Staten gjennom tidene

Hyacinthe Rigaud (1659–1743), portrett av Ludvig XIV, Louvre, Paris. «Staten, det er meg» skal den eneveldige franske kongen ha sagt. Er eneveldet blitt erstattet av en parasittelite?

Ifølge Max Weber er den moderne stat en institusjon med monopol på vold innenfor et begrenset territorium. Det betyr at staten er den ultimate dommer, og det inkluderer konflikter mellom staten og privatpersoner. Implisitt i denne definisjonen følger det at staten har monopol på beskatning. Men det har ikke alltid vært slik. Her følger en kort historie om staten fra dens opprinnelse til i dag.

Det moderne mennesket har eksistert i 2–300.000 år og mesteparten av denne tiden har det levd i statsløse samfunn. Fram til for 5000 år siden levde de fleste som jeger sankere i små grupper preget av likhet og individuell frihet. Gruppens ledere hadde ingen autoritet til å tvinge andre mot sin vilje. Lederne ble valgt på grunn av sine kunnskaper, dyktighet og lederegenskaper, men kunne bare hevde sin autoritet gjennom argumentasjon.

For 5–6000 år siden vokste det fram store byer i Mesopotamia basert på jordbruk, men ingen visste at en sentralstyrt stat var mulig. Det er uklart hvordan de første bystatene oppsto. To forutsetninger ser ut til å ha vært skriftspråk samt mulighet til å beskatte korn. Korn har den fordelen at det høstes over bakken, modner samtidig og er holdbart. Det gjorde det lettere for en stat å konfiskere korn i form av skatter. Disse forutsetningen var til stede ved de første statsdannelser både i Mesopotamia, Egypt, Kina og Amerika. Et spørsmål er hvordan innbyggerne som hadde levd i frihet i tusener av år, kunne underkaste seg en elite basert på vold. Det skjedde neppe frivillig, og det eksisterer flere teorier for hvordan dette kunne skje. Her skal jeg spekulere rundt én mekanisme for hvordan en statsdannelse kunne skje spontant og utilsiktet i de første bystatene.

De førstatlige byene levde av det overskuddet jordbruket fremskaffet, men avlingene kunne utebli ved tørke, flom, plantepest eller gresshoppesvermer. En viktig oppgave for datidens religioner var å sikre gode avlinger ved å søke gunst hos gudene. Dette skjedde ved offergaver hvor korn var viktigst. Til dette formålet ble det bygd templer og gudemonumenter. Offergavene som var frivillige, ble administrert av skriftlærde prester og førte til at templene ble rike. Presteskapet kunne kjøpe store jordeiendommer. Bønder som kom i gjeld, kunne selge seg som gjeldsslaver til templene. Ved uår kunne templene dele ut av sitt overskudd fra offergaver og egne avlinger. Resultatet var at befolkningen gradvis ble avhengig av templene. Det er grunn til å mistenke at dette førte til en utvikling hvor offergaver ikke lenger ble sett på som frivillige, men obligatoriske. Jeg tror derfor at beskatning kan ha sin opprinnelse i frivillige offergaver til gudene. ChatGPT støtter dette og skriver: «Konger i oldtiden var ofte betraktet som utvalgt av gudene, og deres styre ble rettferdiggjort religiøst. Deres krav om tributter eller skatter kunne dermed også ses på som en videreføring av den religiøse praksisen der befolkningen allerede var vant til å gi offer til gudene».

Det etablerte seg raskt en gudekonge på toppen av maktpyramiden etter at offergaver var blitt obligatoriske skatter. Grunnen til det var stadige kriger mellom bystatene, og en hær ledes mest effektiv av én krigsherre på toppen. Denne krigsherren tilhørte trolig først presteskapet, men fikk etter hvert en selvstendig funksjon utenfor templet legitimert av gudene ved presteskapet.

