26. mai 2021: Statsminister Erna Solberg legger ned grunnsteinen for administrasjons­bygget til Northern Lights i Øygarden. Bak henne Øygarden kommunes ordfører Tom Georg Indrevik (H), som er strålende fornøyd med alle «arbeids­plassene prosjektet skaper for kommunen hans». Bak klima-snøfnuggene til høyre skimtes deler av brakke­riggen der alle de importerte arbeiderne fra Øst-Europa bor. Foto: Marit Hommedal / NTB.

Den 21. september 2020, ganske nøyaktig sju år etter at Jens Stoltenbergs gigantiske CCS-anlegg på Mongstad havarerte, lanserte Erna Solberg sitt eget CCS-prosjekt, kalt Langskip. Stoltenbergs anlegg på Mongstad kostet til slutt skatte­betalerne 10 milliarder. Erna planla noe større og satte prisen til 25 milliarder allerede ved lansering av prosjektet.

Det som på engelsk har fått forkortelsen CCS, har de siste 20 år vært norske klima­hysteriske elite­politikere sitt yndlings­uttrykk, som de slår om seg med for å tekkes klimalobbyen i den norske dypstaten. De tre bokstavene er forkortelse for det engelske uttrykket «Carbon, Capture & Storage». CO2 skal altså først fanges og så lagres.

Siden det norske fastlandet består nesten utelukkende av grunnfjell, vil alle med et minimum av sunn fornuft forstå at Norge er det siste landet som burde satse på CCS. Et hvert CCS-anlegg i Norge skulle hatt forkortelsen CCTS der T-en i uttrykket står for transport til en sikker lagrings­plass i sandstein­reservoar i Nordsjøen. Mange land i Europa har reservoarer, og dermed lagrings­plass, rett under sine føtter.

Stoltenbergs CCS-anlegg på Mongstad var bare et fangst­anlegg. Han hadde glemt lagring og transport til lagrings­stedet. Fangst­anlegget hans på Mongstad klarte til slutt å samle opp 100.000 tonn CO2, tilsvarende 1/3 av et års CO2-produksjon fra gass­kraft­verket, men siden han manglet lagerplass, måtte den oppsamlede klimagassen rett og slett slippes ut i atmosfæren igjen.

Byråkratene i klima­departementet må ha brukt de sju årene grundig, for Ernas Langskip er, som navnet sier, riktig langt. Fangsten skal skje ved sementfabrikken Heidelberg Materials (tidligere Norcem) i Brevik i Telemark. Fra kaien i Brevik overtar det nyetablerte selskapet Northern Lights. Flytende CO2 skal transporteres på tankskip, 700 km, til mellomlagring på gigantiske tanker ved prosjektets terminal i Øygarden kommune, vest for Bergen. Herfra er det lagt en 110 km lang rørledning på havbunnen til blokk 31/5, midt i Nordsjøen, der CO2-gassen skal pumpes ned i en brønn og injiseres på 2600 meters dyp i brønnen.
CCS-prosessen ser enkel ut på en prinsipp­skisse fra NHO, mens denne informasjons­artikkelen på Gassnovas sider inneholder langt flere detaljer. Blant annet at fangsten skal foregå med amin-teknologi.

CO2-fangst med Amin-teknologi

Fangstanlegget i Brevik er selve fremstavnen på langskipet. Fangsten skal foregå ved såkalt amin-teknologi. Amin-teknologien er gammel, men så vidt jeg vet den eneste muligheten til å «vaske ut» CO2 fra resten av røykgassene. Den kjemiske prosessen er omfattende og består av utstrakt bruk av aminer og andre kjemiske stoffer, som ved utslipp til luft vil være svært helse­skadelige. Dette kan du lese mer om i denne artikkelen på forskning.no. Men vær rask. Forskning.no er en del av den norske dypstaten, og de vil helt sikkert slette artikkelen så snart de forstår at de, for mange år siden, har skrevet noe negativt om CCS.

I en ny læringsrapport fra Heidelberg melder de om problemer med plassmangel allerede i bygge­prosessen. De er også bekymret for hva som kan skje under drift fordi fangstanlegget er bygget for nær sement­fabrikken:

Det tette grensesnittet mellom sement­fabrikken i Brevik og CCS-anlegget gir noen betydelige utfordringer: Det må for eksempel vurderes hva som skal gjøres med overflødig varme i sement­anlegget når varmeveksleren plutselig tas offline. Det er risiko for uheldige konsekvenser hvis den varme røykgassen ikke kjøles. Det er mulig at gass­kondisjonerings­tårnet (vannspray) ikke kan reagere raskt nok til å avkjøle røykgassen tilstrekkelig.

Det er nettopp her, ved fangst­anlegget i Brevik, vi vil få se den første grunn­støtingen. Hvordan skal Ernas ingeniører i Brevik klare å vaske ut CO2-gassen fra resten av røykgassene når ingen andre i verden har klart dette i fullskala industriell målestokk? Stoltenbergs ingeniører klarte til en viss grad dette på Mongstad, men der var det litt enklere forhold: Ved forbrenning av ren naturgass i et gass­kraft­verk blir det produsert bare to gasser, nemlig CO2 og vanndamp (H2O). Ved sement­produksjonen i Brevik blir det produsert adskillig flere røykgasser som alle må «vaskes ut».

Langskipets skrog

Skroget på Ernas Langskip består først av to tankskip (eller kanskje blir det fire) som skal transportere flytende CO2 fra Brevik eller andre havner i Europa der industrien ser seg råd til å bygge karbon­fangst­anlegg for sin bedrift, til mellomlageret i Øygarden.

