Luca Signorelli (1450–1523), Antikrist med djevelen, detalj fra «Antikrists gjerninger», freske i domkirken i Orvieto.

Når den lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan,
og han opererer med stor makt og med under og falske tegn.
Med all slags urett forfører han dem som går fortapt,
fordi de ikke tok imot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst.

Paulus’ 2. brev til tessalonikerne 2, 9–10

Dostojevskijs ferd fra radikalisme til kristen tro, og hans tilsvarende økende innsikt i ondskapens natur, er beskrevet i boken «Veien fra ateismen til det totalitære», som nylig er utgitt på Document forlag.

I likhet med Dostojevskij hadde også hans venn, dikteren og filosofen Vladimir Sergeievitsj Solovjov (1853–1900), flørtet med revolusjonære og sosialistiske ideer som ung, men modnet etter hvert til en forståelse av at opplysningstidens moralske optimisme hadde undervurdert ondskapens makt. Å anerkjenne det onde som en aktiv kraft på det menneskelige og politiske område var et nødvendig korrektiv til den progressive modernismens tro på det ubetinget gode i mennesket. Det onde må man ta på dødsens alvor. Det onde eksisterer, forklarte Solovjov, ikke bare som fravær av det gode, men som den positive opposisjon og prioritet av lavere kvaliteter over høyere i alle værendets sfærer.

Den franske historikeren Alain Besançon har hevdet at Dostojevskij ikke hadde tatt ondskapen så alvorlig som han burde, men i en viss grad hadde «romantisert» det onde ved å se ondskapen som et forstadium og læremester til det gode. Dostojevskijs kritikk hadde vært mer rettet mot det borgerskapets likegyldighet (for eksempel i «De besatte») snarere enn mot det faktisk aktive onde. Om kritikken er rettmessig eller ei, skal vi la ligge. Solovjov inngikk i hvert fall ingen kompromisser når det gjaldt holdningen til det onde.

Det ondes realitet

Solovjovs skyts var i hovedsak rettet mot Tolstojs kristne pasifisme. Tolstoj hadde ganske enkelt ignorert alt i Bibelen som ikke støttet hans egen absolutte pasifisme. Tolstoj hadde redusert kristendommen til et «mykt» sosialt budskap ved å fjerne det transcendente innholdet, men på den annen side hadde han også sviktet det samme sosiale budskapet ved å forfekte en kristendom der det sosiale kravet til aktivt å beskytte sine medmennesker mot ondskapen, var fjernet til fordel for en utelukkende asketisk og passiv tilværelse. Det nye testamentet sier at vi skal være i verden, men ikke av verden, hvilket betyr at vi også lever i den materielle og sosiale verden som vi har et moralsk ansvar for. Men Tolstoj avviste for eksempel muligheten for rettferdig krig og reduserte det kristne liv til passivitet i forhold til det onde. Tolstoj hadde avskåret det felles gode fra det åpenbare påbudet om at den kristne rettferdighetsoppfatning, kjærlighet, dømmekraft, sunne fornuft, realisme og samvittighet iblant krever og rettferdiggjør at man forsvarer de uskyldige og sin neste. Tolstoj hadde vært for overbevist om at det gode alltid seirer over det onde – men slik er det ikke, mente Solovjov, for «denne verdens herre» har stor makt. Krig er ikke alltid et onde, ikke dersom det er en rettferdig krig til forsvar for sivilisasjonen og det felles gode. På samme vis er ikke fred nødvendigvis bare et gode, for hvilken verdi har egentlig fred om samfunnet er overtatt av demoniske og antikristne krefter?

Ondskap er «illvilje», hat mot Gud. Ondskapen utgjør en dødelig trussel mot skaperverket og mot menneskesjelene. Har man først innsett dette, innser man også nødvendigheten av å kjempe mot det onde med den åndelige kampens nødvendige intensitet og besluttsomhet, på alle fronter, og med alle den åndelige kampens midler – også krigens midler. Det er en kamp de troende selv må påta seg, for Gud kan ikke tvinge den som har «illvilje» uten å ødelegge menneskets frihet.

Solovjovs fundamentale innsikt var at det onde kan komme forkledd som det gode, som høye idealer, så å si innkapslet og innlemmet i det gode selv, og slik føre til moralsk, politisk og teologisk korrupsjon. Det er det Besançon har kalt «falsifikasjonen av det gode», den mest listige og demoniske form ondskapen kan ta, fordi den kommer usett og snikende, og utgjør derfor en åndelig fristelse også for kristne og alle som ønsker å gjøre godt og som ikke gjennomskuer forskjellen. Ondskapen kan komme inn gjennom sprekker i den mur av godhet og fornuft som vi ellers er omgitt av. Den kan komme i form av en umoden verdensanskuelse, som ungdommelig naivitet, som uskyld og manglende erfaring. De mest utsatte er de som aldri har opplevd ondskapen og ikke kjenner dens faktiske eksistens.