Det er grunn til å tro at prosessen fra frivillige offergaver til beskatning og en dominerende konge møtte motstand fra befolkningen. Mennesket hadde tross alt levd i frihet i tusener av år. Men templene var blitt så rike at opprør kunne knebles. Slavesoldater eid av templene eller kongen kan ha vært viktige for dette formålet. De første gudekongene var tyranniske og kunne demonstrere sin makt gjennom vilkårlige avstraffelser. Menneskeofringer var vanlige. Eksempler på det finnes fra tidlige statsdannelser i Midtøsten, Mellom-Amerika, Hawaii og vikingtiden.

Gudekongene sikret således sin maktposisjon gjennom tyrannisk styre, men tyrannier var ikke bærekraftige over tid. Tyranner har en tendens til å beskatte befolkningen for mye og utarme befolkningen. Det er ingen fordel i krig. Kongene og elitene prøvde seg derfor fram med ulike styresett. Moderat beskatning samt konstruksjon av lover som ga befolkningen en viss frihet viste seg å være en fordel i kampen mot andre stater. Hammurabis lover er et eksempel på en tidlig skriftlig lovtekst. Store stater har en fordel i krig mot små stater. Dette er en viktig grunn til at de sterkeste bystatene utviklet seg til imperier. Alle imperier har først en storhetsperiode, men uten unntak rammes de med tiden av forfall og korrupsjon og faller fra hverandre. Opp av asken vokser det vanligvis fram nye imperier.

Stammekriger har eksistert til alle tider. Typisk har en stamme angrepet en annen stamme ved daggry for å røve kvinner, mat, våpen og redskaper. Daggry er det minst risikable tidspunktet for angriperne. Antropologiske studier viser at voldelig død har vært en hyppig dødsårsak for mannfolk gjennom tidene.

Modellen for statsdannelse skissert over viste at sentralstyring av en befolkning basert på vold var mulig, og stater viste seg å være effektive i krig og plyndring. Med etablering av de første stater var det derfor trolig uunngåelig at statsdannelser spredte seg enten i selvforsvar eller for å plyndre eller erobre nabobefolkninger. Et eksempel på dette finnes i første Samuelsbok kapitel 8 i Bibelen. Israelerne levde i et statsløst samfunn, men kom til Samuel og krevde at det ble innsatt en konge til å styre over dem slik tilfelle var med andre folkeslag. Samuel argumenterte imot og viste til at konger innførte skatter og tok ungdommen i egen tjeneste. Israelerne hørte ikke på Samuel og Saul ble innsatt som konge.

Statene har alltid bestått av en parasittisk elite som beskatter befolkningen og som plyndrer og kriger mot nabostater. Historien viser at det har vært eksperimentert med ulike former for statsdannelser. I antikkens Hellas fantes kongedømmer, demokrati og diktatur. Det romerske imperium var republikk i 500 år før den ble avløst av keiserdømme.

Regelen om at kriger mellom stater ender opp med et imperium har et unntak og det er Europa. Etter Romerrikets fall har det aldri vært et imperium i Europa (i hvert fall Vest-Europa). Etter Romerrikets fall ble Europa oppdelt i småriker som også gikk i oppløsning og på 900-tallet var Europa et føydalt anarki. Som nevnt over var trolig etablering av skriftspråk en forutsetning for de første statsdannelser. Administrasjonen av offergaver og etter hvert skatter var avhengig av skriftlærde. Uten skriftspråk kunne ikke en stat ledes fra en sentral elite. Romerne skrev på papyrus som kom fra Egypt. Da araberne erobret Midtøsten og Nord-Afrika på 6–700-tallet ble det slutt på eksporten av papyrus fra Egypt til Europa og antall skriftlærde gikk dramatisk ned. Det ble ikke lenger mulig å administrere stater som før, og det er kanskje den viktigste grunnen til at Europa endte opp som et føydalt anarki.

Fra 900-tallet dannet det seg gradvis stater i Europa igjen. Pergament kom i bruk og kunne brukes for skriftlig administrering. Den norske stat ble konsolidert av kong Håkon Håkonsson som fikk slutt på borgerkrigene og sønnen Magnus Lagabøte som samlet Norges lover skriftlig i Landsloven i 1274. Statene i senmiddelalderen hadde ikke monopol på vold. Det ble delt med den katolske kirke som hadde en betydelig maktposisjon. Denne maktdelingen kan ha vært en årsak til at det ikke etablerte seg et imperium.

