I 1993 fikk Norge stor anerkjennelse for sitt meklingsforsøk mellom Israel og PLO. I 2024 opptrer Oslo med en annen profil. Nå allierer Norge seg med muslimske og autoritære land. Nå er det ikke lenger et ærlig meklingsforsøk, men et forsøk på å tvinge Israel til en løsning i tråd med muslimske interesser under et feiltolket dekke av folkerett.

Den norske regjering nøyer seg ikke med å opptre fiendtlig mot Israel. Den opptrer også fiendtlig mot nordmenn som er kritiske til regjeringens politikk i Midtøsten. Finansdepartementet foreslår at norske israelsforeninger skal fratas retten til skattefrie gaver. Videre skal næringslivet presses til å unngå kommersielle relasjoner med israelske selskap som kan tenkes å ha virksomhet i Judea Samaria.

Hvis regjeringen tror på sine egne argumenter, skulle det være unødvendig å ty til slike maktgrep. Det uttrykker en autoritær vilje, en vilje som harmonerer med de nær hundre antidemokratiske land Norge nå samarbeider med mot Israel.

I 2024 er Norge åpent manipulerende og fiendtlig mot Israel under et dekke av tilsynelatende moralske argumenter fra folkeretten. Dette kommer bl.a. til uttrykk i Norges argumentasjon for Den Internasjonale domstolen (ICJ) i februar 2024 og i hvilke allierte Norge velger i sitt press mot Israel.

Norge henviser til Sikkerhetsrådets resolusjoner mot bedre vitende

Norges innlegg til Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag 23. februar 2024 hevder at Israel okkuperer palestinsk land i strid med folkeretten.

Den første delen av Norges innlegg henviser til flere resolusjoner i Sikkerhetsrådet, som om enhver resolusjon i Sikkerhetsrådet har folkerettslig bindende virkning. Det er ikke tilfelle, og det vet selvsagt Utenriksdepartementet.

Norge konstruerer en falsk analogi mellom på den ene siden Sør-Afrikas apartheid og okkupasjon av Namibia og på den annen side Israels kontroll over landet vest for Jordan-elven. Analogien er falsk både i sitt saklige innhold og etter formelle kriterier.

Den 30. januar 1970 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nr. 276 rettet mot Sør-Afrika angående Namibia. Året etter, den 21. juni 1971, gav ICJ en rådgivende vurdering av resolusjon 276.

Det viktige er at ICJ i paragraf 114 i den rådgivende vurdering gir kriterier for når Sikkerhetsrådets resolusjoner er bindende. ICJ sier (uthevet av oss):

The language of a resolution of the Security Council should be carefully analysed before a conclusion can be made as to its binding effect. In view of the nature of the powers under Article 25, the question whether they have been in fact exercised is to be determined in each case, having regard to the terms of the resolution to be interpreted, the discussions leading to it, the Charter provisions invoked and, in general, all circumstances that might assist in determining the legal consequences of the resolution of the Security Council.

Ordlyden i en resolusjon fra Sikkerhetsrådet bør analyseres nøye før det kan trekkes en konklusjon om dens bindende virkning. Med tanke på arten av de fullmakter som følger av artikkel 25, må spørsmålet om de faktisk er blitt utøvd, avgjøres i hvert enkelt tilfelle, idet det tas hensyn til vilkårene i den resolusjon som skal tolkes, de drøftelser som førte til den, de bestemmelser i Pakten som er påberopt, og generelt alle omstendigheter som kan bidra til å avgjøre de rettslige konsekvenser av Sikkerhetsrådets resolusjon.

 

Norge unnlater å henvise til dette hovedpunkt i sitt innlegg for ICJ.

Luis Acosta ved Global Legal Research Directorate i The Law Library of Congress, kommenterer denne uttalelsen fra ICJ slik (uthevet av oss):

It also provides, in article 25, that UN members “agree to accept and carry out the decisions of the Security Council in accordance with the present Charter.” While this provision suggests that Security Council actions under any provision might bind all UN members, because some decisions of the Security Council are of a recommendatory nature while others of an obligatory nature, the legal force of any given decision is subject to interpretation.

