Jonas Gahr Støre feirer Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg under landsmøtet til Arbeider­partiet i Folkets Hus i Oslo den 6. april 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Med slike målinger som Arbeider­partiet nå får midt i fleisen måned etter måned, er det klart for alle at noen form for «kvikkfiks» ikke er innen rekkevidde for de få som måtte være igjen av parti­strateger. Den sosial­demokratiske høyborg av makt og selv­forherligelse er blitt til «partiet uten saker», alternativt «partiet for saker som folk ikke vil ha».

En må spørre seg: Hvordan kunne dette skje? Vi snakker om målinger man må gå anslagsvis 90–100 år tilbake for å finne maken til. Og husk: Dengang var partiet på vei oppover …

Partiet uten saker

For hvilke saker er det Ap har som folket heier på og ønsker seg, egentlig?

Partiets skatte­politikk ligger i et dødt ingen­manns­land, der formues­skatten paret med eiendoms­skatt (en rekke steder dobbel­tskatt) er særlig upopulær. Partiets EU-tilnærming, det nærmeste man har sett flau og pinlig etter­dilting i norsk politikk siden Quisling sleiket Hitler og Terboven opp etter ryggen, er like latterlig som den er tragisk for Norge og nordmenn flest.

På denne sleipe underdanig-reisen har vi faktisk klart å gi bort råderetten over vann­kraften; Norges viktigste og største «gull», evigvarende og dermed om mulig enda mer verdifull enn skattekisten breddfull av olje og gass. Dette har Støre og et nær samlet Storting gitt fra seg styringen over, uten å ha gjort opp regning med det norske folk, annet enn å gi den vanlige mann og kvinne tidoblet strømpris på kjøpet.

Her skulle man i utgangspunktet tro at både Høyre og FrP, som begge var med på å gi EU råderetten over vannkraften, ville rammes like hardt som Ap, men den gang ei. FrP har sågar på en ganske sleip måte forsøkt å distansere seg fra vann­kraft­sviket i 2018, mens Høyre ikke sier noe særlig nå for tiden, verken om denne saken eller andre, men sitter stille i båten og tjener på det.

Dermed er det regjerings­partiet Ap som må bære kostnadene for sviket, og det har selvsagt ikke en råtnende sammen­slutning av karrierister med lyserøde slips verken rygg eller skuldrer til. Deres bæreevne begrenser seg til egen rikdom og karriere; de tunge tak overlates det til folket å slite med.

Posten tok kaka

Når Ap-strategene samtidig går inn for full nedlegging av Posten, er det nok for mange, for ikke å si enda flere: Da er begeret fullt.

Og når Ap ikke har noe annet en politisk korrekte standpunkt og rene woke-utspill i resten av den politiske kortstokken, som for eksempel å begrense folks bilkjøring, så taper man til de grader som det vi ser nå; kort og brutalt oppsummert.

Løgn som grunnmur

Fallet i Ap startet med Gro, Jens og Jonas – da de lurte Norge inn i EU bakveien ett år før folke­avstemningen i 1994. Et parti basert på løgn som grunnmur må falle. Det er dét vi nå ser.

I en situasjon som nå, med gjennomgående lite penger blant folk og et nærings- og forretningsliv som sliter, burde man kunne forvente at et «arbeiderparti» ville gjøre hverdagen litt enklere for folket, som eksempelvis å sette ned renten et hakk eller to (ja, Norges Banks ansvar …), kutte i momsen og i arbeidsgiveravgiften, sette ned bedriftsbeskatningen og skattenivået generelt, slik at folk flest fikk litt mer å rutte med og færre forretninger gikk nedenom og hjem.

Men nei. I stedet hagler det med konkurser og oppbud i det private næringsliv, og dette mens staten fosser over av penger grunnet enorme energi- og oljeinntekter – blant annet på grunn av ranet av folkets egen vannkraft.

Alt dette i sum, og selvsagt mye mer som det ikke er verdt å nevne, er Ap’s kjerne­politikk.

FrP og Høyre

Det er mer eller mindre klart allerede: Det blir FrP og Høyre som vinner valget i september neste år. Hvem som blir statsminister, Sylvi eller Erna, får stå åpent. Med det nivået de to partiene nå innehar på målingene, trengs ingen andre partnere eller støttepartier. Hva Venstre og KrF måtte få av stemmer, over eller under sperregrensen, spille minimal rolle slik det ser ut i dag. Det skal mye til for at det bildet endrer seg.

Ikke stol på FrP

Men: Ingen må tro at de kan stole på at FrP får oss ut av EUs jerngrep, her er Høyre og Ap fremdeles for sterke, og merk: Dette er kanskje de to partiene som alt i alt ligner mest på hverandre.

Når Støres Ap, arvet av Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, til forveksling er blitt lik erkefienden Høyre, er det kanskje ikke så rart at vi hører musikken fra gravfølget komme nærmere for hver dag som går.

Årets julegave – «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.