I det som nå kalles «Energiparken» på Blomøy i Øygarden, er det i tillegg til mellomlageret klargjort kaianlegg med fasiliteter for å pumpe gassen over fra tankskip til tankene på land. I nær tilknytning til terminalen er det bygget to administrasjons­bygg som har fått de kledelige navnene «Aurora» og «Borealis». Det var disse Erna la ned grunnsteinen for i 2021.

Bakerste del av skroget i Ernas langskip er rørledningen fra mellomlageret til injeksjons­brønn. Fra mellomlageret på Blomøy er det lagt en 110 km lang rørledning (12 tommer i diameter) på havbunnen nordover på innsiden av Sotra. Nord for Sotra svinger traseen vestover, tvers over Trollfeltet til blokk 31/5, der CO2-gassen skal pumpes ned i en brønn og injiseres i den såkalte Johansen-formasjonen på 2600 meters dyp i brønnen.

Det er store dimensjoner over Ernas (dvs. norske skatte­betaleres) mellomlager for CO2 i Øygarden. 12 gigantiske tanker som skal tåle CO2 under høyt trykk og lav temperatur over lang tid. Foto: Steinar Eikemo.

Langskipets akterstavn

Byggingen av Langskip startet med det enkleste, nemlig å bore injeksjons­brønnene. Er det noe Norge har ekspertise på, så er det å bore brønner. I Equinor finnes det hundrevis, for ikke å si tusenvis av ingeniører og geologer som har som oppgave å planlegge og bore brønner på norsk sokkel. Dette vet jeg litt om, siden jeg var geolog om bord på riggen «West Hercules» da Equinor, vinteren 2020, boret den første: Undersøkelses­brønn 31/5-7. Denne og mange andre brønner kan interesserte lese mer om på Sokkeldirektoratets sider.

Det er her på blokk 31/5, omtrent midt i Nordsjøen, at CO2-gassen skal injiseres på 2600 m dyp i Johansen-formasjonen. Johansen-formasjonen består av sandstein med vann i porerommene. Vanntrykket i reservoaret holder normal­gradient, dvs. at trykket på 2600 meters dyp er litt i overkant av 260 bar. For å sette dette tallet i perspektiv, kan det nevnes at dekktrykket i en vanlig personbil er i størrelses­orden 2,4 til 2,6 bar. Dert er 100 ganger større trykk der Erna skal deponere livets gass, altså.

Vi ser at de reelle forholdene faktisk ikke er slik som den natur­viten­skapelige noldusen Jonas Gahr Støre trodde da han kom med denne fantastiske uttalelsen: «Klimagassen CO2 skal fylles ned i tomme oljebrønner i Nordsjøen».

Journalistene i norsk MSM avslører om mulig en enda større inkompetanse. NRKs Asia-korrespondent Philip Lote presterte faktisk denne uttalelsen direkte på Dagsrevyen: «skal pumpe og lagre CO2 i hulrom under havbunnen». Bare hør selv: Dagsrevyen 25. november, og velg deretter punkt 15, «Samarbeid Kina».

For å klare å pumpe noe inn i dette reservoaret, må man overstige 260 bar pluss friksjons­trykket for å fortrenge det opprinnelige vannet i reservoaret. Hadde det vært vann som skulle injiseres, hadde ikke dette vært noe problem, fordi vannsøyla i bunnen av brønnen ville hatt samme trykk som vannet i reservoaret. I tilfellet Ernas Langskip er det annerledes: Her er det gass som skal injiseres i et vannfylt reservoar. Hvordan skal dette gå til? Her dukker det straks opp noen spørsmål:

  • Hvor mye CO2 må man pumpe inn i brønnen før gassen går over i flytende form?
  • Hva med CO2-en i den 110 km lange rørledningen. Hva skal trykket være i denne?
  • Hvor skal pumpene plasseres?

Det siste spørsmålet er essensielt. Pumpene må helst stå nærmest mulig brønnhodet for at minst mulig volum skal være nødvendig å trykke opp.

26. september 2024 åpnet energiminister Terje Aasland Northern Lights-anlegget i Øygarden, visstnok med hundrevis fra inn- og utland til stede. NRK-artikkelen dagen etter, satt sammen av seks NRK- journalister, må sies å være noe negativt ladet: – Hvorfor denne åpningen nå, da ingen ennå har klart å fange noe CO2? spør NRK-journalistene.

Hvor hadde de dette fra? Jo, selvsagt fra Kent Andersens kommentar på Document, dagen før åpningen: Karbonfangst-anlegget Northern Lights i Øygarden er klar for kunder som ikke finnes.

2. desember 2024 markerte NRK at også fremstavnen på Ernas langskip er ferdigbygget. Se innslag om CCS-anlegget i Brevik på Dagsrevyen 21, punkt 8, «Karbonfangst start». Energiminister Terje Aasland var strålende fornøyd, men Sylvi Listhaug var ikke fornøyd med statens pengebruk.

Statens pengebruk er ikke noe vi, skatte­betalerne, kan gjøre noe med nå. Ernas Langskip står ferdig, og pengene er brukt. Det som blir interessant framover, er å se om prosjektet vil virke. På slutten av innslaget og i denne artikkelen på NRK.no får vi vite at nå skal man i gang med testing.

«Målet er å ha første CO2-fangst på tankene 1. mai, og at prosjektet er klar for drift innen 1. juli 2025», kan NRK fortelle. Perfekt timing der, altså, rett foran stortingsvalget.

Om Ernas Langskip noen gang vil grunnstøte i akterstavnen, får vi kanskje aldri noe svar på, fordi det høyst sannsynlig vil grunnstøte i forstavnen først, begynne å ta inn vann, og kanskje allerede da gå ned.

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

 

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.