utdøende rase av lærere som skjønner at hjernen må trenes, noe de fleste i dag har skjønt at det er smart å gjøre med kroppen:

Å lese og skrive er hardt arbeid. Likevel vil vi at elevene skal gjøre det: Vi vil de skal streve med å lese kompliserte setninger og ord de ikke forstår. Vi vil de skal kave med tekstene sine, file på formuleringene og slåss med strukturen til det hele faller på plass og tanken klarner. Lesing og skriving er geniale redskaper når man skal skape begrepsmessig presisjon og oppnå dybdelæring, altså kunnskap som er sammenhengende, og som sitter.

Vi skal produsere mennesker som kan tenke, konkluderer hun. Men det var før det, og itte nå, for å rappe en formulering av Alf Prøysen. I dag er det åpenbart skolenes jobb å gjøre elevene til tosker. Det er ensbetydende med dødsstøtet for en skole verdt betegnelsen.

Den som har barn som nærmer seg skolealder, må være klar over dette. Om det ikke finnes alternativer til den offentlige skolen, må du sørge for at barnet ditt utvikler intelligensen annetsteds. Skaden på barnet blir raskt uopprettelig hvis man lar det skure.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.