Det var ikke min første konsert, men det var i sannhet den viktigste til da. Paul McCartney & Wings i Njårdhallen i august 1972. En ekte beatle i levende live i en liten brakke på Makrellbekken. Ikke mye som kunne toppe dét. Med et lite forbehold om håndtrykket John Lennon ga meg i en bokhandel i London året før.

Tredje nesten-beatle-møte skjedde i Royal Albert Hall høsten 1974, da George Harrison et lite, distrahert sekund så på meg etter at jeg hadde ropt «George!». Han lempet utstyr for Ravi Shankar, som akkurat skulle begynne å spille, da jeg ropte navnet hans – og det var altså nok til at han erkjente min eksistens. Blikkene våre møttes, jeg smilte fra øre til øre, han fortrakk ikke en mine, så snudde han seg og lempet videre. Magisk. Eller kanskje ikke.

Beatles-opplevelsene foretok et taktskifte i Liverpool 24. november 1979. Da spilte Wings på Royal Court Theatre – og Pauls bror, Mike McCartney, satt et par plasser bortenfor meg. Etterpå pressekonferanse, ansikt til ansikt med selveste legenden.

Jeg hadde med diplomer fra Det Nyes leseravstemning, og var det noe Paul likte, så var det priser. Ergo fikk jeg stå der tafatt, sjenert og flau, som et naut, og overrekke de stygge diplomene mens jeg ble utsatt for Pauls ultraprofesjonelle hyggelighet. Han kunne gjort karriere i diplomatiet.

Stas. Ansikt til ansikt med Paul McCartney i Liverpool i november 1979. Han får Det Nye-diplomer, og vet ikke at vi skal møtes igjen om bare noen måneder. Be afraid.

Jeg visste det ikke da, men jeg skulle møte ham igjen i Abbey Road bare seks måneder senere. Da viste det seg at min keitete fremtreden hadde gjort såpass inntrykk på Paul at han husket dette opptrinnet fra Royal Court Theatre. Ikke dårlig bare dét.

Ringo? Nei, han så jeg ikke i levende live før på Norwegian Wood i Frognerparken i 2011. Man føler ikke samme fryd ved blikkontakt med en stjerne når man nærmer seg 60 og stjernen er forbi 70.

Tilbake i 1979 var alt annerledes, jeg 27 og Paul 37. Fortsatt unge menn. Jeg var fastlønnet mann hos Det Nye, med rett til å hente så mange plater jeg bare ville fra plateselskapene. Og det ville jeg.

Første uken i desember kom mitt intervju med Finn Kalvik på trykk. Jeg var meget fornøyd med det, og det trodde jeg at han var også. Inntil noen satte ham på andre tanker. Plutselig hadde jeg ham på telefonen, stram og anklagende. Han mente at jeg hadde lurt ham.

Kanskje var det UFO-historien, som jeg hadde latt renne ut av ham uten å stille et eneste kritisk spørsmål. Jeg syntes partiet gjorde intervjuet ekstra levende og fanget Finns måte å formulere seg på, begeistringen, livsløftet, helt perfekt. John Lennon så UFO-er, han også. Kanskje var det den lille biten om hasjrøking på 60-tallet. Den bekymret ham ikke da han fikk intervjuet opplest før det gikk i trykken. Men nå var han opprørt. Det var noe med familien, at de ikke visste det med hasjen. Men det var ti år siden, Finn. La det hvile.

Jeg synes fortsatt det er et fint intervju, og jeg er glad i Finn.

Artig øyeblikk på tampen av november 1979, Norge må fortsatt være det eneste landet i verden som har hatt to Zappa-singler inne på TOPP 10 samtidig!

Platespilleren koste seg med The Clash (som jeg hadde fått tidlig) og Pink Floyd. To sentrale dobbelt-album som avsluttet 70-tallet. The Clash vant. Det er dem jeg fortsatt spiller.

På tampen av 1979 kom et av det tiårets tre beste album, The Clash’ «London Calling». En usedvanlig slitesterk samling låter som låter like friskt i 2024.

