Elon Musk lager rabalder i Vest-Europa, og han kommer til dekket bord: Ytringsfriheten skranter, og Europa ligger flere år etter USA. Han kan filleriste medier og politikere som tyr til det billige trikset som består i å kalle opposisjonen for «ytre høyre». Demokratene i USA forsøkte. De kalte endog Trump for Hitler. Velgerne vendte det døve øret til.

Establishment i Europa er desperate. De kjenner det gynge under føttene sine. 23. februar går tyskerne til urnene, og det kan bli katastrofe, spesielt for Sosialdemokratene og De Grønne. Terroraksjonen i Magdeburg vil definitivt påvirke stemmegivningen til AfDs fordel. Likevel tror mediene de har makt til på diktere folks reaksjoner. De tror de kan innbille folk at den saudiarabiske legen var anti-islam. Selv iNyheter kjøpte dette vrøvlet.

Folk har instinkter, og når de først våkner, er de umulige å stanse. Men mediene har trukket stigen så langt opp etter seg at det er umulig for dem å komme velgerne i møte, de klarer bare å fôre den krympende andelen som mener det samme som dem.

Det er i dette spennet Musk opererer, og han boltrer seg.

Han driver en stor Tesla-fabrikk utenfor Berlin, og må derfor følge med på tysk industri. Han sier at AfD er Tysklands siste sjanse til å rette opp skuta. Da får mediene anfall.

Nylig tok Die Welt inn en artikkel av Musk som sa at det var tullete å kalle AfD for høyreekstremt.

«AfD er forpliktet til en kontrollert innvandringspolitikk som prioriterer integrering og bevaring av tysk kultur og sikkerhet», skrev han, og la til: «Dette handler ikke om fremmedfrykt, men om å sikre at Tyskland ikke mister sin identitet i jakten på globalisering.
«En nasjon må bevare sine kjerneverdier og sin kulturarv for å forbli sterk og samlet.»

Men dette ble for mye for opinionsredaktør Eva Marie Kogel. Samme dag som artikkelen gikk i trykken, leverte hun sin oppsigelse. Telegraph siterer der Spiegel om hurlumheien i die Welts redaksjon.

Artikkelen var bestilt av Mathias Döpfner, sjefen for avisutgiveren Axel Springer, og ble møtt med harme fra avisens redaksjonskomité, ifølge avisen Der Spiegel.
Artikkelen ble publisert sammen med et motsvar fra Jan Philipp Burgard, Die Welts sjefredaktør, som slo fast at selv om Musks diagnose av Tysklands problemer kan være riktig, var hans vurdering av at bare AfD kunne redde Tyskland, «fatalt feil».

I et normalt klima ville en meningsytring være en selvsagt ting. Men Europa og Vesten er ikke lenger normal. Eliten tåler ikke lenger å høre en sannferdig beskrivelse av konsekvensene av deres egen politikk. De har blitt enige om å kalle det høyreekstremisme. Men hvis beskrivelsen stemmer – og det er bare å ta en tur ut på gaten for å få det bekreftet –, vil det bare være et spørsmål om tid før flertallet av befolkningen heller velger å bli kalt høyreekstreme.

Klokken tikker. Syllogismen er enkel. Eliten har selv laget den: De produserer selv «høyreekstreme» partier. Det skjer i Storbritannia, Frankrike og Italia, der NRKs Simen Ekern falt så dypt at han koblet Meloni til Mussolini.

Det finnes ingen nedre grense for hva journalister får seg til å si. Derfor mister de all tillit. NRK har blitt så ille – en ren propagandamaskin – at det er vanskelig å se for seg at public service-kringkasterne kan overleve. De driver systematisk disservice.

I USA er liberale medier i fritt fall. Musks kritikk innvarsler at det samme står for døren i Vest-Europa. Et tegn på det er en redaktør som ikke tåler å høre en alternativ analyse av sitt eget land, men sier opp i protest.

Tysk elite er spent mellom en mørk fortid og venstreliberale verdier om Wiedergutmachen: å gjøre opp for fortidens synder.

Men da kan man ikke utsette landet for en invasjon.

Man kan heller ikke drive sanntids-eksperimenter med omlegging av industrisamfunnet til en karbonfri produksjon.

Musk har sett dette på nært hold.

Den påtroppende lederen for det første amerikanske departementet for regjeringseffektivitet (Doge) uttrykte også beundring for AfDs innsats for å deregulere markedet, redusere byråkratiet og senke skattene.

Han beskrev Tysklands beslutning om å fase ut kjernekraft for å satse på fossilt brensel og fornybar energi som «kostbar» og «naiv», og hevdet at landet ikke har tilstrekkelig batterilagring til å sikre en stabil strømforsyning.