Not all resolutions invoking chapter VII are necessarily binding, because
recommendations are one option within chapter VII and the Security Council sometimes adopts non-binding language in resolutions explicitly invoking chapter VII.

• Where the Security Council begins a paragraph indicating it “urges” or “invites,” rather than “decides,” the provision is likely intended to be exhortatory and not binding.
• When the Security Council begins a paragraph saying it “calls upon” or “endorses,” the paragraph is ambiguous as to whether it is intended to be binding.
• Når Sikkerhetsrådet innleder en paragraf med å si at det «oppfordrer» eller «inviterer» , snarere enn «beslutter », er bestemmelsen sannsynligvis ment å være formanende og ikke bindende.
• Når Sikkerhetsrådet innleder en paragraf med å si at det «oppfordrer til» eller «støtter», er paragrafen tvetydig med hensyn til om den er ment å være bindende.

Poenget er at Sikkerhetsrådet må formulere at de «bestemmer» («decides») for at resolusjonen skal ha folkerettslig bindende virkning. Resolusjon 276 mot Sør-Afrika brukte formuleringen «decides» i to av de operative paragrafer.

Derimot har ingen av de resolusjoner fra Sikkerhetsrådet Norge henviser til, brukt denne betegnelsen. Dermed faller analogien bort.

Men Norge prøver seg med flere argumenter. Norges innlegg argumenterer på basis av ingressen, eller «preambles» i Sikkerhetsresolusjonene 242, 476 og 2720 og later som om det har folkerettslig vekt. Luis Acosta sier til dette i sin kommentar:

The preambles to resolutions sometimes may give guidance as to their general purpose, but is the operative paragraphs that govern the legal effect of resolutions, so preamble language should be used with caution in interpretation.

Iblant kan innledningene til resolusjoner gi veiledning om deres generelle formål, men det er de operative paragrafene som regulerer resolusjonenes rettsvirkning, så innledningene bør brukes med forsiktighet ved tolkningen.

For øvrig tilføyer Acosta:

Because Security Council resolutions are essentially politically in nature the circumstances of the adoption and available information on their negotiating history may be particularly valuable in interpretation.

Fordi Sikkerhetsrådets resolusjoner i hovedsak er av politisk karakter, kan omstendighetene rundt vedtakelsen og tilgjengelig informasjon om forhandlingshistorien være særlig verdifull for tolkningen.

De politiske omstendigheter knyttet til hver resolusjon bør derfor være med i vurderingen. Ingen saklig korrekt politisk vurdering foreligger i Norges innlegg. Derimot argumenterer det norske innlegget for ICJ som om de resolusjonene Norge henviser til, uten videre gjelder som bindende folkerett.

Til slutt, Norge henviser også til Sikkerhetsrådets resolusjon 469 og sier:

Resolution 469 of 1980 declared Israel’s de jure annexation of East Jerusalem to be “invalid”.

Resolusjon 469 fra 1980 erklærte Israels de jure-annektering av Øst-Jerusalem for å være «ugyldig».

Problemet er at resolusjon 469 ikke sier ett ord om Jerusalem.

Samlet sett fremstår derfor første del av Norges innlegg for ICJ som direkte utroverdig.

Norges grove og fiendtlige misbruk av Folkeforbundspakten

Den groveste manipulering i innlegget til ICJ er likevel Norges misbruk av Folkeforbundpaktens artikkel 22 og artikkel 80 i FN-pakten. Folkeretten slik den ble etablert av Folkeforbundet er krystallklar på dette punkt.

Folkeforbundspakten ble gjort gjeldende fra 10. januar 1920. Artikkel 22 beskriver visjoner for mandatsystemet som ble innført i flere områder i Midtøsten og Afrika.

Artikkel 22 i Folkeforbundspakten fikk ikke folkerettslig effekt før vedtak var fattet for et konkret mandatområde under henvisning til Artikkel 22. Først da ble gjeldende folkerett etablert.

