Leonardo da Vinci (1452–1519), «Johannes døperen», Musée du Louvre, Paris.

³¹ Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. ³² Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. ³³ Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. ³⁴ Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. ³⁵ Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.

³⁶ Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Johannes 5, 31–36

Regjeringen har kommet med en ny handlingsplan mot muslim­fiendtlighet, men jeg skal ikke bruke dagens tekst på hva som kjennetegner islam. Hva som er interessant, er hvordan regjeringen forteller oss hvordan vi skal forstå religioner som sådan.

Regjeringen vil lansere en strategi for å styrke motstands­kraften mot det den kaller desinformasjon. Vi får vite at feilinformasjon og desinformasjon som spres på internett og sosiale medier, kan være en trussel mot demokratiet, og at minoriteter kan være særlig utsatt for fordommer som skapes og spres som desinformasjon på internett.

Regjeringen skriver at mange muslimer opplever stereo­typisering, diskriminering og rasisme, og at mer enn én av fem i den norske befolkningen har muslim­fiendtlige holdninger, mens omtrent én av tre har utpregede fordommer mot muslimer.

Stereotypiske forestillinger betyr enkelt forklart at vi forventer visse felles atferds­mønstre hos muslimer, det vil si at vi mener at deres tro vil lede til gitte handlinger. Men regjeringen vil altså bekjempe troen på at religioner påvirker våre tankesett, uten at den synes å forstå rekkevidden av en slik holdning. Hvis vi ikke skal få lov til å utlede noen fellesnevnere ut av islamsk tro, kan vi nemlig heller ikke gjøre det av andre religioner.

Men det kan jeg aldri slutte å gjøre. Jeg kan ikke slutte å skrive om menneskets møte med treenighetens Gud og hvordan hans uendelige kjærlighet påvirker alle som vil ta imot ham. Det handler om konsekvenser kun en hellig, kjærlig Gud kan være årsak til, uansett hvor stereotypisk eller klisjéaktig det høres ut. Og aldri er det mer aktuelt enn når vi snart skal feire jul.

For Treenighetens Gud er selve definisjonen på stereo­typisk. Han er hellig og tåler ikke synd, er begrenset av sin absolutte sannhet, men elsker det falne mennesket så høyt at ha ga sinn sønn, den eneste. Troen på en Gud som moralens utgangspunkt og fundament vil også føre til en livsførsel det er mulig å forutsi, og vår historie er full av eksempler.

Vi kan forvente at troen på en slik Gud vil føre til at hans etter­følgere skaper en kultur der det ikke er aksept for å stjele, lyve, misunne andre eller være troløs mot ektefellen. En Gud som sier at den som hjelper en av våre minste, har gjort det mot ham, oppfordrer til medlidenhet og omsorg for fattige og syke.

Og ettersom denne troen bare kunne bli spredt ved hjelp av forkynnelse, må de troende også ha en forkjærlighet for ytrings­frihet og åpne samfunn. Når Gud i tillegg understreker hvor rett det er å dele av vår formue og hvor galt det er å stjele, vil vi få et samfunn med respekt for eiendomsrett. Samtidig vil kristne kulturer finne glede i vitenskap, ettersom Gud en gang sa at vi skulle legge under oss jorden. Det er derfor ingen tilfeldighet at av USAs ti første universiteter, ble ni etablert av ulike kirke­samfunn.

Kristendommens historie kjenne­tegnes derfor av neste­kjærlighet, noe som har vist seg i alt fra opprettelser av hospitaler, kvinnekamp, til kampen mot rasisme og slaveriet. Kristen­dommen påvirket samfunnet på alle områder.

Vår kristne historie viser oss en kirke som gjennom ekteskaps­loven gjorde alt for å bryte ned klanenes betydning for å styrke folket som fellesskap og dermed også stats- og nasjons­byggingen. Den sekulære staten bygget selvsagt på en kristen forståelse av mennesket.

For en kristen er det naturlig at kristen tro fører til et forsvar for samfunn der ovennevnte egenskaper dominerer.

Men dette har vi da etter regjeringens mening ikke lov til å si høyt. For dagens sekularisme, som ofte har religiøse trekk, forkynner at vi ikke har lov til å si at bare troen på treenig­hetens Gud har evnen til å endre mennesker og samfunn i en positiv retning – en slik holdning blir likestilt med hatefulle ytringer og negative fordommer overfor andre religioner. Regjeringen ønsker nemlig etter eget utsagn et likestilt samfunn, noe som også inkluderer likestilling på det religiøse plan, for etter sekularismens tro er det bare de sosio-økonomiske betingelsene som har evnen til å forandre mennesket.

Det er selvfølgelig bra at regjeringen ønsker et samfunn som er «trygt og godt for alle», men det er en utfordring når slike idealer forhindrer oss i å snakke sant, for sannheten kan aldri være fordomsfull. Sannheten er kun en trussel mot løgnen, og konsekvensen av regjeringens politikk er at løgnen seirer, og da er også demokratiet historie.

Om en drøy uke skal vi feire jul. Vi feirer at Jesus, Guds sønn, kom til jord som et lite barn for å frelse dem han elsket så høyt. Det er en høytid som inviterer oss til å snakke sant, og skal vi overleve som kultur, er det en forutsetning at vi tar den oppfordringen på alvor.

Årets julegave – «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.