Musk gikk i rette med at AfD blir stemplet som «ytre høyre», og mente i stedet at partiet er forkjempere for politisk realisme uten politisk korrekthet.

Han pekte på Alice Weidel, partiets leder, som har en partner av samme kjønn fra Sri Lanka, og sa «Høres det ut som Hitler i dine ører?», og la til «Til dem som fordømmer AfD som ekstremister, vil jeg si: La dere ikke lure av det: Ikke la dere lure av merkelappen som er festet på det.»

Om å hoppe over sin egen skygge

Woke-venstresiden, som særlig dominerer mediene, har konstruert en skygge de ikke klarer hoppe over. De ser at det grønne skiftet ødelegger økonomien og påfører innbyggerne dyrtid. De ser at innvandringen ødelegger det sosiale samholdet og at kriminaliteten øker. De vet de må endre kurs, men klarer det ikke. Deres vegring vokser fordi kritikken kommer fra en politisk fløy de har et hatforhold til. De klarer ikke tenke klart. Skyggen blir bare større.

Det er ikke første gang i historien at en elite ikke klarer å reagere på en truende fare og krisetegn alle så komme. Riker har gått under fordi eliten ikke klarte la være å gjøre det den gjorde, fordi dét passet deres interesser.

Borgerne har ikke så mange alternativer, men foreløpig kan de stemme. I USA klarte de det mot alle odds. Det var en enorm styrking av demokratiet, men våre medier klarer ikke anerkjenne det. Det sier noe om hvor langt de er fra land: De har mistet demokratiet av syne.

De mellomliggende ting

Så er det trekk som er karakteristisk for Tyskland: Forholdet til Russland og Kina. Forholdet til EU. Her står vi overfor et annet problem: Kan vi stole på beskrivelsen av Marine Le Pen og Alice Weidels politikk?

Artikkelen ble publisert sammen med en replikk fra Jan Philipp Burgard, Die Welts sjefredaktør, som slo fast at selv om Musks diagnose av Tysklands problemer kan være riktig, var hans vurdering av at bare AfD kunne redde Tyskland, «fatalt feil».

Burgard trakk frem AfDs ønske om å nærme seg Russland, der partiet krever gjenopprettelse av handelen og opphevelse av sanksjonene mot Moskva.

Han advarte også mot AfDs intensjon om å blidgjøre Beijing og forlate EU, og kalte det sistnevnte en «katastrofe».

«AfD er ikke bare Alice Weidel, men også Björn Höcke», skrev Burgard, før han skjelte ut den beryktede lederen for AfDs regionale avdeling i Thüringen for hans gjentatte bruk av forbudte nazistiske slagord og hilsener.

Sjefredaktøren påpekte at en rettsavgjørelse gjør det mulig å beskrive Höcke som ekstremist. Historielæreren som ble politiker har tidligere avfeid Berlins Holocaust-minnesmerke som et «skammens monument» og har tatt til orde for en «tusenårig fremtid» for Tyskland.

Burgard innrømmet at «Tyskland faktisk sliter med en ukontrollert innvandring», men han avviser AfDs planer om repatriering som «urealistiske».

Det er fristende å ta en «what-aboutism» overfor det tyske establishment: Når lederne for det tyske overvåkingspolitiet blander seg inn i politikken og deler ut politiske merkelapper som forfatningsstridig til et parti i Forbundsdagen, eller når et hundretalls politikere vil ha et annet parti forbudt, er det langt mer alvorlig enn et par politiske kanaljer, som Björn Höcke, som har et uavklart forhold til tysk historie. Fordi det i dag sitter partier i Forbundsdagen som har et uavklart forhold til politisk vold hvis den bare kommer fra den «riktige» siden.

Dette er en av de ting som ga Trump seieren: Folk så at rettsapparatet godtok vold, bare den kom fra venstresiden, mens konservative ble behandlet som i en politistat.

I tillegg kommer det særtyske fenomen med at studentrevolten på 1960-70-tallet slo over i rød terrorisme. Og hva er egentlig forholdet mellom den røde og den grønn-svarte terrorismen, islam?

Dét er det store tabu i tysk politikk.

Opphisselsen over oppslutningen om AfD er direkte knyttet til Magdeburg og en gnagende visshet om at «det kommer mer». Eliten – og det gjelder hele Vest-Europa – skyves inn i en posisjon hvor den er handlingslammet. Den tør ikke gjøre noe med islams innflytelse, tør ikke sette grenser og vet samtidig at den da øker radikaliseringen blant befolkningen.

Det er status for Europa ved inngangen til et nytt år, og da har vi ikke en gang tatt for oss krigen i Ukraina.

https://www.telegraph.co.uk/world-news/2024/12/28/die-welt-afd-elon-musk-eva-marie-kogel-germany/