Det ottomanske rike overgir disposisjonsrett av Midtøsten til de allierte

I Sèvres-avtalen fra 10. august 1920 (artikkel 132), senere bekreftet i Lausanne-avtalen fra 24. juni 1923 (artikkel 16) frasa Tyrkia seg «all rights and title whatsoever» i Midtøsten til de allierte. Fra et folkerettslig synspunkt hadde de allierte da disposisjonsrett over disse områder.

I april 1920 møttes de allierte i San Remo i Italia i forlengelsen av fredskonferansen i Versailles fra 1919. Tema i San Remo var det Ottomanske rikes tidligere territorier i Midtøsten.

Den 25. april 1920 vedtar de allierte hvordan Palestina skal disponeres. Vedtaket henviser innledningsvis til Artikkel 22 i Folkeforbundspakten og beslutter i denne sammenheng gjennomføring av Balfour-deklarasjonen.

The mandatory will be responsible for putting into effect the declaration originally made on the 2nd November 1917 by the British Government, and adopted by the other Allied Powers, in favour of the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people—

Den pålagte oppgaven vil være å iverksette erklæringen som opprinnelig ble avgitt den 2. november 1917 av den britiske regjeringen, og som ble vedtatt av de andre allierte maktene, til fordel for opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina.

Dermed er det i april 1920 folkerettslig fastslått at jødene har rett til et nasjonalt hjemland i Palestina-mandatets område øst og vest for Jordan-elven.

Parallelt var det intense konflikter

Parallelt pågikk intense forhandlinger og konflikter. England og Frankrike kivet om hvem og hvor de skulle ha hvilken innflytelse i Midtøsten. Araberne i Irak gjorde opprør. Arabere i Palestina protesterte mot mandatet. Emir Hussein i Mekka forsøkte å bli hersker over Syria, Palestina og Irak inklusiv det som senere ble Libanon. Hans sønn Feisal ble innsatt som konge i Syria i mars 1920, men ble kastet ut av Frankrike i juli samme år. Feisals bror Abdulla dro deretter nordover for å krige mot Frankrike i Syria, men stoppet en stund underveis øst for Jordan-elven.

England ville ikke ha krig med Frankrike. England satte så Feisal inn som konge i Irak og tilbød Abdulla å være emir i et arabisk territorium innenfor Palestina, selv om Abdulla ikke hadde tilknytning her. Dette territoriet ble senere en egen stat med navnet Transjordan.

Som en del av denne turbulente perioden fikk England satt inn en ekstra artikkel, artikkel 25, i forslaget til Palestina-mandatet. Denne nye artikkel var formulert i vage vendinger slik at England på et senere tidspunkt kunne erklære områdene øst for Jordan-elven å ha visse begrensninger.

England laget også en hvitbok i juni 1922 som skulle begrunne forslaget om å nekte jødenes rett til landet øst for Jordan-elven. Hvitboken presiserte også jødenes rett til landet vest for Jordan-elven, og sier bl.a.:

it is essential that it (The Jewish people) should know that it is in Palestine as of right and not on the sufferance. — and that it should be formally recognized to rest upon ancient historic connection.

er det viktig at det (det jødiske folk) får vite at det er i Palestina av rett og ikke på tålt opphold. — og at det formelt anerkjennes at det hviler på en gammel historisk forbindelse.

Folkeforbundet bekrefter Palestina-mandatet i 1922

Den 24. juli 1922 bekreftet Folkeforbundet den første versjon av Palestina-mandatet i tråd med vedtaket i San Remo den 25. april 1920. Vedtaket var uten de begrensningene som kom senere, i et tillegg. Den nye vage artikkel 25 var imidlertid tatt med.

I «preamble» sies det at:

“recognition has thereby been given to the historical connection of the Jewish people with Palestine and to the grounds for reconstituting their national home in that country

«Det jødiske folks historiske tilknytning til Palestina og grunnlaget for å gjenreise sitt nasjonale hjem i dette landet er dermed blitt anerkjent.

Så følger artikler med konkrete beslutninger som har til hensikt å etablere det jødiske nasjonalhjem i Palestina-mandatets område.

Artikkel 2 sier bl.a. at hensikten er å:

secure the establishment of the Jewish national home, as laid down in the preamble.

sikre opprettelsen av det jødiske nasjonalhjemmet, slik det er nedfelt i fortalen.

