John Lennons bidrag til verdenskunsten hadde stått på «vent» helt siden han lamslo kloden med «Some Time In New York City» i 1972. Etter det hadde han ikke gjort annet enn å pleie sin selvpåførte ydmykelse og kave i Yokos kjølvann. Hun skrev (og spilte inn) låter non stop og var i sin prime. Han slet med skrivesperre og hadde lite eller ingenting på blokken. Dessuten plaget myndighetene ham. Nixon ville kaste ham ut av USA. CIA avlyttet telefonen. Han ble nektet greencard. Og sannelig slet han også i forholdet til Yoko. Det hadde ingen ende.

Sommeren 1973 følte John seg som en vaskeekte taper. De eneste platene med hans navn på som hadde toppet verdenslistene siden 1971, var to samlere med The Beatles, gamlebandet. Sommeren 1973 fremsto Lennon som en uvesentlighet, en has-been. Hvor det må ha pint ham.

Så barberte han hodet. Den nye John dukket opp på tilskuerbenken under Watergate-høringene 27. juni. Han så ut som en rømling fra Gulag.

I juli tilbrakte han det meste av tiden i Record Plant. Yoko var i full gang med innspillingen av «Feeling The Space». John bidro ikke, han bare satt der og glodde mens Yoko og musikerne gjorde det han for første gang i sitt liv ikke klarte: skapte musikk. En eller annen gang i løpet av denne lidelsens måned, begynte det å murre i John. Han likte musikerne, han likte det som foregikk, og helt på tampen lot han seg til og med lokke til å hente frem gitaren og bidra.

Da Yoko-albumet var ferdig, hyret John hele ensemblet og forlenget oppholdet i Record Plant med en måned. En gnist av inspirasjon hadde antent ham, og han skrev igjen. I løpet av de fem første dagene i august var hele albumet «Mind Games» skrevet og innspilt. Resten av måneden gikk med til pålegg og miksing – gjort i fellesskap med Yoko. Hun ville vel ha kontroll over hva John fortalte verden.

Yoko Ono som fjellmassiv. Det er truende, men John er tydelig på vei vekk. Hun sendte ham til Los Angeles. Det resulterte i en lost weekend på et og et halvt år.

Det var også det eneste som var igjen av fellesskapet John & Yoko, for 9. august ga hun May Pang en ny jobb. Fra da av og i de neste 18 månedene var hun Johns assistent, sekretær og sengepartner. Snart skulle de legge av sted til Los Angeles og innlede Johns legendariske «lost weekend» som altså varte i et og et halvt år.

«Mind Games» ble utgitt på tampen av november 1973, og ble levert i et ganske primitivt klipp-og-lim cover som forestiller Gulag-John med reisekoffert på vandring mot oss over et goldt slettelandskap, og vekk fra en liggende Yoko hvis profil utgjorde fjellmassivene i bakgrunnen. Herbert Crumps ekteskap 40 år etter.

Innholdet er overraskende oppstemt og tilgjengelig, og tematisk variert. Det er den platen i Johns solo-produksjon som man virkelig fornemmer at trekker et lettelsens sukk. Skrivesperren slipper, sangene kommer, på rekke og rad. Sårbare sanger om følelser. Gladlynte invitasjoner til gøy. John var alltid en pendel, alvor ble helt selvfølgelig blandet med latter. Fra en innstendig oppfordring til verdensfred (tittelkuttet) til tre sekunders stillhet (nasjonalsangen til John & Yokos oppdiktede ny-nasjon Nutopia).

Det er en ganske myk og melodisk LP, tilsynelatende endog i letteste laget, slik ble den i hvert fall mottatt den gang. Men den gror over tid, og er for meg langt jevnere og mer tiltalende enn «Imagine». Det eneste som trekker ned er at produksjonen er litt grå, de kunne brukt mer tid på å individualisere låtene.

Tittelkuttet er like slitesterkt som evigheten, en svai, sakte dansende invitasjon til fred og harmoni, nennsomt krydret med fascinerende doser mystisisme, og svøpt i en Spector-lydkappe som også løfter hatten til Beatles anno ‘67 gjennom den nydelig innvevde bruken av mellotron.

Undervurdert i alle år, men egentlig kanskje det beste albumet John Lennon noen gang laget på egenhånd. Skrivesperren som hadde hemmet ham siden «Imagine» (1971), slapp plutselig.

Deretter tørt, fandenivoldsk og ned på jorda med det muntre rockabilly-stykket «Tight A$» hvis skarpe taktmarkeringer låner mye fra broder Pauls «She’s A Woman». Så nesten bråstopp inn i den sakte, pianostyrte vise-bluesen «Aisumasen (I’m Sorry)» som er overveldende vakker og byr på veldig fine detaljer fra bassist Gordon Edwards og gitarist David Spinozza (en gnistrende solo!).

Etter en så variert og sterk trio kommer låten som mange oppfattet som en lettvekter, «One Day (At A Time)». Man ble kanskje lurt av hvor umiddelbart iørefallende den var, hvor lett den slentret av sted og hvor elegant det syrligsøte, luftige refrenget erobret en krok i hjernen å herje fra. Du ble ikke kvitt den, den fortsatte å spille langt inn i søvnen.

