Norge og hele EU er inne i en energiomstilling, og absolutt alle ressurser og penger er dedikert til det grønne skiftet. En av grunnene til at dette blir så dyrt, er at energiomstillingen skal gjennomføres i ekspressfart, samtidig med at energisystemet opprettholdes hele veien, så samfunnet ikke blir skadelidende. Det mest skremmende med «grønt skifte» er ikke problemene, kostnadene eller usikkerheten klimamålene skaper. Det er heller ikke skråsikkerheten på at dette skal, kan og vil lykkes, eller den totale mangelen på risikovurdering.

Nei, det mest skremmende er det faktum at et «avkarbonisert» energisystem aldri har fungert noe sted. Aldri. Noensinne. Selv ikke i liten skala. Noengang. Noe sted på jorden. Never. Ever. De har ingen suksesser å vise til, ingen vitenskap bak, ingen forskning som bekrefter troen og ingen empiri å vise til. «Energiomstillingen» vi «må» igjennom, er et fantasifoster. Men dét forhindrer ikke regjeringer fra å prøve!

Et politisk prosjekt basert på selvfølgelighet, uten grunnlag 

Til tross for dette ubestridelige faktum er eliten er så brennsikre på at «grønt skifte» kan og vil virke, at de til og med anser debatt som både latterlig og skrullete, med foliehatt på. Det er bare å «følge vitenskapen», bruke nok penger og sette nok ressurser inn uten tvil eller somling, så kan hele verden kutte alle forbindelser til fossil energi og klare seg utelukkende med energi fra vind og sol, med overføringskabler, batterier, hydrogen og ammoniakk som energibærere. Fait accompli; saken er avgjort.

Det gåtefulle er hvor denne totalitære kollektive overbevisningen kommer fra – for den har ikke noe fundament i virkeligheten. Det finnes ingen konkrete fakta bak den gigantiske «energiomstillingen» vi er inne i, mot et «smartnett» som er en stor PowerPoint-suksess, men der stopper det. «Grønt skifte» er fullstendig uten empiri og har ingen suksesser å vise til. Noen gang, noe sted. Politikerne gambler hele samfunnet på en selvdyrket myte, og myten virker ikke, for grønt skifte har aldri hatt noen fysisk, teknisk, matematisk eller logisk forutsetning for å virke. Og derfor feiler det.

De «løsningene» som regjeringen vil bruke hundrevis av milliarder på for å oppnå sine selvpåførte «klimamål», har ikke evnen til å oppnå målene. De er luftslott skapt av kollektiv fri fantasi. Det er godt mulig at samfunnet må vekk fra fossil energi, og man må gjerne mene at å kutte CO2-utslipp er viktig, men det får jo ikke dysfunksjonelle løsninger til å virke, gjør det vel? Panikk, hastverk og tvangstanker er ikke tryllepulver. Virkeligheten fungerer ikke sånn.

Klimavitenskap handler om temperatur, og beviser ikke at sol- og vindkraft er løsningen som kan og vil drive samfunnet i fremtiden. Det finnes ingen sammenheng mellom klimavitenskap og de påståtte løsningene på klimakrisen. Det er en mental, akademisk og logisk kortslutning – som ingen medier vil skrive om, fordi alle medier er drevet av samme tvangstanke: «Vi må omstille oss, og dette er løsningen, for alle sier at dette er løsningen.» Og de tar feil.

Byen som prøvde grønt skifte – og feilet

Det ble aldri gjennomført noe offentlig småskala-prosjekt før grønt skifte ble vedtatt i 2015. Parisavtalen vedtok at en energiomstilling skulle gjennomføres basert på vind- og solkraft, og de hadde plenty teoretiske beregninger og modeller som viste at dette ikke bare var mulig;  «The Smart Grid» ville være dyrt, men åpenbart, det kunne gjennomføres raskt og skape en overflod av billigere energi enn før. Det ble funnet på og vedtatt i USA i 2007, men heller ikke det vedtaket var bygget på faktiske resultater. Det var utelukkende en teoretisk fremtid.

Drevet av denne kortslutningen bestemte byrådet i Broken Hill i New South Wales, Australia, i 2018 å bli landets første karbonfrie by innen 2030. Og her skulle det ikke stå på penger: Omtrent 415 millioner USD ble investert i sol-, vind- og batteriprosjekter innenfor 15 mil fra byen, og dette skulle i teorien levere nok strøm til å drive 117.000 hjem, så hva skal man med kullkraft da? Men PowerPoint og teori er ikke det samme. Systemet var både kostbart, ustabilt og fortsatt avhengig av fossil energi. Dessuten var det sårbart:

I oktober traff en storm regionen og ødela kraftledninger som forbinder byen med strøm som kan sendes fra New South Wales-nettet, og hele byen ble kastet ut i en rekke  strømbrudd som varte i dagevis, og det er ingen spøk selv i et varmt land med relativt lite strømbehov: Kjøleskapene i apotekene sviktet, og livsviktige medisiner ble ødelagt. Nødhjelp måtte hentes inn med dieselbiler. Skoler ble stengt, og frysediskene i dagligvarebutikkene fungerte ikke, så store mengder mat ble ødelagt. Dermed måtte man også kjøre inn matforsyninger.

I løpet av noen uker fikk man kraftforsyningen tilbake fra det nasjonale nettet, men det var fortsatt ustabilt og like avhengig av kullkraft og dieselgeneratorer som før. Hendelsen viser ikke at energiomstilling virker. Den viser bare hvor farlig den er, selv for en liten by med 19.000 innbyggere – og denne galskapen skal gjennomføres i hele EU og hele verden innen 2050.