I Artikkel 4 står det bl.a. at en

appropriate Jewish agency» skal samarbeide med mandatmyndigheten i saker “as may affect the establishment of the Jewish national home and the interests of the Jewish population in Palestine

og videre at

The Zionist organization, — shall be recognised as such agency.

I Artikkel 6 sies det:

The Administration of Palestine, — shall facilitate Jewish immigration under suitable conditions and shall encourage, — close settlement by Jews on the land.

Administrasjonen av Palestina, — skal legge til rette for jødisk innvandring under passende forhold og skal oppmuntre, — jøder til å bosette seg tett i landet.

Den 16. september 1922 vedtok Folkeforbundet et tillegg til Palestina-mandatet som blokkerte jødenes rett til et nasjonalhjem øst for Jordan-elven.

I referatet fra møtet i Folkeforbundet den 16. september 1922 sies det:

The object of these resolutions was to withdraw from Transjordania the special provisions which were intended to provide a national home for the Jews west of the Jordan.

Formålet med disse resolusjonene var å trekke tilbake de spesielle bestemmelsene som var ment å gi jødene vest for Jordan et nasjonalt hjem i Transjordania.

Videre sier referatet at det var enighet om

maintaining in the area to the east of the Jordan the general regime of the mandate of Palestine.

i området øst for Jordan opprettholdt det generelle regimet for mandatet Palestina.

Tillegget til Palestina-mandatet ble deretter vedtatt

subject to the decision taken at the meeting of the Council in London on July 24th 1922, with regard to the coming into force of the Palestine and Syria mandates.

med forbehold om den beslutning som ble fattet på Rådets møte i London 24. juli 1922, med hensyn til ikrafttredelsen av Palestina- og Syria-mandatene.

Med dette reviderte Palestina-mandatet er jødenes rett til landet vest for Jordan folkerettslig forankret i tråd med vedtaket av Palestina-mandatet fra 24. juli 1922.

Med dette er også det folkerettslige grunnlaget lagt for en arabisk stat innenfor Palestina. Denne staten er det som senere ble landet Jordan.

Det grove fiendtlige misbruk av Folkeforbundets vedtak

I den andre del av innlegget for ICJ den 23. februar 2024 argumenter Norge på en manipulerende måte.

Norge henviser først til FN-paktens artikkel 4, som omhandler FN-medlemskap. Medlemskap

is open to all other peace-loving states which accept the obligations contained in the present Charter.

er åpen for alle andre fredselskende stater som aksepterer forpliktelsene i denne pakten.

Med denne henvisning legger Norge grunnen til en anfektelse av Israels medlemskap i FN senere i innlegget.

Så henviser Norge til Folkeforbundets artikkel 22, som bl.a. sier:

Certain communities formerly belonging to the Turkish Empire have reached a stage of development where their existence as independent nations can be provisionally recognized subject to the rendering of administrative advice——

Enkelte folkegrupper som tidligere tilhørte det tyrkiske imperiet, har nådd et utviklingsstadium der deres eksistens som selvstendige nasjoner kan anerkjennes midlertidig, med forbehold om at de får administrative råd.

Men Norge utelater å sitere de konkrete vedtak om Palestina-mandatet som gir artikkel 22 folkerettslig mening.

Norge henviser til artikkel 22 på denne måten:

Pursuant to Article 22 of the Covenant for the League of Nations and the adoption of a class A mandate, Palestine had been provisionally recognized in 1922 as “an independent nation”—By virtue of Article 80 of the Charter, rights of self determination were not altered in 1945, but continued.

I henhold til artikkel 22 i pakten for Folkeforbundet og vedtakelsen av et klasse A-mandat ble Palestina i 1922 midlertidig anerkjent som «en uavhengig nasjon» – i kraft av paktens artikkel 80 ble selvbestemmelsesretten ikke endret i 1945, men fortsatte å gjelde.