I ca. 1450 oppfant Gutenberg boktrykkerkunsten og dette førte til en revolusjon blant statene i Europa. En konsekvens var reformasjonen utløst av Luthers pamfletter hvor han gikk til angrep på den katolske kirke. Dette resulterte i religionskrigene som endte med at mange land i Nord-Europa brøt med den katolske kirke og omfavnet protestantismen. Kirken i protestantiske land mistet maktposisjonen den katolske kirken hadde hatt, og kongene fikk nærmest monopol på vold. Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å bruke trykkpressen for mer effektiv administrering av landene og resulterte i en massiv vekst av byråkratiet. Byråkratiet hadde som hovedmål å øke beskatningen samt styrke hæren hvilket var blitt mer krevende etter kruttrevolusjonen på 13–1400-tallet.

Den blodige trettiårskrigen endte med Westfalen-freden i 1648. Ifølge denne freden kunne konger og fyrster bestemme religionen innenfor sine territoriale grenser, og dette skapte grunnlaget for den moderne suverene stat i Europa.

Ved siden av å effektivisere administreringen av statene bidro trykkpressen til den vitenskapelige revolusjon, opplysningstiden og den industrielle revolusjon. Opplysningstidens filosofer argumenterte for privat eiendomsrett, individuell frihet og maktdeling (lovgivende, utøvende og dømmende makt) . Klassisk liberalisme ble en viktig politisk bevegelse på 1800 tallet. Fra år ca. 1800 tiltok den økonomiske veksten og økte skattepotensialet betraktelig. Dette førte til ytterligere vekst av byråkratiet som ikke lenger betraktet seg selv som kongens tjener, men folkets tjener. Kongen mistet mye av sin makt. Isteden ble stemmerett gradvis innført, og statene ble demokratiske.

Den moderne stat er i dag demokratisk. Den har monopol på vold innenfor sine grenser og virkemidlene er basert på tvang som i alle stater gjennom historien. Ideelt er utøvelsen av tvang begrenset av landets lover. De demokratiske statene har påtatt seg mange oppgaver som tidligere ble utført av sivilsamfunnet.

Interaksjon mellom mennesker er enten basert på frivillighet eller tvang. Frivillighet er sivilsamfunnets metode mens tvang per definisjon er statens metode. Økonomisk teori viser at vekst og velstand følger av frivillig samhandling mens tvang har motsatt effekt. Jo flere oppgaver staten påtar seg desto mer sannsynlig er det at en stat kommer til å oppleve stagnasjon og forfall, og historien viser at dette har skjedd utallige ganger. Har virkemidler basert på tvang administrert av staten likevel en plass når det gjelder menneskers interaksjoner? Mange mener at staten har bidratt til nedgangen i voldelig død de siste århundrer ved å sørge for forsvar samt sikring av liv og eiendom innenfor landenes grenser. Men jeg tviler. I samme tidsperiode er analfabetisme nærmest utryddet, og tilgangen på skriftlig kunnskap er stor takket være boktrykkerkunsten. Internasjonal handel har økt massivt. Vi har lært å respektere mennesker fra andre kulturer og tillit til fremmede er økt betraktelig. Dette kan være de viktigste grunnene til nedgangen i voldelig død og ikke staten.

Dersom skisseringen av statens historie i denne artikkelen er noenlunde riktig, så oppsto staten sannsynligvis som en utilsiktet konsekvens av offergaver til gudene, og virkemidler basert på tvang ble etablert. Dette førte til at en parasittelite sikret seg herredømmet over resten av befolkningen. Om dagens demokratiske stat kan begrense bruken av tvang og hindre at en parasittelite nok en gang overtar herredømmet over befolkningen, er etter mitt skjønn tvilsomt. Mange mener at vi ikke lenger har et fungerende demokrati og at teknokratiet og dets støttespillere for lengst er våre egentlige herrer. Likevel har de fleste klokkertro på statens nødvendige eksistens, men etter min mening er staten det største bedraget i menneskehetens historie.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!