Tolstojs overfladiske moralske optimisme og tro på menneskets muligheter stammet ikke fra evangeliene, men fra opplysningstidens idealer. For Tolstoj og hans likesinnede var ondskapens permanens og grep om menneskesjelene noe uforståelig. Heller ikke kunne de forstå at det onde kan forfalske og forvrenge det gode og framtre under dekke av de høyeste idealer og moralske prinsipper. Under fremskrittets, fredens, velstandens og den menneskelige lykkes bannere kan det onde mønstre sine stridskrefter. Der Dostojevskij (ifølge Besançon) hadde vært altfor villig til å forstå ondskapen, tok Solovjov bestemt avstand fra ethvert forsøk på kompromiss med eller «forståelse» av det onde, for det er nettopp slik falsifikasjonen av det onde foregår. Den humanitaristiske og moralistiske pasifisme som Tolstoj sto for, måtte avvises; det finnes ingen gode filosofiske eller teologiske argumenter for å la uskyldige mennesker bli slaktet.

Antikrist

I «En kort fortelling om Antikrist» beskriver Solovjov hvordan falsifikasjonen av det gode kan komme til å utspille seg i fremtiden. Med det Solovjov kaller «det store sviket» vil han advare oss mot faren i det forførende skinn som skjuler ondskapens avgrunn, i «Antikrists verdensforenende makt», og den fullstendige lovløshet som ligger skjult bak et glitrende slør av sannhet og godhet. Få vil være i stand til å gjennomskue Antikrist; hans forførende budskap vil være en perversjon og forfalskning av evangeliene, og han vil vende det gode mot det gode selv og anvende det gode til onde formål. «Alt som glitrer er ikke gull», som Solovjov uttrykker det. Bak løftene om total frihet ligger slavens lenker skjult.

Alt dette har bare blitt mulig fordi vi har forlatt den realistiske kunnskapen om menneskets natur, slik den framstilles i Det nye testamentet, til fordel for opplysningstidens moralske optimisme. En slik optimisme er ukristen og ubegrunnet; den nekter å ta ondskapen på alvor og ignorerer at menneskets indre er en slagmark der det utspiller seg et drama mellom gode og onde krefter. Vi må ikke hengi oss til ren sentimentalitet, men ta vår retning fra den kristne samvittighet og forstand som vi får fra det kristne budskapet. Solovjov ser ingen motsetning mellom den kristne fromhet og den politiske klokskap og dømmekraft som springer ut fra evangelienes ånd. Men Solovjov tar også på alvor det kristne påbudet om å elske våre fiender. Hva betyr egentlig dette «elsk din fiende»? Det har ingenting med pasifisme å gjøre; for fiender har vi, det onde er alltid på marsj, og vi er iblant tvunget til å kjempe. Men Solovjov trodde på ridderlighet og barmhjertighet, på fiendens menneskelighet, på å be for fiendens sjel, men også på det legitime og rettferdige ved krig som en politisk og moralsk nødvendighet når situasjonen krever det.

I fortellingen om Antikrist forestiller Solovjov seg at det på det tidspunktet da Antikrist kommer, vil det være få troende igjen i Europa. De som er igjen, er de som er «barn i hjertet, men ikke i sinnet.» Vi må være ydmyke og «som barn» overfor Skaperen, men være realistiske, ha sinn og sjel som er voksne og utøve vår fulle intelligens overfor denne verdens realiteter. Vi husker fra Matteus kapittel 4 at Satan frister Jesus i ørkenen og tilbyr ham et kongerike fylt av all jordens herlighet, men Jesus svarer at mennesket ikke lever bare av brød, men også av Guds ord. Antikrist, fylt av Satans kraft, vil tilby et «humanitaristisk» universelt og globalt Utopia, et Satans kongerike på jord som tilbyr brød og materielle goder til alle. Han lokker med universell fred, ingen flere kriger, endelig et virkelig menneskehetens brorskap, og den mest fundamentale likhet i form av frihet fra sult og nød. Men i stedet for Guds ord, tilbyr Antikrist sirkus, og i stedet for den gudommelige ånds lys får vi trolldom og tryllekunster. Mange vil la seg friste, og få vil se at Antikrists budskap er en satanisk falsifikasjon av det gode.

Antikrist tilgir alle synder, krever ikke anger og straffer ingen. Han har eliminert alt moralsk ansvar og all tilregnelighet. Han tar ikke ondskapen alvorlig, for han er ondskapen, og ønsker ikke at vi skal gjenkjenne det onde som ondt. Satans kongerike kjennetegnes nettopp ved at alt er tillatt. Slik fungerer falsifikasjonen av det gode: rettferdigheten er skilt fra nåden, og nåden fra angeren. Uten bevissthet om synd, ingen anger; og uten anger, ingen tilgivelse. Det er den fellen Antikrist vil fange oss i.

