Vi middeladrende hvite menn blir stadig anklaget av såkalte feminister for vårt kvinnehat og vår giftige maskulinitet. Men realiteten er at det er slike som oss som virkelig elsker kvinner.

Dessuten er det vi som ønsker å beskytte kvinner og barn, mens altfor mange kvinner støtter en politikk som er skadelig for dem selv og barna.

Allikevel vil jeg hylle kvinner ved å henvise til noen musikalske perler fremført av kvinnelige vokalister. Mange av disse har politiske holdninger jeg ikke støtter. Men musikalsk er de i min verden enestående.

Jeg vil starte med selveste Emmylou Harris. Tenk om man fikk muligheten til å være ung samtidig som denne ekstremt talentfulle og smellvakre kvinnen!

Men egentlig er jeg anglofil og har en spesiell sans for engelsk musikk og engelske kvinner. De er ikke alltid så polerte, men herregud så dyktige.

Her noen eksempler på mine favoritter. Det er også mange andre som kunne vært nevnt, det er bare begrenset hvor mange man kan klemme inn i en liten artikkel.

Amy MacDonald, «This is the life».

So you’re headin’ down the road in your taxi for four
And you’re waitin’ outside Jimmy’s front door
But nobody’s in, and nobody’s home till four
So you’re sittin’ there with nothin’ to do
Talkin’ about Robert Riger and his motley crew
And where you gonna go, and where you gonna sleep tonight

Så hadde vi Chrissie Hynde i The Pretenders, som riktignok hadde en delvis amerikansk bakgrunn. Hun hadde en litt tøff stil, både utseendemessig og musikalsk. Låta «Back on the Chain Gang» handler om gitaristen James Honeyman-Scott, som døde av en overdose. Det minner meg om «Hells Bells» av AC/DC.

Hynde er rett og slett rå.

Jeg hadde også stor sans for Lily Allen i starten av hennes karriere. Det var noe sukkersøtt med henne, selv om tekstene hennes fortalte om en brutal virkelighet. Jeg kunne spilt «Fuck Me» eller «Smile», men min favoritt er låta «Not Fair».

Teksten er ikke like søt som den unge kvinnen og melodien:

Oh, I lie here in the wet patch
In the middle of the bed
I’m feeling pretty damn hard done by
I spent ages giving head

Then I remember all the nice things
That you’ve ever said to me
Maybe I’m just overreacting
Maybe you’re the one for me

There’s just one thing
That’s getting in the way
When we go up to bed
You’re just no good
It’s such a shame

I look into your eyes
I want to get to know you
And then you make this noise
And it’s apparent it’s all over

It’s not fair
And I think you’re really mean
I think you’re really mean
I think you’re really mean

Oh, you’re supposed to care
But you never make me scream
You never make me scream

Det er sikkert ikke så mange som husker Tracy Tracy og bandet The Primitives fra Coventry. De hadde vel én eneste hit, men den låta var fantastisk: «Crash».

Jeg har også alltid likt låta «Christine», av den merkelige artisten med artist- og bandnavnet Siouxsie and the Banshees.

Singing sweet savages lost in our world
This big-eyed girl sees her faces unfurl
Now she’s in purple, now she’s a turtle
Disintegrating

Christine, the strawberry girl
Christine, banana split lady
Christine, the strawberry girl
Christine sees her faces unfurl

Så har man P.J. Harvey. Utrolig stemme, vakker, men med tenner som ikke akkurat passer i en reklame for tannkrem. Hennes mest kjente låt er «To Bring You My Love», som har en spesiell gitartone som man må lytte litt ekstra til for å forstå.

Men det er på tide å åpne dørene for noen maskuline krefter. Vi er tross alt skapt for hverandre. Så jeg velger låta «Henry Lee» fra Nick Caves vidunderlige album «Murder Ballads», hvor P.J. får høre at hun ikke har draget.

I can’t get down and I won’t get down
And stay all night with thee
For the girl I have, in that merry green land
I love fair better than thee

Jeg skal skrive en lignende artikkel om alle de fantastiske amerikanske artistene som finnes, og har tross alt allerede nevnt Emmylou. Jeg vil dog slenge inn en video hvor man ser Miley Cyrus på sitt absolutt beste. Hun er jo en god venn av Dolly Parton og har i sine Backyard Sessions fremført den absolutt beste coverlåta av «Jolene». Men min favoritt er Lilac Wine.

For en vakker og talentfull ung kvinne, man blir nesten målløs.

Helt til slutt: Vi gutta har ikke gitt opp. Vi får følge rådet til Phil Lynott og Thin Lizzy og ta over byen igjen.

For «The Boys are Back in Town!»

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.