Julaften banker på døren: Barn med blinkende øyne som teller dagene før dagen, turer til slekt og venner man sjelden ser, valg av juletre, julepynt, julegaver, duften av pinnekjøtt, pepperkaker og sukkertøy. Julemusikk og salmer. Kristne tradisjoner, julekrybbe og kanskje årets eneste gudstjeneste. Forventning. Glede. Varme. Fellesskap.

En uke senere er det tid for nyttårsaften: Fest, fine klær, nyttårsmiddag, skåler med champagne. Venner, glede, forventning til det som kommer.

Samtidig er jul og nyttår de tidene på året da flest velger å avslutte livet. I fjor så 1617 mennesker i Sverige ingen annen utvei enn å begå selvmord. Ifølge statistikken valgte 17 personer å avslutte livet på julaften, og hele 51 tar samme avgjørelse 1. nyttårsdag, viser en studie fra Nationellt centrum för suicidforskning och prevention ved Karolinska sjukhuset. For unge mellom 15 og 24 år er selvmord i dag den vanligste dødsårsaken.

Hvordan kan det være slik, i løpet av den uken i året hvor glede, fellesskap og framtidshåp er som størst?

Kanskje svaret finnes i spørsmålet.

For kanskje er det nettopp når forventningene om glede, fellesskap og framtidshåp er som størst at mangelen på disse blir tydeligst?

Hvis det i løpet av resten av året er mulig å undertrykke eller skjule det faktum at du ikke føler glede, ikke har noen å dele livet med, eller ikke har noe større fremtidshåp, blir det nesten umulig i julen og til nyttår. Når julelysene tennes og julemusikken om både guddommelig og verdslig kjærlighet fyller hvert rom, og nyhetsoppleserne oppfordrer alle til å «kjøre forsiktig» på vei til sine kjære – vel, da kan ensomhet ikke lenger skjules.

Når «alle andre» samles for å feire jul og nyttår, mens du selv sitter alene foran tv-en, blir det tydelig at julelysene ikke bare lyser opp desembermørket, men også gjør skyggene tydeligere. Mangelen på lys blir håndgripelig og vond på en helt annen måte enn ellers i året, og de som har mistet en kjær i løpet av det siste året, kan ofte fortelle deg hvordan den første julen «uten» er den vanskeligste.

Men manglene blir tydelige også for dem som har en kontekst og som er blitt vant til at jule- og nyttårshøytidene feires på en bestemt måte.

Kanskje du må velge bort å reise til familie og venner for å klare å betale de skyhøye strømregningene eller den rekordhøye husleien? Kanskje 30 prosent økning i matvareprisene har fått julebordet til å se annerledes ut i år? Eller er det betydelig færre julegaver – om noen i det hele tatt – under treet (hvis det faktisk står et juletre hos deg, med tanke på at et helt vanlig grantre nå koster 599 kroner utenfor min lokale ICA-butikk)?

Konklusjonen er at drømmen om den perfekte Fanny og Alexander-julen virker stadig vanskeligere å oppnå. Gapet mellom den glitrende reklamepakken og virkeligheten blir større og større for stadig flere. For noen blir den for stor. Livsfarlig stor.

Slik er det, men det trenger ikke å være slik. Organisasjonen Suicide Zero jobber for å forebygge selvmord og støtte pårørende til dem som ikke orket mer. Akuttmottak og krisesentre er åpne. Operatørene på nødsentralen vet at de må koble rekordmange samtaler videre til vakthavende prest eller et annet medmenneske, mens programlederen på tv lukter på blomsteroppsatsen sin, eller Johan Rabaeus teller ned fra Skansens store scene.

Samtidig er hver enkelt av oss skapt til å være et medmenneske som hele tiden er på vakt. I tillegg er livet i sin natur slik at vi på et tidspunkt selv kan trenge støtte og hjelp fra et medmenneske for å klare oss. I løpet av en jul, et nyttår eller på en vanlig tirsdag.

Så jeg vil at vi alle skal huske én ting denne uken: Den første julen ga oss den beste julegaven noensinne, og den ble levert i en stall, omgitt av skitt og lukt og pakket inn i det motsatte av pent papir og fine gavebånd. Verken julemiddag eller nyttårsmiddag ble servert, ingen champagne ble drukket, og fremtidsutsiktene for den unge familien så nok ganske dystre ut i omverdenens øyne. Men takket være familiens utholdenhet endret både deres og våre liv seg. Ja, til og med verdenshistorien.

Så hvis du tilhører de mange som ser frem til jul og nyttår med selvtillit og glede, hvis du er en del av et fellesskap og har det du trenger (og kanskje litt til): Se dine medmennesker. Hvis du har plass ved bordet ditt, hvorfor ikke invitere noen du vet sitter alene? Ta deg tid til å lytte til svaret når du rutinemessig spør hvordan situasjonen er. Eller hils personen du møter med «God Jul!»; det kan bety mer enn du aner.

Har du ikke ekstra ressurser? Bær deretter dine medmennesker i dine tanker og bønner. Selv dét utgjør en forskjell.

Og hvis du er en av dem som møter høytidene med blandede følelser, eller sågar med motløshet: Ikke gi opp. Lyset vil komme tilbake, i naturen og i livet ditt. Nøyaktig hvordan eller når, kan jeg ikke si, jeg vet bare at du bør forsøke å orke bare litt mer. Ta en dag av gangen, eller en time av gangen. Men bare hold ut. Verden trenger deg – uansett hvordan du føler deg akkurat nå. Uansett hvor skjør du er, er du dypt elsket og viktig.

For uansett hvordan det føles, uansett hvilke skavanker som avsløres i gløden fra julelysene, er Frelseren som kommer til oss i julens mysterium, også en Gud som ikke legger sine skatter i det polerte, fullkomne, men i skjøre leirkar. Akkurat som vi ber i bønnen:

«Du som ville mitt liv och har skapat mig efter din vilja, allt i mig känner du och omsluter med ömhet, det svaga likaväl som det starka, det sjuka likaväl som det friska. Därför överlämnar jag mig åt dig utan fruktan och förbehåll. Som ett lerkärl lämnar jag mig i dina händer. Fyll mig med ditt goda så att jag blir till välsignelse. Jag prisar din vishet, du som tar till dig det svaga och skadade och lägger din skatt i bräckliga lerkärl.»

Eller som Leonard Cohen synger i «Anthem»:

«Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack a crack in everything
That’s how the light gets in.»