Er det Norges oppgave å fylle lommebøkene til folk i u-land med penger som ikke går til reell bistand? Hvor lenge skal vi holde på med å være best i klassen med noe som Riksrevisjonen stadfester at vi ikke er gode nok på?

Riksrevisjonen kom med en rapport 3. desember, om risikoen for økonomiske misligheter i forvaltningen av bistanden.

Rapporten avdekket vesentlige mangler i hvordan Utenriksdepartementet og Norad forebygger, avdekker og reagerer på økonomiske misligheter. Dette bare bekrefter det INP har ment om bistand hele tiden – vi er verdensmestere i bistand som ikke virker!

INPs politiske nestleder Øistein Høksnes synes det er flaut å være verdensmester i bistand som virker dårlig. (Foto: Privat/INP)

Fra 2013 til 2023 økte Utenriksdepartementets bistandsutbetalinger fra 31,6 milliarder kroner til 50,8 milliarder. I Riksrevisorens pressemelding kunne vi lese «Kritikkverdig håndtering av risikoen for økonomiske misligheter i bistanden».

Oversatt til daglig tale betyr dette noe sånt som at «Det er strengt tatt ikke så viktig hvor pengene har tatt veien, det viktigste er at vi ga dem».

Det norske bistandskomplekset

I INP har vi lenge vært kritiske til det vi kan kalle det norske bistandskomplekset. Dette gigantiske komplekset som også omfatter en rekke ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) og har et stort antall ansatte, har utviklet seg til å bli et selvbestaltet organ. Vi i INP mener at dette komplekset har blitt stadig mer opptatt av å distribuere de budsjetterte midlene enn å fokusere på de faktiske resultatene av bistanden.

Disse NGO-ene mottar betydelige midler fra staten for å gjennomføre bistandsprosjekter over hele verden. Vi mener at dette systemet er blitt så stort og komplekst at det har utviklet sin egen dynamikk, hvor hovedfokuset er å sikre videre finansiering og opprettholde sin egen eksistens.

Systemet har også utviklet en bedriftskultur der «den gode handlingen», eller denne handlingens intensjon, er viktigere enn resultatet av bistanden.

Det er lite fokus på evaluering og oppfølging av prosjektene, og det er en tendens til å måle suksess i form av hvor mye penger som er brukt, snarere enn hvilke konkrete resultater som er oppnådd.

Vi velger å beskrive bistandskomplekset som en selvbestaltet organisasjon, hvor de involverte aktørene har utviklet en sterk intern kultur som styrer deres arbeid. Dette har ført til en form for gruppepress og konformitet hvor kritiske røster og alternative perspektiver blir undertrykt.

Vi mener at dette er en av årsakene til at det er så vanskelig å få til reelle endringer i hvordan bistanden forvaltes.

Eksemplene på forfeilede prosjekter er mange, og flere av dem er så spektakulære at de nærmest er komiske, som prosjektet for å fryse ned fisk ved den fiskeløse Turkanasjøen i Kenya og den utrolige historien om de somaliske piratene som skulle omskoleres til hudpleiere!

Veien videre:

For å håndtere disse utfordringene mener INP at det er nødvendig med en grundig gjennomgang og reformering av den norske bistandspolitikken. Dette inkluderer å styrke fokus på resultater og effektmåling, samt å sikre større åpenhet og ansvarlighet i hvordan midlene forvaltes.

Videre bør det legges til rette for en mer kritisk og åpen debatt om bistandens rolle og funksjon, hvor ulike perspektiver og erfaringer blir tatt på alvor.

Jens Mjaugedal var mellom 2012 og 2017 UDs spesialutsending til Somalia. I et intervju med NRK oppsummerte han sin karriere på følgende vis:

– Gøy, men bortkastet. Bistand virker ikke.

Vårt utgangspunkt også her er det vi kaller konsekvenspolitikk. Vi vil hjelpe mennesker i nød, men de faktiske resultatene må veie tyngre enn det moralske imperativet. INP vil ha en bistandspolitikk som virker.

Det skylder vi både norske skattebetalere og mottagerne av bistanden.