Syria falt egentlig den 28. november. Da var Syrias president Bashar al-Assad i Moskva og bad om hjelp mot de ventende jihadist-gruppene som 10 år tidligere hadde blitt forvist til Idbil, byen vest for Aleppo. De ble kjent for sine bestialske henrettelser, ikke minst av Jesidi-folket under gruppenavnene al-Qaida og ISIS.
Israels avskalling av Hizbollahs overtak over områder i Syria vekket sunni-gruppene til aksjon, nå under paraplyen Hayat Tahrir al-Sham (HTS). Lederen Jolani sitter i Damaskus og leder det hele. Han gikk gradene både i al-Qaida (grunnlegger Osama bin Laden) og ISIS. Hans fortid er ment å skulle glemmes, da jihadist-gruppene nå kalles al-Sham. De viser allerede sitt sanne ansikt ved eliminering av Assads tidligere ansatte, og for eksempel drap på intetanende alawitt-gutter.
Flere land har vært aktører i dette dramaet, foruten Russland og Iran også Tyrkia og Israel. Russland har sine havnebaser i Syrias kystbyer Tartus og Latakia, mens Israel er opptatt av å sikre grenseforholdene. Israel sitter nå på Hermon-fjellet, og har laget seg en buffer-sone på Golan, innover mot den syriske grensebyen Quneitra.
Har Israel rett til det, da?
Den foreløpige grenseavtalen av 1974, etter krigen med araberstatene i 1973, er satt ut av kraft. Israel hviler på retten til å kunne forsvare landet. Men her kommer også en eldre innblanding inn: Ved fredsavtalen etter 1. verdenskrig 1920–1922 fikk Frankrike mandatet Syria å styre, og England «Det palestinske mandat». Etter overtakelse av mandatene fant England det opportunt å la Frankrike ha ansvaret for Hermon-fjellet. Det var ikke bindende.
Nå er situasjonen slik at Israel har knekket Hamas i Gaza og sier de har ødelagt 80 % av våpenlagrene i Syria. De kjenner terrorgruppene som viser sin styrke, men som er forsiktige med kristen befolkning for ikke å påkalle vrede fra Vesten. Målet er et islamsk kalifat med Irak. Tyrkia legger seg nær til dette; det synlige er deres motstand mot kurderne nord i Syria. Druserne i sør får ganske sikkert trøbbel med terrorgruppene.
Hva med palestina-araberne i Gaza? De vil nok få et tilbud om å flytte til Syria. Høyst sannsynlig vil Israel ordne med et hjem for de fredelige der de bor. Noe «Palestina» i kjernelandet til Israel kan vi bare se bort fra. For det første vil ikke palestina-araberne ha noen stat der; de vil ha hele Israel. Og Israel har ikke lenger noen Bashar al-Assad til å garantere en hindring av terrorgruppenes ultimate ondskap.
«If Syria falls, there will be no Palestine”, sa en Midtøsten-ekspert på USA-nettstedet «Judging freedom».
Grethe Tangen Olsen
