Jonas Gahr Støre, statsminister og leder av Arbeiderpartiet, har gjennom sin politiske karriere malt et bilde av en fremtid der vanlige folk skal få bedre råd.
Likevel, etter flere år med Støre ved roret, ser vi en virkelighet som er preget av stigende priser, høyere levekostnader og en utbredt følelse av usikkerhet.
Dette reiser spørsmål om hvorvidt Støres lovnader var reelle eller bare tomme fraser, designet for å berolige et folk som nå står overfor en vanskelig hverdag.
Men det hele kan også skyldes Støres virkelighetsoppfatning.
Ap har aldri hatt lavere oppslutning enn nå, men statsministeren fabler allikevel om at han og partiet skal vinne valget. Støre nekter å ta innover seg den økonomiske situasjonen hans og regjeringens politikk har ført det norske folk ut i, mest på grunn av vannvittig sløseri i forbindelse med det grønne skiftet og krigen i Ukraina.
Støre har gjentatte ganger hevdet at hans regjering vil forbedre levekårene for «vanlige folk». Under valgkampene har han snakket varmt om behovet for å styrke velferdsstaten og sikre at alle har råd til en anstendig livsstil. Men når vi ser på virkeligheten, er det klart at mange av disse lovnadene har forsvunnet i oversettelse.
Økningen i strømpriser, matvarekostnader og boligpriser har rammet mange husholdninger hardt. Hvor ble det av de lovede forbedringene?
Det er lett å forstå frustrasjonen blant folk flest. Mens Støre og hans regjering har jobbet med å fremme grønne initiativer og klimafokusert politikk, har dette ofte kommet på bekostning av vanlige folks økonomiske trygghet.
Mange opplever nå at de må kutte ned på nødvendigheter, og det er en bitter ironisk vri at de som ble lovet bedre råd, nå er de som lider mest.
Det er ikke bare økonomiske realiteter som er bekymringsfulle; det er også Støres evne til å håndtere kritikk og ansvar.
Når han konfronteres med de virkelige problemene folk står overfor, ser vi en mann som ofte tyr til unnskyldninger eller avleder oppmerksomheten mot andre temaer. Det er som om han lever i en annen virkelighet, der hans politiske visjoner er mer relevante enn den faktiske hverdagen til folk flest.
Støre har også fått kritikk for sin håndtering av inflasjonen. I stedet for å ta tak i de underliggende årsakene, har regjeringen ofte valgt å se på symptomer.
Dette kan oppfattes som en mangel på vilje til å ta de nødvendige, men upopulære, beslutningene som faktisk kan bedre situasjonen for vanlige folk.
En politisk elite i sin egen boble
Det er også verdt å merke seg hvordan Støre og hans regjering har blitt en del av en politisk elite som ser ut til å være isolert fra virkeligheten. Med en oppvekst i privilegerte kår og en utdannelse fra prestisjetunge institusjoner, kan det virke som om Støre ikke helt forstår de daglige kampene til folk som sliter med å få endene til å møtes.
Denne avstanden mellom makten og folket er en av de mest bekymringsfulle aspektene ved dagens politiske klima.
For å være rettferdig, er det mange faktorer som påvirker økonomien, og det er ikke alt som kan lastes på Støres skuldre. Men som leder har han et ansvar for å skape konkrete løsninger og ikke bare tomme løfter. Det er på høy tid at regjeringen begynner å lytte til folks bekymringer og tar grep som faktisk kan bedre situasjonen.
Det er også en oppfordring til folket: Vær kritiske til de som styrer. Ikke la dere bli lurt av glitrende taler og vakre visjoner. Krev handling, og hold politikerne ansvarlige for deres løfter.
Det er på tide å se forbi politisk retorikk og fokusere på den virkelige hverdagen som folk står overfor.
Jonas Gahr Støres tid som statsminister har vært preget av lovnader om bedre råd for vanlige folk, men virkeligheten viser en annen side. I en tid der mange opplever en nedgang i levestandarden, er det åpenbart at det er på høy tid å revurdere hva som ligger bak de politiske ordene.
Forhåpentligvis kan vi en dag se en regjering som faktisk leverer på sine løfter, og som forstår hva det betyr å være en del av det norske folk.
For Støre må det hele starte med at han tar virkeligheten innover seg, og kutter ut alle fornektelser, regelrette løgner og drømmeslott.
Det skjer neppe, og han risikerer dermed for ettertiden å få den heller upopulære tittelen som Norges dårligste statsminister gjennom tidene.