Benjamin Netanyahu ankommer en domstol i Tel Aviv der korrupsjons­saken mot den israelske stats­ministeren pågår, den 10. desember 2024. Foto: Menahem Kahana / Pool Photo via AP / NTB.

Påtalemyndigheten i Israel er i ferd med å tape i korrupsjons­saken mot stats­minister Benjamin Netanyahu. I over åtte år har stats­ministeren måttet leve med bevisst plantede politi­lekkasjer til anti-Bibi-avisene. Selv har ikke Netanyahu hatt lov til å korrigere offentlig så mye som ett eneste av anklagepunktene i disse lekkasjene. Men nå er den tiden forbi. Nå gjør stats­ministeren bruk av retten sin til å svare offentlig på alt sammen, fra vitneboksen i rettssalen.

Nå sier Netanyahu alt det som anti-Bibi-pressen hater at han fritt kan si offentlig. Men da skriver plutselig Jerusalem Post en leder­artikkel om at Bibi bør benådes – mot at han trekker seg som stats­minister. Det er et skammelig forslag. Etter åtte år med avis­påstander om at stats­ministeren «selv­følgelig» må dømmes til fengsel for korrupsjon, er anti-Bibi-pressen nå kommet til at det ville være for pinlig for dem at han snart frifinnes og renvaskes. Da er det bedre at han benådes og tvangs­pensjoneres.

Det var den 26. mai 2020 at rettssaken mot Netanyahu startet. Da var det på forhånd gått tre–fire år med mer og mer invaderende økokrim-etterforskning. Politi­avhørene av stats­ministeren ble heldigvis filmet og tapet. På den måten ble økokrims forfalskede avhørs­utskrifter falsifisert – og politi­lekkasjenes versjoner ble fjernet fra påtale­myndig­hetens bevis­kjede og kjent døde og maktesløse.

Etter tre år i rettssalen var påtale­myndig­heten i juni 2023 omsider ferdig med å legge frem hele den lange rekken av «beviser». Da ba de tre dommerne om et lukket møte med parts­advokatene (det er mange av dem, siden Netanyahu slett ikke er den eneste på tiltale­benken). Bak lukkede dører, og under oppbydelse av alle dommer­faglige forsiktighets­regler, anbefalte dommerne påtale­myndig­heten å forhandle frem et retts­kompromiss med stats­ministeren. For bevis­kjeden dugde ikke som bevis for korrupsjon.

Det er naturligvis heller kort vei fra en slik intern dommer­advarsel til en senere full frifinnelse. Men dette dommer­møtet var lukket og fortrolig. Likevel ble nyheten straks lekket – åpenbart i et forsøk på å øve mediepress på dommerne. I stedet svarte dommerne med å offentlig­gjøre protokollen fra det lukkede møtet. Og protokollen gjør konklusjonen klar: Dommerne advarte påtale­myndig­heten om at korrupsjons­anklagen mot stats­ministeren «vil bli vanskelig å bevise».

Men den nye riksadvokaten ville ikke høre på det øret og krevde fullføring av rettssaken. Etter hennes syn ville stats­ministerens egen vitneliste levere de bevisene som påtale­myndig­heten ikke hadde levert. Det siste halvannet året er det så forsvarets vitner som har hatt ordet. Anti-Bibi-pressen i Israel har systematisk boikottet all nyhets­reportasje fra rettssalen i denne perioden. Men i en tidsalder med en hærskare alternative medier sprer likevel nyhetene seg: Stats­ministerens advokater har knust økokrims beviskjede bortimot fullstendig.

Korrupsjons­påstander krever vanligvis bevis for tre ting: Man må bevise at tiltalte inngikk en korrupt forhånds­avtale – om både en ytelse og en motytelse. Man må bevise både avtale­inngåelsen pluss ytelsen pluss motytelsen. Og man må bevise at både ytelsen og motytelsen er ulovlige i straffe­lovens forstand.

Det viser seg nå at økokrims beviser rakner på alle tre punkter. Økokrim har ingen holdbare beviser for at det ble inngått en korrupt avtale under middags­selskapet herr og fru Netanyahu arrangerte for herr og fru Elovitz den 27. desember 2012. Økokrim har heller ikke greid å bevise at fusjons­godkjennelsen for Elovitz-selskapet Bezek med nett­selskapet Yes var en korrupt ytelse i straffe­lovens forstand. Tvert imot. Det var en fornuftig og fremtids­rettet finans­politisk beslutning (som direktør Elovitz for øvrig tjente lite på).

Og nå rakner dessuten de 315 bevisene for den påståtte «motytelsen». Økokrim påsto at nettavisen «walla» (som Elovitz den gang eide) skrev 315 pro-Bibi-reportasjer som ga stats­ministeren positiv presse­dekning. Israelsk straffelov definerer naturligvis ikke positiv presse­dekning som en kriminell handling. Men påtale­myndig­heten har omdefinert korrupsjons­begrepet for å gjøre de 315 nettavis-oppslagene til korrupte ytelser likevel.

Men også denne omdefineringen rakner nå, dels ved at dommerne åpenbart allerede har varslet at de ikke vil forlate straffe­lovens egen korrupsjons­definisjon. Og dels ved at stats­ministeren nå dag etter dag i retten tar for seg de 315 walla-reportasjene og demonstrerer at de er anti-Bibi-vinklet, ikke pro-Bibi-vinklet.

Det er tre anklagepunkter i saken mot stats­ministeren: Sak 1000, Sak 2000 og Sak 4000. Men det er bare sak 4000 som reelt handler om korrupsjon. Sak 1000 handler om det vage begrepet «tillits­brudd», som egentlig ikke er lovdefinert, men bare bygger på en komité­utredning om folke­valgtes «tillit». Og Sak 2000 har riksadvokat Mandelblit selv definert som et sannsynligvis ikke-korrupt forhold på stats­ministerens hånd. (En avis­milliardær tilbød i 2015 stats­ministeren en korrupt avtale om en ny medielov, men Netanyahu fikk loven nedstemt i parlamentet ved å felle sin egen regjering i sakens anledning.)

Sjefredaktør Zvika Klein i Jerusalem Post vil altså nå plutselig ha stats­minister Netanyahu benådet, etter åtte år med ukentlige forhånds­dømmende krav om fengsels­straff. Det er et bra pinlig medie­tilbaketog – ikke minst i lys av at påtale­myndig­heten nå er i ferd med å tape fullstendig i retten.

 

Odd Sverre Hove er tidligere sjefredaktør i avisen Dagen.

 

Årets julegave – «Sokrates’ forsvarstale» som nedtegnet av Platon.

 

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.