Den saklige relevans av artikkel 22 er at Folkeforbundet vedtok en arabisk stat i Palestina, den stat som i dag er Jordan, og de vedtok at jødene hadde rett til landet vest for Jordan-elven «as of right and not on the sufferance», slik hvitboken fra juni 1922 sier.

Ved å unnlate å henvise til det reelle folkerettslige vedtak i september 1922, skaper Norge illusjonen av at det er enda en arabisk stat, nå vest for Jordan-elven, som ble foreløpig anerkjent i 1922. Dette er usant og er en fiendtlig handling mot Israel.

Artiklene 75–77 i FN-pakten omtaler områder som er under «trusteeship», deriblant mandatområder. Artikkel 80 i FN-pakten sier så bl.a.:

–nothing in this Chapter shall be construed in or of itself to alter in any manner the rights whatsoever of any states or any peoples or the terms of existing international instruments to which Members of the United Nations may respectively be parties.

–Ingenting i dette kapittel skal i seg selv eller på noen annen måte tolkes slik at det på noen som helst måte endrer rettighetene til noen stat eller noe folk eller vilkårene i eksisterende internasjonale instrumenter som medlemmer av De forente nasjoner måtte være parter i.

Artikkel 80 sier i klartekst at de folkerettslige vedtak fra 1922 om jødenes rett til landet vest for Jordan-elven skal opprettholdes av FN. Å si noe annet er å lyve. Artikkel 80 i FN-charteret forplikter derfor Norge til å anerkjenne disse to vedtak. Det er det motsatte av hva regjeringen nå gjør.

Som en avrunding av disse usannheter sier Norge at en to-statsløsning etter norske forestillinger var forutsetningen for å akseptere Israels medlemskap i FN i sin tid.

“he two-state solution formed the context of the vote on admission of Israel to UN membership

«tostatsløsningen var bakgrunnen for avstemningen om opptak av Israel som medlem av FN

Dermed har Norge brukt usannheter til å anfekte Israels legitimitet som FN-medlem. Sannelig en forandring fra Oslo 1993.

Norges misbruk av FNs generalforsamlings delingsforslag fra 1947

Norge henviser videre til anbefalingen i FNs hovedforsamling, resolusjon 181 fra 1947, om deling av Palestina-mandatet, vest for Jordan-elven. Hadde araberne godtatt den anbefaling som lå i resolusjon 181, så hadde de avtaler som da ville blitt inngått, dannet folkerett. Ingen arabisk part akseptere resolusjon 181, men fortsatte å angripe Israel i flere tiår og avviste all anerkjennelse av Israel.

Norge henviser i sitt innlegg til de forpliktelser Israel påtok seg i 1948. Når det var de arabiske land som blokkerte en fredelig løsning i 1948 og mange tiår etterpå, er det meningsløst å gjøre denne fredsvilje fra Israel i 1948 om til en anklage mot Israel i 2024.

Selv om det fantes en palestina-arabisk nasjonalisme i 1948, så aksepterte ingen arabiske land denne nasjonalismen. Transjordan okkuperte området vest for Jordan-elven som ikke ble til Israel i 1948, og annekterte området i 1950. De kalte det Vestbredden. Egypt tok kontroll over Gaza-stripen i 1948.

Det er derfor uærlig av Norge å late som om FNs anbefaling om deling av Palestina-mandatet i 1947 nå kan «transporteres» frem til 2024 og brukes som folkerettslig grunnlag for en palestinsk stat vest for Jordan-elven.

Hundre land som Norge nå allierer seg med mot Israel

Espen Barth Eide forteller ofte at Norge har omkring 100 land med seg i FN i forsøket på å tvinge frem en ny palestinsk stat. På denne måten lar han det se ut som om Norge ikke bare har numerisk, men også politisk og moralsk støtte i verdenssamfunnet i denne saken. I Stortinget sa han bl.a. 24. oktober 2024:

Sammen med Saudi-Arabia har Norge denne våren ledet en serie møter mellom arabiske, muslimske og europeiske land, der disse spørsmålene har stått sentralt. I New York i forrige måned lanserte Norge, sammen med Saudi-Arabia og EUs utenrikssjef, en ny, global koalisjon for implementering av en palestinsk stat og en tostatsløsning. Nesten 100 land deltok på lanseringen.

