Foto: Terje Bendiksby / NTB

Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide har invitert seg selv til jule­intervju hos NTB for å snakke om verdens­politiske utsikter. Det må jo gå gæernt. Høyre-damene blott­stiller da også intellektuell hjelpe­løshet og en tåketale som matcher Jonas Gahr Støres.

Én ting er Solberg og Søreide gode til, og det er å la det skinne igjennom at de ikke kan fordra Trump, noe som gjenspeiles i NTBs ingress:

Trump kommer til å forandre verden, tror Høyre-toppene Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide. De tegner et dystert bilde av verden, men ser noen lyspunkter.

Den militante islamistiske bevegelsen Hayat Tahrir al-Sham (HTS) under ledelse av Abu Mohammad al-Jolani, som har en fortid i al-Qaida og al-Nusra-fronten, er interessant nok noe som utløser en smule optimisme hos den tidligere statsministeren:

– 2024 har vært et år med mye tilbakeslag, både for menneskerettigheter og demokrati i verden. Ingen vet ennå hvordan det vil gå i Syria, men det kan være et oppløftende punkt, sier Høyre-leder Erna Solberg til NTB.

Like konkret er hun ikke i omtalen av situasjonen på menneskerettighetenes og demokratiets område. Det er kanskje situasjonen i Gaza hun tenker på når det gjelder førstnevnte? Om demokratiene har hun nylig sagt til VG at de viker plass for autokratier, men også der uten å nevne konkret hvor. Er det Ungarn hun mener?

At demokratiet langt på vei er avviklet i Norge, som har outsourcet store deler av den lovgivende makten til Brussel, der de fleste viktige avgjørelser tas uten at det norske folk konsulteres mens det erstattes av inntrengere, ser ikke ut til å streife Høyre-damene, selv om de deltar aktivt i prosessen for nasjonal undergraving.

Det er mer komfortabelt å rette oppmerksomheten utenlands, der ting ikke fungerer så godt som i fantastiske Norge (selv om de får togene til å gå i Ghana og på Madagaskar). Skal Erna og Søreide gjøre Espen Barth Eide rangen stridig som verdensfrelser?

De ser tilbake på et år preget av krig og konflikter, og flere humanitære katastrofer og flyktningkatastrofer.

– Mange problemer har tårnet seg opp, og veldig mange av de klassiske sikkerhetspolitiske utfordringene har kommet tilbake, sier Eriksen Søreide, som var utenriksminister og forsvarsminister i til sammen åtte år sist Høyre satt i regjering og Solberg var statsminister.

Særlig konkret er jo ikke Søreide heller. Men det er rimelig å anta at hun tenker på Russlands krigføring i Ukraina som en «klassisk sikkerhetspolitisk utfordring». I hennes optikk er det formodentlig et slags nytt Sovjetunionen som har oppstått i Russland, og som truer hele verdensfreden.

Hun legger til at krigen i Europa preger både oss og våre allierte sterkt, og at hun mener vi må være langt mer oppmerksomme på hybride trusler i Norge i form av blant annet påvirkningsoperasjoner, sabotasje, desinformasjon og cyberangrep.

Er det egentlig rett å si at Ukraina-krigen preger offentligheten i den grad man kanskje kunne ha forventet av en proxy-krig mellom USA og Russland som i verste fall kan ende med bruk av atomvåpen?

Under den kalde krigen, da Sovjetunionen var en ideologisk fiende med større globale ambisjoner enn hva dagens Russland har, lå utsiktene til atomkrig som en redselens skygge over hele Europa, og det fremkalte enorm lettelse da forholdet mellom supermaktene begynte å tø opp.

Søreide har ikke urett i at hybride trusler er reelle, men med mulig unntak for Mahmoud Farahmand er det ingen i Høyre som ser at den farligste hybridkrigen mot Vesten føres av Kina, der to oberster for 25 år siden skrev en hel manual for hybrid krigføring.

Dessverre er Søreide og Solberg selv med og hjelper Kina i den krigen, der et av de fremste våpnene er det grønne skiftet, som også Høyre vil tvinge igjennom for enhver pris, og blås i at det ødelegger europeisk industri og gjør vår verdensdel mer avhengig av Kina enn den noen gang var av russisk energi.

Det forstår Trump, og det er en lettelse for tenkende mennesker, men den påtroppende amerikanske presidenten fremkaller snarere uro hos Solberg og Søreide:

De to Høyre-toppene peker på 20. januar neste år som en svært viktig dato. Da inntar Donald Trump Det hvite hus og starter sin nye periode som USAs president.

– Jeg tror vi må erkjenne at 20. januar kan bli en ganske stor forandring i utenrikspolitikken og i verden. Vi får et annet USA, og vår erfaring fra tidligere er at det først og fremst ble mindre forutsigbarhet. Vi vet ikke med sikkerhet hvilke endringer Donald Trump egentlig vil gjøre i utenrikspolitikken, sier Solberg.

Igjen er fraværet av konkret meningsinnhold i Høyre-lederens uttalelser slående. Det blir altså forandring når en senil president i lommene på økonomiske og militære krefter med globalismen som agenda, blir erstattet av en intellektuelt autonom tilhenger av økonomisk nasjonalisme som er en pragmatisk realpolitiker? Nei, så dæven?

Trump er ikke så uforutsigbar som man tror. Han setter seg klare mål for USA, og han kommer med utspill til resten av verden der han lar alle forstå at han bruker landets styrke som kort i forhandlinger.

Og ble nå verden egentlig mindre forutsigbar under Trumps første mandat?

Man skulle kanskje tro at sånne bagateller som Ukraina-krigen eller den ydmykende vestlige kapitulasjonen etter Talibans maktovertagelse i Afghanistan var litt større overraskelser enn alt som skjedde under Trump? Faktum er at Bidens svakhet gjorde verden mer uforutsigbar fordi USA ble mindre tydelig.