Og den skal ikke bare forsøkes eller testes ut: Den SKAL gjennomføres! Vi MÅ! Og når det ikke virker, så viser det bare at vi må prøve ENDA hardere. For vi lever i en æra hvor politikere, myndigheter og media på fullt alvor har erklært plantenæringen CO2 som farligere forurensing enn atomavfall. Så farlig, og så forlokkende, er selvindusert massehysteri.

Flere «fornybare» demonstrasjonsprosjekter

På øya El Hierro, som er en del av Kanariøyene, utenfor Afrikas vestkyst, bor det rundt 11.000 mennesker. De la også ut på et forsøk for å bli drevet 100 prosent av vind og pumpelager. Målet var aldri å demonstrere at en energiomstilling bort fra fossilt brensel er mulig, men heller å promoterte seg selv som en 100 prosent fornybar energi-øy gjennom EU-tilskudd og subisidier. Til dags dato har øya aldri klart å drive nettet sitt et helt år uten backup fra dieselgeneratorer.

En demonstrasjon av «fornybarsamfunnet» i liten skala burde være enkelt å gjennomføre, selv om elektrisitet bare utgjør 20 prosent av den totale energien et samfunn forbruker. Men selv ikke dét har noen by, øy eller samfunn fått til. Også Boulder, Colorado, med over 100.000 innbyggere, har blitt utfordret til å bli en by uten fossil energi.

Bystyret i Boulder har vurdert forbud mot naturgasstilkoblinger i nybygg, og har vedtatt aggressive utslippsreduksjonsmål. Byen planlegger å redusere utslippene med 70 prosent fra der de var i 2018 innen 2030, og den planlegger å nå netto-null innen 2035 – om ni år. En del av det målet er å gå over til 100 prosent fornybar elektrisitet innen 2030 – fem år fra nå, og ikke bare bli «karbonnøytral».  Neinei; det er vedtatt at byen skal bli «karbonpositiv» innen 2040.

Ingen resultater tyder på at disse målene forholder seg til virkeligheten, noe vi også ser her i Oslo og Norge. Men verst ut er Svalbard, hvor politikerne bestemte at både kullgruve og kullkraftverk skulle legges ned allerede før man hadde det «grønne» alternativet på plass. Og fortsatt er det ingen som kan forklare hva slags «fornybart» som skal drifte Svarbard, og heller ikke når det skal komme på plass. I mellomtiden har man bygget en batteribank, og dieselgeneratorene durer døgnet rundt med langreist diesel. Det er så pinlig at ingen ønsker å snakke om det.

Alle er dønn overbevist, og fiaskoer inspirerer til å satse hardere

Til tross for tilbakeslagene har ikke Broken Hill i Australia blitt avskrekket fra å forfølge sitt netto null innen 2030-målet. For å bidra til å stabilisere byens nett, bygger den et 200 megawatt batterianlegg. Ifølge leverandøren vil det gi åtte timers strøm til byen. Anlegget er ment å erstatte de dieseldrevne generatorene som i dag leverer reservekraft. Hva alt dette koster og hvor lenge det vil vare før alt må fornyes, er tapt i klima-euforiens tåke.

Det farligste med et slikt kollektivt massehysteri er at ingen negative resultater biter på det: Enhver fiasko beviser bare at man må intensivere forsøkene, enten man jakter på fiktive hekser, fiktive pedofil-ringer eller fiktive klimamål. Det blir et positiv-feedback-system drevet av tanketomhet og tvangstanker: Bare hør hva strategidirektøren i Equinor sier i deres nyeste reklamefilm:

– Energisystemet vårt er på mange måter hjertet i samfunnet vårt. Du har drivstoff i bilen, strøm i mobilen, varme i huset ditt, eller det går til å koke mat, og det er varme inn i industriprosesser. Det er jo selve fundamentet for hvordan vi bygger det gode livet for folk, og det er på den måten vi utvikler samfunnet vårt – ved at vi bruker energi. Nå skal vi jo omstille energisystemet vårt, et system vi har brukt over hundre år på å bygge opp, skal vi nå omstille i løpet av 20–30 år.

Som du ser, forstår hun hvor viktig og avgjørende energi er for samfunnet. Likevel er det ingen forbehold, forsiktighet, usikkerhet, kostnadsberegninger eller risikovurdering involvert i talen hennes. Det er totalitært og absolutt skråsikkert, basert på ord som vi «skal» og vi «må» – men altså ingen faktiske resultater.

– Jeg vet hvor vi skal. Vi har en klar retning. Det er mulig i finne nye løsninger, og det er vilje til det. Det gjør meg optimistisk. Så er jeg samtidig utålmodig, for det er jo ikke tvil om at vi må øke tempoet i energiomstillingen for å komme i mål tidsnok.

Hvor kommer denne skråsikkerheten fra? For hvis denne energiomstillingen var så opplagt – hvorfor har det ikke skjedd for lenge siden? Hvorfor har ingen byer eller øyer lykkes allerede for 30 år siden? Heller ikke strategidirektøren har noen suksesser å vise til, og likevel er det ingen tvil. Og ikke nok med dét: Vi må øke tempoet på noe som aldri har fungert, for å løse et problem som ikke eksisterer og slett ikke haster, for å oppnå noe som er umulig.

Så farlig er massehysteri, for menneskene i maktposisjoner er ikke immune mot vanvidd. Som du ser.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!