1979 var også året da jeg kjøpte en brukt Folkevogn på Stovner – i sprengkulden, sent på kveld. Jeg ville ikke være brysom, og hadde ingen peiling på bil, så jeg bare sparket liksom litt skeptisk til den ene kanalen, ignorerte at det falt av digre klumper av rust.

Min samboer hadde spurt drosjesjåføren om råd på veien til parkeringshuset, han sa «Sjekk peilepinnen!». Så vi spor av jernspon i oljen, var det bare å glemme bilen. Nå var hun i gang. Ville vite hvor peilepinnen var. Jeg ble ergerlig, hvorfor måtte hun skape mistrivsel, jeg himlet med øynene til selger, dumme dame, kunne vi ikke bare betale og komme av sted? Men hun insisterte.

Han sukket da samboeren min forsøkte å få opp panseret foran. Så åpnet han bak og ga henne peilepinnen. Vi myste på den mørke stangen, umulig å se noe som helst. «Hva ser dere etter?», spurte selgeren spydig. «Skulle bare se om den var rett», svarte jeg – og kunne bitt meg i tungen. Han bare så på meg. Det var øyensynlig ikke noe stilig svar. Jeg betalte cash.

Bilen var veldig kald på veien hjem. Varmeanlegget pøste ut polarkulde. Det var kaldere inne i bilen enn utenfor.

Neste morgen ville den ikke starte. Mens jeg sto der og klødde meg i hodet, kom selger rullende. «Du glemte sommerdekkene», sa han, og fikk stappet noen foruroligende slitte dekk på felger inn i baksetet på mitt døde kjøp. Han hadde dessverre veldig dårlig tid, så han kunne ikke hjelpe meg med å starte. «Græ-æ-æ-æ …» sa startmotoren og ble taus. «Den kommer etter hvert», sa selger med et upålitelig skuldertrekk. Blikket hans vek. Så var han borte.

Mange holder dette albumet som et av tidenes beste. Jeg er ikke enig. Bare noen få av låtene er av udødelig klasse. Pink Floyd-diskografien inneholder langt sterkere titler enn «The Wall».

Vi fikk tauet vraket til NAF, og der satt jeg inne i bilen mens den ble jekket opp, og NAF-mannen stakk skrutrekkere gjennom kanalene og inn i kupeen så lett som bare det. «Hei! Slutt med det der!», protesterte jeg, «Du ødelegger bilen!». «Den er ødelagt allerede», svarte han. Bremsene var gjennomrustet og tok bare på venstre bakhjul. Varmeapparatet hadde ingen virkning, da kanalene var rustet bort. Bilen ble avskiltet på stedet.

Jeg fikk stå på Eiriks plass i garasjeanlegget på Rykkinn, inntil videre. Pål tauet meg dit med altfor kort slepetau, men i frisk hastighet. Jeg var vettskremt. Jeg trodde bestemt at vi skulle dø.

Rykkinn-oppholdet ble kort, men likevel langt nok til at hjulene klarte å ruste helt fast. Bilen var ikke til å rikke da Pål kom med slepetauet sitt. Jeg måtte ringe Falken.

Falken kom, og Falken ordnet, og Falken kostet. Uregistrerte biler kunne nemlig ikke være medlem av Falken. Vrakpanten sørget for å redusere litt av det utlegget, men på langt nær alt.

Å annullere salget kunne jeg bare glemme. Stemmen min var ikke spesielt troverdig da jeg truet med advokat, og jeg hadde altfor lett for å gi meg med en gang den lumske selgeren blandet tekniske uttrykk inn i diskusjonen. Om han hadde holdt på lenger, hadde han antagelig lurt meg til å betale enda litt til. Svinet var glatt som en ål og vant til å håndtere feige akademikere uten peiling. Jeg kom ingen vei.

