Syrisk Forening i Danmark feirer Assad-regimets fall på Rådhusplassen i København den 8. desember 2024. Foto: Emil Nicolai Helms / Scanpix / NTB.
Det er ingen tvil om hvem som er taperne i det syriske Assad-regimets fall. Det er Russland og Iran. De har begge investert mye krefter og prestisje i å støtte Bashar al-Assads morderiske regime, og begge trodde at de kunne bruke Syria til å bygge en base for ytterligere innflytelse i Midtøsten. Disse drømmene er nå knust.
Russlands krig i Ukraina har ført til at Putin ikke lenger har krefter til å holde Assad-regimet ved makten, og etter Israels vellykkede nedkjempelse av Irans allierte Hamas og Hizbollah, og ødeleggelsen av mullahenes luftforsvar, har de langskjeggede Allah-tilbederne i Teheran fått andre ting å bekymre seg for. Ikke minst om deres eget voldelige regime kan overleve.
Når det gjelder Syria, er det ingen som vet hva som vil erstatte Assad-familiens diktatur gjennom flere tiår. Mange innbyggere er ute i gatene med gledesdemonstrasjoner. Hvor lenge vil gleden vare?
Vi har sett det før: En lokal diktator blir styrtet, og euforien er stor. Så kommer det en ny diktator, som i mange tilfeller er verre enn den forrige. Og hvorfor er det slik? Fordi det i de mislykkede muslimske landene ikke finnes noen kultur som kan danne grunnlaget for en stat i vestlig forstand.
Unntaket er Iran, som har en årtusen gammel kultur og dermed forutsetning for å bygge et sivilsamfunn som grunnlag for et sivilisert samfunn. Det vil skje en dag, og da vil det være slutt på islams prestisje i Vesten.
Donald Trump og påtroppende visepresident J.D. Vance er enige om at Syria ikke er USAs krig, og at de derfor ikke vil blande seg inn. Det virker som en fornuftig holdning, for det finnes ikke et eneste eksempel i nyere historie på at vestlig innblanding i islams hus har resultert i noe annet enn nytteløs blodsutgytelse og enorme kostnader. Man kan ikke påtvinge muslimske befolkninger rettsstatsprinsipper og demokratiske institusjoner, fordi de ikke ønsker det. De vil ha sharia, som er det motsatte.
Det seirende Israel har skyndt seg å innta toppen av Midtøstens høyeste fjell, Hermon, som tidligere var under syrisk kontroll.
Statsminister Benjamin Netanyahu sier at det er et midlertidig skritt inntil en endelig freds- og sikkerhetsavtale kan inngås.
Han vet selvsagt at man aldri kan gjøre det med muslimer, som er religiøst forpliktet til ikke å respektere noen avtale med vantro.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
