Florence Bergaud-Blackler. Stillbilde: librairie mollat / YouTube.

I forrige uke deltok jeg i en offentlig debatt om en ny og viktig bok om islamsk maktutøvelse i Europa, skrevet av den franske antropologen Florence Bergeaud-Blackler. Boken heter «Broderismen – hvordan islamister undergraver vestlige samfunn». Boken handler om den politisk-religiøse bevegelsen og den avledede effekten som har vokst ut av Det muslimske brorskap, som har et mål om å erobre ikke-muslimske land med fredelige midler.

Boken kom ut på dansk i sommer og ble positivt mottatt og inkludert i den politiske diskusjonen. Det siste fordi folketings­medlem Frederik Vad (S) og bolig- og innvandrings­minister Kaare Dybvad Bek (S) lot seg inspirere av bokens tese om islamsk infiltrasjon.

Det falt ikke i god jord hos Manni Crone, seniorforsker ved Dansk Institut for Internationale Studier. I en anmeldelse i Altinget understreket hun at hvis teorien om realiseringen av et muslimsk brorskap i vestlige samfunn innvarslet en ny fase i dansk innvandrings­politikk, burde boken granskes ekstra nøye.

Som sagt, så gjort. Sammen med en annen forsker, Lene Kühle fra Aarhus Universitet, satte de seg ned og begynte å finne feil i boken. De fikk til og med seks studenter og en student­assistent med på ideen. Bokens feil ble ført inn i et Excel-regneark. Jeg har beskrevet saken hos det borgerlige mediet Kontrast.

Men ikke nok med dét.

Det viste seg at den nominelt borgerlige avisen Berlingske hadde lenket til de to forskernes kritikk og presentert Excel-arket med de mange formelle feilene som om det var noe vesentlig galt med boken. Det virket nesten barnslig.

På Facebook i forrige uke begynte jeg å banne da jeg spurte sjefredaktør Pierre Collignon hva i helvete Berlingske holdt på med. Han svarte ikke, så jeg tok det for gitt at han ikke ville delta i en podkast jeg gjorde for Kontrast noen dager senere.

Etter at podkasten ble publisert, gikk sjef­redaktøren ut i et langt forsvar og forsøkte å få støtte fra Jakob Holtermann, rettsfilosof ved Københavns Universitet, som også hadde kritisert avisens dekning. I stedet stilte Holtermann enda flere spørsmål ved avisens journalistiske tilnærming, og karakteriserte sjef­redaktørens forsvar som «spinn».

Holtermann kom med to viktige poenger i podkasten. Jeg gjentar dem her fordi de er sentrale for å forstå islamstudier i Europa i dag.

Den ene er at islamforskere generelt er redde for å uttale seg negativt om islam fordi de risikerer å miste tilgang til kilder og nettverk – og dermed finansiering. Det er hovedsakelig derfor den etablerte forskningen er så islamvennlig. Slagmarken er i høy grad karriere­drevet.

Det andre poenget er at dagens forskere, som har vært eksponert for fransk teori (særlig Michel Foucault) i hele samfunns­vitenskapen i mer enn 40 år, merkelig nok avstår fra å bruke den på ett felt, nemlig når det gjelder islam og innvandring (tesen om broderskap er inspirert av Foucaults metode).

Jeg skrev til sjefredaktøren i Berlingske at han var mer enn velkommen til å ta poengene med til sine journalister i fremtidige artikler. Men jeg tillater meg å tvile på at de kjenner til dem. Uansett hva redaktørene sier, er journalister sosialisert til å være konsensus-røde, og det er hovedgrunnen til at det er så vanskelig å drive journalistikk på borgerlig grunnlag i Danmark.

Collignon avfeide alt og la til at han ikke orker å svare på det han kalte «fordummende ringeakt».

Jeg står ved ringeakten. Om den er fordummende, er opp til andre å avgjøre.

Min ringeakt bygger på en lang og trist erfaring med både mainstream-medier og islam­debatten. Jeg opplever at førstnevnte i flere tiår har slått ring om ledende danske islam­forskere og gjentatte ganger formidlet deres utglattende, pseudo-positivistiske eller til og med positive tolkning av islams innflytelse og innvandringens konsekvenser i form av terror, vold, kriminalitet, sosial kontroll, parallell­samfunn og velferds­avhengighet.

Islamforskningens nedtur begynte i 1980-årene, fortsatte i 1990-årene og er siden blitt forsterket av den ulykkelige demografiske utviklingen i vår verdensdel. Selvfølgelig finnes det stadig dyktige forskere, men de er få, isolerte og utsatte.

Forringelsen av forskningen er i første omgang et resultat av det man kan kalle den postmoderne vendingen som har preget de fleste humanistiske og samfunns­viten­skapelige fakulteter. Innenfor islam­forskningen begynte denne vendingen med verket «Orientalism» fra 1978, skrevet av en da ukjent palestinsk-amerikansk forfatter ved navn Edward Said.

Said kritiserte tidligere generasjoner av islam­forskere og kalte dem «orientalister». Det var et teoretisk vendepunkt. Orientalistenes forbrytelse var at de skapte stereotypier om den muslimske verden og bekreftet Vestens overlegenhet. Said fremstilte i stedet muslimer og arabere som ofre for vestlig kolonialisme og rasisme, og boken hans ble en bibel for de nye islam­studiene.