Jeg truet med at samtalene våre var tatt opp (delvis sant, men ubrukelig da mikrofonen løsnet i ett kjør, og samboerens hvesende hvisking av instruksjoner til meg hadde det med å overdøve selger), noe han parerte med meget skarp stemme: «Det ville jeg vært litt forsiktig med om jeg var Dem, Friis!» Han var ikke redd i det hele tatt. Da taus hytting mot telefon i egen stue ikke regnes som utlignende, måtte jeg bare innrømme at vi hadde tapt. Og nå ble frontlinjene brått flyttet. Samboeren gikk løs på meg. Hun kalte meg for mye ubehagelig, «naut» var av de snillere betegnelsene.

Jeg fraråder herved alle å kjøpe bruktbil i stummende mørke i et garasjeanlegg på Stovner i minus 70. Særlig sammen med geskjeftige besserwisser-damer. Bilen var lyseblå. Det husker jeg.

Over til noe mye hyggeligere fra tampen av 70-tallet: Da jeg bladde i Det Nye-årgangen for 1979, ble jeg minnet på noe jeg hadde glemt: Jeg har sett ABBA live. I Göteborg.

Påminnelsen representert ved min fire siders artikkel vekket gamle bevegelige bilder til live. Agnetha i trikoten, å du store min! It’s coming back to me! Hvordan kan man glemme dét? Eller hadde jeg lagt erindringen i en hemmelig eske, sammen med de sjeldneste engleglans-bildene og Beatles-tyggegummi-kortene? Jeg velger å tro det. For nå husker jeg Agnetha veldig godt. Nesten altfor godt.

Tenk å glemme ABBA. Men jeg hadde faktisk glemt at jeg så dem live i Göteborg i 1979, og satt ved siden av Agnetha under middagen etterpå. Her oppslaget i Det Nye.

Tror jeg setter på «The Day Before You Came», hennes ypperste reise med kjærleikens ferje. Den er så vond at det gjør godt her inne, dypt her inne. Det er lov å være sentimental i desember.

Jeg misforsto den innspillingen første gang jeg hørte den. Den var døll og monoton og ekstremt lang og sutrete og helt uabbask. Men så kom sangens ultramelankolske melodi sakte smygende, og Agnethas stemme og ordene den beliver, en av de tristeste tekstene som eksisterer på jord, og ikke et øyeblikk lar hun oss få vite hvorfor, bortsett fra at du skjønner at han som kom, han er der ikke lenger, men han sørget for at livet hennes gikk i tusen knas før han dro igjen. Et av ABBAs fineste øyeblikk, rett og slett.

70-tallet smuldret bort. Jeg savnet de gode gamle hitlistene til Arbeiderbladet, den gang de kjørte en ukentlig TOPP 30. Så overtok VG med de kjedelige Topp 10-listene sine. Nordmenn opparbeidet en egen evne til å kjøpe det samme rælet uke etter uke. De som var lure, stakk innom sjappene som drev med import. Det var der man fant de interessante singlene. Ikke på VG-toppen.

«Bobby Brown» ble kåret til årets single av Det Nyes lesere. Zappa holdt på å le seg i hjel. «Det kommer til å gå over», spådde han og lurte på hva slags hårsveis jeg hadde fått siden sist. Og jeg svarte «Takk, det samme».

Jeg hadde gjort det til min oppgave i Det Nye å opplyse Tenårings-Norge om at det fantes noe annet. Da ingen voksne holdt godt nok øye med meg, kunne man plutselig få servert The Residents som ukens utvalgte i bladet. Og hver eneste norske new wave-single som kom min vei. Smuglet inn i Tenårings-Norge uten at noen slo alarm. Frank Zappa lurte også Voksen-Norge. Jeg mener, «Bobby Brown» som rai rai-allsang. Hallo? Skjønte ikke mor og far hva som foregikk? Så de ikke at djevelen åt deres barn? Bobby Brown er storebroren (eller storesøsteren) til «Gender Queer», og Zappa serverte fremtiden for hele Norge, uten at en kjeft registrerte det:

Oh God I am the American dream
But now I smell like Vaseline
An’ I’m a miserable sonofabitch
Am I a boy or a lady… I don’t know which

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!