The Economists demokrati-indeks

The Economist produserer hvert år en demokrati-indeks der et land klassifiseres etter graden av demokrati. Gradene er fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybride regimer eller autoritære regimer. Hybride regimer er regimer som avholder valg med vesentlige uregelmessigheter, har store svakheter i politisk kultur, i regjeringens funksjon og i politisk deltakelse. Korrupsjon er utbredt, og rettssikkerhet er svak. Domstolene er ikke uavhengige.

Av de 167 land og områder som The Economist har vurdert, faller 93 land, (55,7 %) i gruppen hybride og autoritære regimer. Tre muslimske land som Economist ikke har vurdert pga. borgerkrig (Somalia) eller fordi de er små (Maldivene, Brunei), er alle hybride eller autoritære, og øker tallet til 96 land. Sammen med Norge og en del andre land som nå er sterkt kritiske til Israel, har disse land flertall i FNs hovedforsamling i alle avstemninger som angår Israel.

Umuligheten av FN-fundamentalisme

Mange har påpekt den absurde mengden av negative resolusjoner mot Israel i FNs hovedforsamling. To rapporter analyserer dette i detalj. En rapport ser på alle avstemninger fra 1990 til 2012 og en annen på alle avstemninger fra 1950 til 2018. For teori bak metoden, se også her.

Begge rapporter gir en detaljert velbegrunnet forklaring ved begrepet «decoy voting». Det kan oversettes med «avledende stemmegivning». Hybride og autoritære regimer undertrykker sin egen befolkning for å beholde makten. Det er viktig for disse ledere å unngå kritisk omdømmevurdering i FNs hovedforsamling.

En europeisk politisk leder som vil være troverdig, kan umulig være FN-fundamentalist i dag.

Jo flere land som kritiserer Israel, jo større legitimitet har en autoritær leder i sitt eget land ved å støtte kritikken. Dermed kan internasjonal kritikk mot autoritære regimer avdempes. Siden OIC-landene (se nedenfor) automatisk stemmer negativt om Israel, er det bekvemt for autoritære regimer som ikke er med i OIC, også å støtte negative Israel-voteringer. Dermed finnes det en mekanisme i FNs hovedforsamling som skaper negativ og usaklig Israel-kritikk. Det er nær 100 autoritære og hybride land i verden. Disse land er Norges allierte mot Israel.

Mer om Norges «fredspartnere»

I regjeringens egne presentasjoner fra det siste året finner vi et stort innslag av samarbeid med autoritære og muslimske land mot Israel. Her nevnes noen få eksempler.

Den 15. desember 2023 inviterte utenriksminister Barth Eide en gruppe muslimske ledere og Organisasjonen for Islamsk samarbeid OIC til en drøfting av krigen i Gaza etter initiativ fra Saudi-Arabia. Til stede var representanter for Saudi-Arabia, Qatar, Jordan, palestinske selvstyremyndigheter og Tyrkia. I tillegg var de nordiske land og BeNeLux invitert av Norge.

OIC har 57 medlemmer og utgjør den største blokk av stater i FN. Alle disse OIC-land unntatt fire (Indonesia, Suriname, Malaysia og Albania) faller under gruppen autoritære eller hybride regimer i demokrati-indeksen til The Economist.

OIC sier selv på sine hjemmesider.

The cause of Palestine and Al-Quds was the raison d’etre for the establishment of the Organization of Islamic Cooperation in 1969

Saken om Palestina og al-Quds var begrunnelsen for opprettelsen av Organisasjonen for islamsk samarbeid i 1969

og

Vision and Mission: Enabling the Palestinian people to exercise their inalienable rights, including their right to return, self-determination, and establish the independent and sovereign state of Palestine on the 1967 borders with Al-Quds Al-Sharif as its capital

Visjon og oppdrag: Å gjøre det mulig for det palestinske folket å utøve sine umistelige rettigheter, inkludert retten til å vende tilbake, selvbestemmelse og etablere den uavhengige og suverene staten Palestina på 1967-grensene med al-Quds al-Sharif som hovedstad.