Said hevdet at islam var så mangfoldig at man ikke kunne si noe definitivt om den. Hvis man likevel forsøkte, gravde man grøfter mellom mennesker, og hans forenklede budskap vant innpass i vestlig akademia, og snart også i vestlige medier og europeisk politikk.

Som en direkte konsekvens av dette sluttet de lærde å interessere seg for innholdet i Koranen og de detaljerte biografiene om Muhammeds liv som den gamle islam­forskningen hadde botanisert gjennom århundrer. I stedet begynte forskerne å studere muslimenes selv­forståelse, hoved­sakelig i Vesten, det vil si å forstå dem på nytt uten å si så mye om islam som sådan.

Plutselig var det umulig å si noe utfyllende eller kvalifisert om islam; sannheten var flytende, avhengig av tid og sted. Religionens innhold bleknet; islam ble mer og mer spiselig, ikke bare for forskere og medier, men også for mange vanlige europeere, hvorav noen i Danmark påpekte at vi allerede hadde gode erfaringer med å integrere jøder.

Ledende politikere og mediefolk ble med på optimismen, muslimer ble kategorisk omdøpt til medborgere, og det ble populært å mene at jihad og under­kastelse ikke skulle tas bokstavelig, men viste til en åndelig bestrebelse og en abstrakt mening. Islam var en religion som alle andre.

Det gradvise samarbeidet mellom forskere, medier og islamske nettverk økte med årene. Til en viss grad skyldtes dette at mange samfunns­forskere feilaktig trodde at høyre­radikalisme og høyre­populisme var langt farligere for vestlige samfunn enn islams oppblomstring og demografiske fremvekst. Mange av dagens forskere og medier befinner seg fortsatt i denne konseptuelle blindveien.

Samarbeidet var som antydet karriere­fremmende for alle parter. Journalistene og de islamske lærde fikk applaus og forfremmelser i sine respektive reservater; de fikk jobber, stipend, spalteplass og anerkjennelse i menighetene sine. De kunne også speile en følelse av moralsk overlegenhet, høyt hevet over høyre­sidens kjeller­boere.

Samtidig vokste det frem en ny industri av mennesker, lobby­organisasjoner og embetsmenn som levde av å skyve penger rundt i et mer eller mindre lukket system, som egentlig var avhengig av at innvandringen av utlendinger fortsatte og at de ikke ble integrert, men kunne forbli klienter i velferds­statens godhets­industri: saks­behandlere, pleiere, tolker, språklærere, psykologer, integrerings­konsulenter, menneske­rettighets­advokater og forkjempere for mer globalisering.

Få forstod dette, og enda færre våget å kritisere det. Legg merke til en talende trend. Skeptikerne til utviklingen og islam­kritikken kom i stadig mindre grad fra anerkjente institusjoner. Den ble ikke tatt på alvor av de såkalte public service-mediene. Islam­kritikken ble ikke publisert av etablerte forlag. Det har typisk vært folk utenfra, som for eksempel Trykke­friheds­selskabet, Lars Vilks-komiteen, gjennom over­settelser av utenlandske bøker og artikler, eller nye stemmer fra sosiale medier, som har båret kritikken videre.

Før dem var det intellektuelle pionerer som Søren Krarup og Jesper Langballe, som kom fra den lille menigheten Tidehverv før de tok det overraskende spranget inn i dansk politikk for Dansk Folkeparti i 2001. Selvfølgelig fantes det våkne observatører som Ekstra Bladets Sven Ove Gade, Jyllands-Postens Flemming Rose og Niels Lillelund, Urias­postens Kim Møller og noen få andre. Men de var få og alltid i mindretall i institusjoner og medier. Én ting er sikkert: Uten dem ville vi vært enda verre stilt i dag.

Islamkritikk er underdog-enes fortjeneste, outsidernes prestasjon. Dette er også tilfellet med «Broderismen». Det er ikke Gyldendal eller en statlig forsknings­institusjon som har trykket eller finansiert boken. Florence Bergaeud-Blackler er ikke blitt et kjent navn i det akademiske Danmark, og hun er heller ikke blitt invitert hit av nysgjerrige forsker­kolleger som ønsker å diskutere bokens innhold og tematikk. Snarere tvert imot.

Boken er utgitt på et lite, uavhengig forlag, støttet av private donasjoner, og når bokens forfatter blir invitert til Danmark, er det ikke på grunn av modige mennesker på universitetet, men på grunn av noen kloke hoder i Social­demokratiet. Når danske forskere endelig leser boken, er det for å dokumentere formelle feil og forhindre at andre finner innholdet relevant.

Oppgaven er den samme hver gang – og klassisk: Skyt budbringeren, glem budskapet. Derfor ble jeg så skuffet i forrige uke. Jeg hadde faktisk trodd at Pierre Collignon, som jeg kjenner fra Jyllands-Posten, kunne være mannen som forandret Berlingske innenfra.

Jeg har jobbet begge steder og kjenner det journalistiske miljøet der og andre steder, blant annet i Danmarks Radio. Den samme konsensus råder overalt. Derfor vil det kreve en samlet innsats for å endre den overleverte konsensusen blant journalister.

Det er nok et naivt håp å tro at det kan lykkes.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.