Det er spesielt å følge norske medier om den nye situasjonen i Syria. Det er nesten slik at en får følelsen av at det som skjer, er positivt sett med norske øyne. Det kan skyldes at Norge har tatt avstand fra Israel og heller har tatt parti med fienden, Hamas.

Hamas er svært positive til de nye lederne i Syria. Hamas har offentlig gratulert det syriske folket med å ha oppnådd sine «aspirasjoner om frihet og rettferdighet» etter Assads fall. Dette markerer en positiv respons fra Hamas til regimets kollaps.

Hizbollah, den libanesiske sjiamuslimske militante gruppen, har vært en nær alliert av Assad og har aktivt støttet hans regime under borgerkrigen.

Iran har vært en av Assads viktigste støttespillere, både økonomisk og militært. De ser Syria som en nøkkel i sin regionale strategi, spesielt for å opprettholde forbindelsen med Hizbollah i Libanon, som avhenger av våpenforsyninger via syrisk territorium.

Iran er en sjiamuslimsk teokratisk stat, og Assads alawittiske regime er en naturlig alliert som en del av den bredere «sjia-aksen» i Midtøsten. Denne aksen inkluderer Iran, Irak (dominert av sjiamuslimske grupper etter 2003), Syria, og Hizbollah i Libanon. Iran har også rekruttert sjiamuslimske militser fra Afghanistan, Pakistan og Irak for å kjempe på vegne av Assad-regimet.

Iran har vært i konflikt med Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia, som støttet ulike sunnimuslimske opprørsgrupper i Syria. Dette reflekterer den bredere sekteriske konflikten mellom sjia- og sunnimuslimske aktører i regionen. Hamas og de nye makthaverne i Syria har sitt hovedsete i Qatar.

Iran vil måtte revurdere sin politikk i regionen, inkludert hvordan de skal sikre sin innflytelse i Libanon og Irak uten en pålitelig syrisk alliert.

I tillegg må det nevnes at Russland har støttet Assad-regimet, mens Tyrkia støtter de nye makthaverne. Erdogan er jo en del av det muslimske brorskapet og har uttalt tanker om en gjenoppstandelse av det Ottomanske kalifatet basert på sunnimuslimsk grunntanke.

Da Israel svekket Hizbollah, så de nye rebellene sitt snitt til å angripe den syriske makten og derved Bashar al-Assad.

Bak dette opprøret står egentlig det muslimske brorskapet, som er definert som en terrorgruppe i Vesten.

Bashar al-Assad tilhører den alawittiske retningen innen islam, som er en gren av sjiamuslimsk tro. Alawittene utgjør en minoritet i Syria, omtrent 10–15 % av befolkningen, mens den sunnimuslimske majoriteten utgjør rundt 70 %.

Alawittene har en unik tolkning av islam, med praksiser og tro som skiller seg betydelig fra både sunnisme og tradisjonell sjiisme. Blant annet har alawittene elementer fra ulike religiøse tradisjoner, inkludert kristendom og gnostisisme, og de legger stor vekt på hemmelighold av sine religiøse doktriner.

Assads regime har i stor grad vært støttet av alawittene, som har fått en sterk posisjon i maktstrukturer som militæret og etterretningstjenesten. Dette har vært en kilde til spenning i Syria, særlig fordi regimet var en minoritet i et land med en sunnimuslimsk majoritet.

Bashar al-Assad og hans regime har vært mer positive til kristne enn mange av de sunnimuslimske opprørsgruppene som har kjempet mot ham i løpet av borgerkrigen i Syria. Assad-regimet har vært kjent for å opprettholde en relativt sekulær stat hvor religiøse minoriteter, inkludert kristne, alawitter, drusere og andre, har hatt en viss grad av beskyttelse og frihet.

Under Assad-regimet (og tidligere under hans far, Hafez al-Assad), var Syria kjent for sin relative religiøse sameksistens. Kristne har hatt representasjon i regjeringen, nasjonalforsamlingen og samfunnslivet generelt.

Mange kristne i Syria har sett Assad som en garantist for stabilitet og beskyttelse mot islamistiske grupper som kan true deres eksistens. Assad-regimet har blant annet beskyttet kristne landsbyer og kirker fra angrep, og kristne har i stor grad støttet ham under konflikten.

I motsetning til Assad-regimet har mange av opprørsgruppene, særlig dem som er tilknyttet ekstremistiske ideologier som ISIS og Al-Qaida (f.eks. Nusra-fronten), vært fiendtlige overfor kristne og andre religiøse minoriteter. Kristne har ofte blitt målrettet for vold, tvangskonvertering og fordrivelse i områder kontrollert av islamistiske grupper. Kirker, klostre og andre kristne religiøse steder har blitt plyndret eller ødelagt.