OIC sier her at foruten en palestinsk stat i Judea Samaria, skal Israel oversvømmes med millioner etterkommere av arabere som flyktet i 1948. Dermed vil også Israel opphøre som et jødisk demokrati.

Innleggene i pressekonferansen 15. desember 2023 var én stor anklage mot Israel. Intensjonen med samarbeidet sies rett ut: å finne nye måter å tvinge Israel til å avgi området Israel har rett til etter folkeretten, og gi til en ny palestinsk stat. Her er ikke rom for en forhandlingsløsning mellom Israel og palestina-araberne.

I den åpne innledende panelsamtalen i Oslo Forum i juni 2024 deltok Jonas Gahr Støre, Somalias president, Indonesias utenriksminister og en embedsmann fra Qatar. I panelsamtalen ble konflikten med Israel stadig omtalt.

Vi får vite at Norge var det første land som tok kontakt med Hamas da Støre var utenriksminister (2005–2012). (11 min og 7 sek i nett-tv-sendingen). Indonesias utenriksminister er aktiv i OIC (12 min og 16 sek). Når det gjelder Qatar og Hamas, se denne rapporten.

Premisset i panelsamtalen var at Norge og de muslimske land skal skape fred i Midtøsten. Israel er problemet. Denne autoritære nye linjen i Norges utenrikspolitikk ligger langt fra Oslo 1993.

I Oslo Forum 2024 begrunnet statsminister Støre Norges anerkjennelse av Palestina som stat, til applaus fra forsamlingen. Han sier at anerkjennelsen har til hensikt å gjøre det mulig å «bygge strukturer i et statskonsept som er bundet av folkeretten» og som kan være stemmen i fremtidige forhandlinger (med Israel?). Hvis ikke vil terrorister overta denne stemmen. (34 min, 0 sek til 38 min 46 sek)

Støre vet at det er Hamas som har den folkelige støtte blant palestina-araberne, selv om støtten er redusert etter at Hamas er militært slått ut av Israel. Tror Støre at en abstrakt folkerettsbundet statsstruktur skal erstatte islamismens mangeårige forankring i den muslimske befolkning på Vestbredden og i Gaza? For øvrig, hva skal islamister forhandle med Israel om etter at de har fått sin stat vest for Jordan-elven?

Verden legger ellers merke til at Norge var eneste vestlige land som sammen med 51 andre muslimske og autoritære land 9. november 2024 krevde stans av våpensalg til Israel.

Konklusjon

Norge var en gang en ærlig, men naiv fredsmekler i Midtøsten. Naiviteten synes å være der fremdeles når det gjelder islamismens vesen og dens styrke.

I 2024 er Norge engasjert i samarbeid med muslimske og autoritære stater for å tvinge Israel til å oppgi land de har rett til etter folkeretten. Norge forvrenger de historisk-politiske fakta og skaper en forestilling som om Israel okkuperer palestinsk land. Dermed underbygger Norge en moralistisk fordømmelse av Israel på usannferdig grunnlag.

Hvis Israel og araberne på Vestbredden og Gaza ønsker en politisk løsning, så må de finne ut av det ved direkte samtaler. En forutsetning er at islamismen ikke lenger er aktør i konflikten. Det vil kanskje gå en generasjon eller to før det kan skje. Hvis Norge og nær hundre autoritære land i FN skulle makte å tvinge frem en islamistisk stat vest for Jordan-elven, vil det bety varig krig. Hamas og Hizbollahs aggresjoner og Israels respons gir et bilde av dette.

Islamismen har fått øket politisk innflytelse i Europa gjennom vold og aggressive anti-israelske markeringer. Muslimer har en økende andel av de stemmeberettigede i flere europeiske land, inklusiv Norge. Det synes som om Barth Eide gjennomfører en politisk nyorientering der muslimsk makt slik han oppfatter den, øver innflytelse på norsk politisk moral.

Det er på tide å få politiske ledere i Norge som i sitt engasjement for fred ikke snur folkerettslige realiteter på hodet og som beholder et edruelig forhold til de hundre mest autoritære stater i FN.