Situasjonen i Syria er symptomatisk for det meste av den arabiske og islamske verden. De som har ledet angrepet på regimet i Syria siden 2011, består av en lang rekke lokale organisasjoner og grupperinger som under ledelse av «Organisasjonen for frigjøring av al-Sham,» Hayat Tahrir al-Sham eller HTS, på kort tid utnyttet den politiske og militære svekkelsen av Iran, Syria og deres allierte som er et resultat av Israels kraftige militære offensiv i regionen.
Benevnelsen al-Sham er et arabisk navn på det gamle Stor-Syria som under den islamske storhetstid i landet også omfattet det som ble Libanon, Jordan og Israel. Navnet var også i bruk i organisasjonen ISIS, «Den islamske stat i Irak og al-Sham», som HTS er en avlegger av og som igjen er en avlegger av Al-Qaida. Det er ennå noe uklart om den koalisjonen av opprørsgrupper HTS-lederen Ahmad al-Shara med det betegnende tilnavnet al-Golani, fikk med seg i stormingen av Assad-regimet, kommer til å holde sammen i den organiseringen av en ny regjeringsmyndighet i landet. Mohammed al-Bashir, som i noen år har styrt en av utbryterregionene, har tatt på seg en lederoppgave, men mye tyder på at de kan klare å stable på bena en koalisjon som vil være i stand til å holde på makten.
Blant de ting som skaper usikkerhet, er den måten samfunn som Syria og resten av den arabiske verden er sammensatt og organisert på. Ingen av disse landene er etnisk og politisk homogene nasjonalstater slik vi er vant til i Norden og Europa. I den arabiske del av verden tilhører man stammer, klaner, familier eller koalisjoner av familier. Etniske minoriteter som kurdere, berbere og jesidier, eller religiøse minoriteter som kristne, zoroastere og bahaier, og i tidligere tider jøder, har i stor grad levd under kummerlige forhold i land med islamsk flertallsbefolkning. Slik har det også vært i Syria, som både etnisk og religiøst er et svært sammensatt landområde. I den bysantinske epoken, før Midtøsten ble invadert og ødelagt av islamske horder, var Syria et viktig sentrum for den kristne sivilisasjon.
En konsekvens av den arabiske måten å organisere samfunn på, er at de som statsdannelser faller langt utenfor det vi europeere forstår som liberale, demokratiske nasjonalstater. Det er i det hele tatt noe misvisende å kalle dem stater i europeisk forstand. Disse landene er alle uten unntak kontrollert og styrt av regimer som har kommet til makten som følge av at de representerer en dominerende og mektig stamme, klan eller koalisjon av klaner. I mange tilfeller har regimet tiltatt seg makt med militære midler, eller de er plassert ved makten av tidligere koloniherrer.
Selv om disse landene i det ytre har likhetspunkter med vestlige demokratier, med folkevalgt parlament som gir lover, og regjering som er representert i FN og andre internasjonale fora, er de alle i sitt indre og i sin funksjon overfor sivilbefolkningen diktaturer som hersker på grunnlag av ulike grader av voldelig maktbruk og ren terror. Det må vi også regne med vil være tilfellet med det nye regimet i Damaskus, hvor talsmenn allerede i stor oppstemthet over den raske seieren har lovet at de også skal befri Jerusalem og Mekka. Det er mye som skal holdes under kontroll om regimet skal bli varig.
I dag beskrives Assad-regimet i Syria som et svært brutalt enevelde, men vi bør være klar over at i samtlige av de arabiske landene lever det etniske og religiøse minoriteter og grupperinger på den islamske siden som er i klar opposisjon til det sittende regimet. I likhet med dem som nå har «frigjort» Syria fra den alawittiske og sjia-islamske folkegruppen som med brutale midler har sittet ved makten i et halvt århundre, vil de gjennomføre liknende opprør om muligheten skulle oppstå. Det gjelder også land som Jordan, Egypt, Saudi Arabia og de nord-afrikanske landene. Ingen av dem vil tåle en slik svekkelse av grunnlaget for makt som Israel har påført Syria og Iran det siste året.
Det kan for enkelte virke overraskende at dette også skulle gjelde Saudi-Arabia, hvor regimet til vanlig fremstilles og oppfattes som svært solid og stabilt. Men også Saudi-Arabia lider av den samme innebygde strukturelle svakheten som de øvrige araberstatene. Saudi-Arabia er styrt av en uvanlig stor klan som i vår tid har sitt opphav i hendelser vi må tilbake til første verdenskrig for å få innblikk i.
Abdul Aziz (ibn Saud), som med våpen i hånd tok makten over det meste av Arabia på 1920-tallet, hadde 45 sønner som har levert kongsemner til regimet frem til i dag, hvor den yngste av sønnene, Salman, fremdeles er i live. Landet regjeres i realiteten av hans eldste sønn, Muhammad bin Salman, MBS. Det er imidlertid ikke alminnelig enighet i den enorme «familien» om at arverekkefølgen er avklart når Salman dør. Saud-klanen har riktignok et kraftig grep om makten på grunn av at så mange sønner og enda flere døtre ble inngiftet i de fleste familiene i landet i løpet av det århundret som er gått.
Følgen er likevel at MBS, om han skal overta makten uten åpne konflikter innad i klanen, må manøvrere med stor forsiktighet. Han viser dette hver gang spørsmålet om å inngå normaliseringsavtale med Israel kommer på bane. Da er han rask til å henvise til den arabiske fredsplanen fra 2002 som daværende kronprins Abdullah presenterte som løsning på den arabisk-israelske konflikten, og som for Israel innebærer tilbaketrekning til våpenhvilelinjene fra 1949 og opprettelse av en palestinsk stat i Judea, Samaria og Gaza.
Det er ikke av hensyn til palestinerne dette kravet reises overfor Israel, men for å dempe kritikk fra den mest radikale islamistiske fløyen i hans egen familie, en stor klan som er bærere av islamsk tradisjon tilbake til den ekstreme islamske teologen Muhammad ibn Abd al-Wahhab, som levde på 1700-tallet. Å bryte med klanens historiske tradisjoner og religiøse radikalisme, kan skape en uro og opprørstrang i landet som i verste fall kan komme til å likne på det man har opplevd i Syria og andre arabiske land.
For Israel skaper dette problemet et langsiktig dilemma som må behandles med stor forsiktighet. Så lenge hele den arabiske verden er organisert og styrt som den er, kan den jødiske staten bare leve i relativ fred så lenge Israel både i seg selv er en militært avskrekkende makt, og samtidig er i stand til å kunne tilby en strategisk og en taktisk fordel for de sunni-muslimske araberne som alliert i deres strid med det sjia-muslimske Iran.
For Israel betyr dette en svært utfordrende diplomatisk situasjon, all den tid maktforholdene internt i alle de arabiske landene er ustabile og i stor grad uforutsigbare på lang sikt. Israel må av slike årsaker alltid sørge for både å kunne leve med fingeren på avtrekkeren og samtidig rekke en hjelpende hånd til sine mulige fiender. Det er dette som vil være diplomatiets kunst i Midtøsten, hvor man sjelden forutser det neste regimets fall.
Av Per Antonsen
Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!