Etter en rask offensiv fra opprørsstyrker, ledet av Hayat Tahrir al-Sham (HTS), mistet Assad-regimet kontrollen over flere nøkkelbyer, inkludert Aleppo, Hama, Homs og til slutt hovedstaden Damaskus. Hayat Tahrir al-Sham sa i en tale i Damaskus i forrige uke “at nå er Jerusalem neste!” De har tidligere sagt at “etter Jerusalem kommer Europa!” Det er jo godt kjent at Brorskapet lenge har strategisk plassert seg i Europa. Ikke med våpen, men ved infiltrasjon.

I de siste timene før sin flukt holdt Assad et møte med sine militære og sikkerhetsledere hvor han feilaktig hevdet at russisk militær støtte var på vei. Kort tid etter forlot han møtet uten å informere sine nærmeste rådgivere eller familie og dro til flyplassen i Damaskus. Derfra ble han fløyet til Moskva i et fly med avslått transponder for å unngå oppdagelse.

Assads flukt markerer slutten på hans 24 år lange styre og avslutter en 13 år lang borgerkrig i Syria. Opprørsstyrkene har nå kontroll over hovedstaden, og det er rapportert om feiringer i Damaskus, hvor statuer av Assad-familien har blitt revet ned. Det er også rapportert at Assad-familien eier luksusleiligheter i Moskva til en verdi av nesten 450 millioner kroner, hvor de muligens vil bosette seg.

Assads flukt og regimets fall har skapt usikkerhet rundt fremtiden til Russlands militærbaser i Syria. Kreml har uttalt at dette vil bli et tema i samtaler med Syrias nye ledere.

Den tidligere statsministeren, Mohammad Ghazi al-Jalali, har blitt bedt om å fortsette å lede statlige institusjoner inntil en fullstendig politisk overgang er gjennomført.

Mohammed al-Bashir, som tidligere ledet de facto regjeringen i Idlib, er utnevnt til ny statsminister for overgangsregjeringen.

Dette betyr at Syria nå de facto ledes av tidligere IS, ISIS og Al-Qaida. Dette er militante grupper som slår hardt ned på opposisjon eller mennesker som ikke bøyer seg for ledernes krav. De kristne er nå spesielt utsatt om de ikke konverterer til islam. Det samme gjelder kurderne, som nå kan lide samme skjebne som de kristne.

Den syriske nasjonalhæren (SNA) er en militær koalisjon som består av ulike opprørsgrupper, hovedsakelig sunnimuslimske militsgrupper, som har kjempet mot Bashar al-Assads regime i Syria. SNA har tett samarbeid med Tyrkia og fungerer ofte som en forlengelse av tyrkiske interesser i Nord-Syria. Gruppen har deltatt i flere tyrkisk-ledede militære operasjoner, inkludert Operation Euphrates Shield, Operation Olive Branch, og Operation Peace Spring.

Selv om SNA og HTS har samarbeidet i visse militære operasjoner mot felles fiender, er forholdet mellom dem preget av mistillit og periodiske konflikter. Deres interaksjoner er ofte situasjonsbestemte, og allianser kan skifte basert på endrede strategiske mål og territorielle ambisjoner.

Det er altså fire hovedgrupper i Syria-konflikten i dag:

1. Sjia-islam med Iran og Hizbollah. De står sammen og er derfor sterkere militært.
2. Sunni-rebellene med støtte fra Tyrkia, Hamas og Qatar. Militært er disse svakere fordi de samarbeider dårlig og har mange interne konflikter (ISIS og Al-Qaida).
3. Moderate sunni-muslimer med støtte fra Saudi-Arabia og Emiratene (Abraham-avtalene).
4. Israel.

For gruppe 1 og 2 har de en felles fiende: Israel. Gruppe 3 er mer usikker i dag, men kanskje Trump kan få dem på riktige tanker igjen.

Det som er spesielt uheldig i situasjonen, er at Egypt har beveget seg nærmere brorskapet. Dette kan skyldes at Vestens posisjon, og spesielt Norge, har beveget seg nærmere islam.

En gruppe jeg ikke omtaler her, er kurderne. De utgjør 40–50 millioner mennesker, hvorav flesteparten bor i Tyrkia og Syria. Erdogan hater kurdere. Kurderne i den nordøstlige delen av Syria samarbeider og har antagelig felles skjebne.

Jeg tror absolutt ikke at dette er positivt for Norge. Jeg er imot diktatur, men jeg har ingen tro på at det nå skal bli noe demokrati i Syria. Fra vondt til verre, tror jeg.