Det er pendelen Lennon igjen, om kjærlighetens flo og fjære. Bristeferdig formidlet i en melodi som du kan gråte for. Sangen fikk en veldig spesiell betydning for meg da det bodde en kvinne i leiligheten under som hadde et forhold til en av de to brølerne på Club 7. Ja, det var to av dem. Jeg vet ikke om han dengte henne, men han brukte i hvert fall stemmen som slegge, den runget og fikk veggene til å dirre. Når han gikk, oppstod en kort stillhet nedenunder, kanskje to minutter eller så, og så kom Lennon: «You are my weakness, you are my strength …».

Hun brukte «One Day (At A Time)» som trøst og håp og beskyttelse. Den gikk på fast rotasjon alle månedene hun bodde under meg i 1974. Og smittet over på meg også. Genialt enkel Lennon-perle. Undervurdert av mange.

«Bring On The Lucie (Freda Peeple)» er for meg albumets svakeste spor. En hissigpropp av en låt med knitrende Spinozza-gitar og Power To The People-allsang. Hadde passet på «Some Time In New York City», men ikke her. Løpeseddel-sjargong og generalisering. Helt humørløst, selv om tittelen er et forsøk på å flire. Her hadde John en helt OK låt, men gadd ikke bruke tid på å skrive en tekst som utfordret både ham og lytteren. Den politiske Lennon var ofte en slappfisk.

Lobby-kort fra home-movie-langfilmen «Imagine» som det selvdyrkende og vanvittig selvopptatte ekteparet laget i 1971.

Over på side 2 starter det med Johns enkle livsfilosofi: Når alt stopper, følger jeg min intuisjon. En munter og jovial liten ditty, slentrende i formen, men litt flatt sunget. Han har liksom ikke flyttet inn i låten ennå, så det blir musikernes ansvar å bidra med pynt og hygge, og det gjør de.

«Out The Blue» introduseres av fingerspill-John med den skjøre, sprukne, sårbare stemmen som vi alle elsker. Låten foretar deretter et rykk og blir en storartet ensembleoppvisning som øser på, samtidig som Johns stemme får den magiske kraften som vi senere skulle møte igjen i de fineste bitene i «Woman» (som lånte mye fra «Out The Blue»). En klasselåt. En av Lennons aller, aller beste.

«Only People» resirkulerer det slentrende kompet fra «Intuition». Teksten er bygget på en idé som nok ikke levde opp til Johns forventninger. Han disset den senere. Og ja, den trår vannet tidlig, men innspillingen får for velvillig ensemble anført av Ken Aschers elektriske tangenter og innslag av stjernestøv-koring (nesten Beatles-klasse).

«I Know (I Know)» er ydmyk Lennon med countrypickin’ gitardetaljer hentet fra Beatles-katalogen. Et ganske djervt og krevende arrangement, som lander så elegant som bare det. Mange oppfattet låten som nok en av Johns selvutslettende bønner til Yoko om tilgivelse. Jeg synes han virker påtatt. Et bestillingsverk som skurrer når man vet at de opplevde frostnetter i samlivet på denne tiden. La han seg i selen for å redde forholdet? Jeg klarer ikke å tro på det. Kan teksten leve som et selvstendig poetisk uttrykk, om vi holder Yoko borte? Jeg synes ikke det. Det er en svak tekst, og den virker ikke sannferdig.

Ruslekosen «You Are Here» tror jeg mer på. Den har gjenkjennelige elementer fra parets første tid som gir sangen en nostalgisk kvalitet full av lengsel og varme. Låtens tittel er identisk med tittelen på Johns første kunstutstilling hos Robert Fraser i juli 1968. Og skjebnens uransakelige, ja, nesten uendelige veier, skildres gjennom åpningslinjene «From Liverpool to Tokyo, what a way to go» og munner ut i avslutningsstrofen «Three thousand light years from the land of the morning star». Nok en rytmisk vandring med sveveegenskaper, nydelig sunget av John under en duk av himmelsk koring.

EMI i Norge laget denne juleplakaten for singlen «Happy Xmas» i 1972. Ganske teit. Og ganske sjelden. Heldigvis ble det ikke et platecover også.

Bare for å markere at han tross alt er selveste rampe-Lennon, avslutter albumet med en tordendans i New York, «Meat City». Formidabel fremdrift, lumsk besettende rytmemarkering, og en gnudrete elgitar som legger inn kommentarer i etterkant av Lennons tekststrofer, som en rusten latter av spott og skadefryd. Broren til «New York City», bare bedre, tøffere og morsommere. Johns klokketro på at Kina skulle bli det neste rock’n’roll-landet slo imidlertid ikke helt til. Det må innrømmes.

Dette var altså «Mind Games», albumet som tiden glemte. Antagelig fordi alle var så opptatt av de nye fra Paul og Ringo. George hadde dessuten fortsatt høy standing. Så «Mind Games» med sitt klønete cover, forsvant i julerushet som alle beatles-gutters tredjevalg.

Egentlig – om du måler den mot «Imagine», låt for låt, er «Mind Games» vinneren. John Lennons beste solo-LP. Det er det ikke så mange som vet. Men nå vet du det.

Spre evangeliet!

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!