Fortellingen ender med at Antikrist avsløres som den svindler han er, hans hær av følgere bekjempes, den sanne orden opprettes, og menneskeheten forenes i en ekte oppfatning av det gode. Men Antikrist vil i mellomtiden ha rukket å gjøre stor skade.

Godhetens kilde og sannheten i Kristus

Det demoniske element ved moderniteten benekter det ondes eksistens, det benekter våre moralske forpliktelser, og det benekter en nødvendig sammenheng mellom nåde og rettferdighet. Det moderne mennesket ignorerer troens vitner, de hellige menns og kvinners gjerninger gjennom historien, benekter eksistensen av synd, av vår falne natur, av nødvendigheten av anger og vår avhengighet av Guds nåde. Vi må ikke falle for fristelsen i ørkenen, vi må ikke forveksle Guds ord om det evige liv med falske løfter om et himmelrike på jord. Evangeliene lover hverken det eller at ondskapen skal utslettes blant mennesker – det har ingenting å gjøre med sannheten i Kristus. Vi må ikke være naive i møtet med det onde.

Den kristne Gud er både transcendent og inkarnert, og han lover oss noe mer dyrebart enn sosial rettferdighet og absolutt likhet, noe uendelig mye mer enn panem et circenses. Omsorg for de trengende og medfølelse med de lidende har ingenting å gjøre med sosialistiske eller liberalistiske fantasier om å skape det perfekte Utopia på jorden. Kristne skal selvsagt – med politisk fornuft og kristen nestekjærlighet – virke for å forbedre ting i denne verden, men må aldri glemme ondskapens makt, og må aldri forveksle det kristne budskap med en sentimentalitet, utopisme og pasifisme som ignorerer sunn fornuft og forvrenger den kristne samvittighet. Kristne må være på vakt mot en tendens som gjør seg gjeldende i mange menigheter, nemlig at det kristne budskap omfortolkes til en sekulær og sosial humanisme uten de kristne dogmene, eller der det transcendente innhold er fjernet. Det kristne budskap kan ikke reduseres til et humanitaristisk politisk og moralsk budskap. Våre høyeste og edleste tanker må ikke reduseres til det materialistiske, til håp om fred, velstand og framskritt – eller til moralisme, gudløs filantropi og selvutslettende altruisme.

Mye har nå blitt sagt om det onde, men hva med det gode og det sanne? Solovjov var overbevist om at hvert menneske har potensial for åndelig, sjelelig og moralsk perfeksjon, og at dette er livets mål og oppgave. Det moralsk gode rettferdiggjøres av eksistensen av et metafysisk gode. Godheten har Gud som kilde. Om vi ignorerer dette, har moralen intet virkelig forankringspunkt, og den blir subjektiv. Å revoltere mot Gud som godhetens kilde, er å revoltere mot godheten som sådan, og dermed også mot muligheten for det gode i mennesket. Da har vi også feilet vår oppgave om moralsk forbedring.

Men er «det gode» bare subjektivt, eller kan det virkelig være noe objektivt sant? For om det gode er noe objektivt sant, kan ikke sannheten være en motsigelse eller noe fremmed for det gode. Filosofisk etikk må derfor være uadskillelig fra kunnskapen som et hele. All sannhet må derfor inngå i en samlet sannhet, en komplett metafysikk. Solovjov trekker så den logiske følge av dette med hensyn til det kristne livssynet. Om Kristus er sannheten, slik han hevdet med «Jeg er veien, sannheten og livet», og slik de kristne tror, da er all sannhet i virkeligheten også en kristen sannhet. All før-kristen sannhet er da sannhet som peker framover mot Kristus og bereder grunnen for den kristne tro. Men det innebærer også at om Vesten har forkastet Kristus, da har Vesten forkastet sannheten som sådan. Og det skyldes ikke en uheldig feiltagelse, men et bevisst valg. Vesten har forkastet Kristus fordi vi elsket løgnen høyere enn sannheten. Kun løgnen mangler det kristne element. Løgnen tilhører den mørke siden, til han som er «løgnens far». Ved å forkaste sannheten og velge løgnen, har Vesten dermed beredet veien for Antikrist.

Vi kan oppsummere ved å si at Solovjovs forståelse av ondskapens makt er et korrektiv til den moralske optimisme som tar menneskets iboende godhet for gitt, og til den sosialistiske tanke om at det er samfunnet og samfunnets institusjoner som forårsaker ondskapen. Solovjov er realist, og det er en realisme han – i likhet med vennen Dostojevskij – har fått fra evangeliene. Man kan ikke late som om ondskapen ikke eksisterer, eller «stikke hodet i sanden» og håpe at den går sin vei. Ondskapen må konfronteres og bekjempes aktivt – med alle midler!

Årets julegave – «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.