Solberg synes ellers ikke å ha fått med seg Trumps kunngjøring om at han vil trekke USA fra Paris-avtalen, hvilket er en svært viktig geopolitisk handling. Trump gjør det helt klart at hans administrasjon vil prioritere energiuavhengighet fremfor klimafanatisme, samt selvstendig økonomisk, industriell og strategisk styrke fremfor tettere forbindelser til fiendtlige regimer.

Akkurat det siste er nok litt problematisk for Erna, som var statsminister da Norge i 2017 inngikk underkastelsesavtalen med Kina som tilsier at Norge ikke kan gjøre noe som er i strid med Beijing-regimets fundamentale interesser.

Og hvis deres fremste ambisjon er å detronisere USA som verdens mektigste supermakt, åssen løser du den rebusen?

Hun fremhever særlig usikkerhet om utviklingen i handelspolitikken og utviklingen i forholdet mellom USA og Kina.

Dette er den samme Erna som satt på sikkerhetskonferansen i München i 2020 og kritiserte USAs politikk overfor Kina. Som VG skrev den gangen:

– Vi må passe på at det som snart er verdens største økonomi med så mange mennesker trekkes inn slik at vi snakker med dem og stiller tydelige krav, sier Solberg til VG i München.

Solbergs reaksjon kommer etter at Mark Esper, den amerikanske forsvarsministeren, tok et knallhardt oppgjør med det kinesiske lederskapet på Sikkerhetskonferansen i München lørdag formiddag.

– Kina er vår store bekymring nå, sa Esper.

– Det er ikke konstruktivt at Kina omtales som den største trusselen. Vi andre får ta en mellomstilling i forhold til tonen mellom Kina og USA. Det er tross alt en kamp om hegemoniet i verden, men vi må dra dem inn på alle områdene som vi kan, sier Solberg etter å ha hørt på amerikanernes reaksjon overfor Kina.

Hun gir Kina anerkjennelse for innsatsen for å hindre spredningen av covid-19-viruset, som har forårsaket sykdom og død i landet de siste ukene.

Det kreves vel et helt team av filologer for å gi et klart semantisk meningsinnhold til ordene «mellomstilling i forhold til tonen», men det er ingen tvil om at Erna ser på seg selv som en slags brobygger mellom USA og Kina, omtrent som Klaus Schwab og hans World Economic Forum (WEF) gjør. Og i den rollen faller det naturlig å rose det totalitære regimet som eksporterte viruset til resten av verden.

Erna tror hun er den voksne i rommet, men hun er i praksis en kinesisk agent. Om man er obs på kinesisk hybridkrig, faller det naturlig å tenke på Høyre-lederen som en fare for rikets sikkerhet.

Helt harmløs er ikke Søreide heller. Det er tilsynelatende noe ordentlig herk med kriger som tar slutt:

Eriksen Søreide tror Trumps uforutsigbarhet vil skape en ny dynamikk i en del av konfliktene i verden.

– Erfaringene fra sist viste at han gjør ting som er uventet. Han er veldig opptatt av å avslutte kriger og få til avtaler. Det store spørsmålet blir jo på hvem sine premisser krigene avsluttes, i så fall.

Tja, kriger avsluttes gjerne på vinnernes premisser? USA er den store og Russland den lille vinneren i Ukraina-krigen, mens Ukraina er den store og Europa den lille taperen.

Søreide ser at Kina er på Russlands side:

Når det gjelder Ukraina-krigen, er dynamikken allerede endret. Nord-Korea har koblet seg på med soldater, Kina bidrar med støtte til Russland, og Iran leverer våpen til Russland.

– Alle disse landene som nå på ulike måter er involvert i krigen i Ukraina, er røde flagg for USA. Kombinasjonen av dem er veldig krevende for USA, fordi dette også kan få ringvirkninger for amerikanske interesser langt utenfor Europa, sier Eriksen Søreide.

Men hun forstår tilsynelatende ikke at det har vært situasjonen lenge. Shanghai Cooperation Organisation (SCO) ble etablert av Kina og Russland i 2001. Samme år fikk Kina bli med i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og dermed fikk Beijing-regimet en mye bedre sjanse til å bruke handel som våpen i sin hybridkrig mot Vesten, som Høyre ikke får øye på til tross for at den pågår rett fremfor verdens øyne.

Erna skyter inn at hun håper og tror på en slutt på Gaza-krigen.

Hva galt NTBs Marius Helge Larsen har gjort som måtte lytte til all denne innbilte visdommen, er ikke godt å si. Mot slutten av intervjuet spør han like godt hva som var vitsen med det:

– Hva var grunnen til at dere ville ta dette intervjuet sammen og snakke om utenrikspolitikk?

– Enten vi liker det eller ikke, preges og påvirkes vi mye mer i dag av det som skjer i verden rundt oss enn det vi gjorde for 10–20 år siden. Det får direkte konsekvenser for spørsmål i Norge og for hvordan vi ivaretar norske interesser. Det er et viktig perspektiv når vi går inn i et nytt år hvor vi regner med at det kan bli en del turbulens, og der vi må ruste oss for nye sikkerhetsutfordringer. Men det finnes også noen håp og noen muligheter i dette, sier Eriksen Søreide.

Støre kunne ikke ha gjort det bedre. Søreide seiler opp som tåkefyrstinne.

Er det for å få dette rukkelet her at man går til valgurnene for å sende Støre og Vedum ut av regjeringskontorene? Hva kan Listhaug få til hvis hun må drasse på disse to? Finnes det ikke noe intelligent liv i Høyre som kan få dem byttet ut før valget?

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!