Syklister er en gruppe som tar lite eller ingen hensyn til andre enn seg selv. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Jeg konstaterer med stigende uro og akselererende irritasjon at folk er så fulle av seg selv at de knapt enser at det finnes en verden befolket av andre individer der ute. Folk er bare opptatt av to ting: Seg selv og penger – eller som Ulf Lundell sier: «L-Bows & Kash».

Dette skal for så vidt ikke handle om det siste, altså pengene, men jeg nevner likevel at dagens unge mennesker ikke velger sin videre­utdannelse etter hva de er interessert i, men etter hvilke yrker som lover de høyeste lønningene fortest mulig. Derfor skal nesten alle bli økonomer eller ingeniører – og aller helst stortingsmenn og -kvinner (som forutsetter nettopp høy utdannelse og helst ingen arbeidserfaring). Det slår dem aldri at det kanskje ikke er behov for en trillion økonomer og ingeniører, og at det bare er plass til 169 representanter på Stortinget. Så er det heller ingen som beskylder dagens unge for å være spesielt smarte.

At folk er stappfulle av seg selv sånn generelt, bekymrer meg mer fordi det gjelder alle – gamle som unge – og det går ut over meg. Hver dag. Nesten overalt.

Fotgjengere som går rett ut i veien foran bilen min fordi de mener seg i sin fulle rett.

Syklister som kjører meg rett ned både på fortau og i sykkelveiene, og som tar det som en selvfølge at det øses ut skattemilliarder (de fleste fra ikke-syklende) på deres rødasfalterte friområder, skjønt disse står tomme (men, i motsetning til fortauene, snefri) gjennom hele vintersesongen (som inkluderer deler av høsten og våren også).

Syklister i Oslo sentrum. Foto: Frederik Ringnes / NTB

Bilister som skiter i rundkjørings­reglene, bilister som stuper ut i forkjørsveier (aller helst når det er hålke), bilister som bruker hornet i garasjeanlegg (hvorfor er ikke hjertestarter påbudt i alle parkeringshus?).

Sånne ting. Jeg kjenner hat bare jeg tenker på det.

Men aller verst er det likevel i dagligvare­forretningen. Det er ubegripelig hvor mye irritasjon man kan utsettes for på et såpass begrenset område – hver dag! Før viste folk hensyn. Nå tror de det bare er et tøyseord. Dagens mennesker greier ikke å ta inn over seg at butikken faktisk er der for alle, og ikke bare for dem.

Grundige studier i felten har resultert i noen forslag til regler og påbud som snarest bør innføres, ellers stopper alt opp:

1) Området utenfor juice- og melkeskapet er ikke en parkerings­plass. Likevel er det påfallende hvor ofte folk blokkerer disse skapene ved å sette fra seg handlevognen der. Handlevognene har hjul, er det virkelig så slitsomt å trille dem rundt? Innfør parkeringsbot. Gul og dyr.

2) Områder med utvidet gulvareal er ikke møteplass for flyktig bekjente som plutselig oppfører seg som gamle venner og har mye på hjertet. Likevel er det nettopp her disse menneskene klumper seg sammen med handlevognene sine og snakker med begeistrede utestemmer om ubegripelig lite, og gjør det klin umulig å komme forbi. Straff: Bortvisning og en ukes karantene.

3) Man tar ikke mobilsamtalen og kaster anker rett foran hyllen med Noras selskapserter, gjør man vel? Jo, sannelig! Det skjer igjen og igjen, og alltid når man skal ha nettopp disse spesielt attraktive ertene (man tvinges til å strekke seg og famle blindt, og ender altfor ofte med en boks Husholdnings­erter – ertenes svar på Trabanten). Er det juletid, kan du banne på at det står en mobilidiot foran rødkålen også.

Forfatteren med selskapserter. Foto: Privat

Med en gang man er på mobilen, opphører verden rundt å eksistere. Man flytter seg ikke for noen, skumping biter aldeles ikke på dem. Tror de mobilen er de sosiale antenners fribrent? Straff: Mobilen inndras, og vedkommende må klare seg med en Nokia fra 1998 de neste to ukene. Den er tom for batteri, og lader får vedkommende oppspore selv.

4) Fartsøkning når man nærmer seg kassene og har oppdaget en som går litt saktere foran seg, og påfølgende stygg passering som tvinger møtende trafikk til å stoppe. Slik oppførsel ved innkjøringen til køen – hvor det er naturlig å redusere hastigheten – er uverdig. Forseelsen straffes med tømming av handlevogn og tilbake til start. Gjerne også inndragning av handlelappen.

5) Barn som er tilbøyelige til å smelle til fremmede herrer i snabelskapet, plasseres i handlevognen, ikke utenfor. Spesialvogner med tak anbefales. Dette er svært viktig, da man oftere og oftere utsettes for vemmelige krabater som utleverer begeistrede uppercuts i dette utsatte området uten at mødrene gjør annet enn å smile fåret og si: «Nei, men Frank-Ivar, da!» nærmest litt stolt, mens offeret, jeg snakker for en venn, tappert forsøker å holde seg på bena mens han hveser noe udefinerbart mellom sammenbitte tenner. Enkelte mener at spanskrøret bør komme til heder og verdighet igjen. Fem rapp bør de tåle.

Foto: Heiko Junge / NTB

6) Gamle damer som sier de har akkurat, plukkes ut av køen og plasseres ved et bord hvor de må tømme portemoneen og telle opp alle de usle myntene sine og legge dem i små plastposer påskrevet beløpene de inneholder. Løse Kongen av Danmark og eventuelle portretter av kong Olav V er ikke – gjentar: IKKE – gangbar mynt. Posene innløses i upopulære varer som butikken ønsker å bli kvitt, f.eks. kamferdråper og altfor store underbukser med blomstermotiv.

7) Gamle damer som klemmer på tomatene og legger dem tilbake, knipes hardt, men bestemt i lårhalsen. Det pleier å hjelpe. Bistå knortekjeppen med å slå 113 om lårhalsen skulle gi fra seg et tørt knepp.

8) Det er ikke lov å opprette blikkontakt med tydelig plagede kunder som nettopp har lagt en pakke kondomer blant varene sine. Antagelig var det kondomene de kom for, derfor er også vareutvalget deres så spontant og rart. La dem i fred. Norge takker dem. En idiot mindre på BI om 20 år.

9) Kunder som later som om de ikke visste at de skulle trekke kølapp og insisterer på at det er deres tur, geleides bakerst i køen og utstyres med kølapp og spesielt støyende brodder. De siste kan ikke tas av før dagens handel er over, og innleveres da i kassen.

10) Folk som fyller handlevognen med spesielt sunne varer og demonstrativt lite koselig mat, er til sjenanse i butikken, så her er det fritt for alle til å snike uønskede varer opp i veganer­marerittet. Helst så skjult at det ikke oppdages før varene slås inn. Vis oppfinnsomhet. Her er duket for tallrike poser med smågodt, dansk salami og kjøtt­produkter i alle varianter.

11) Noen kunder er rett og slett generelt irriterende. De trenger ikke bryte så mye som en ørliten regel. De er irriterende uansett. Disse kan man straffe ved helt enkelt å flytte handlevognen deres hver gang de går fra den for å hente et eller annet. Fjern gjerne en vare i samme slengen. Det er svært tilfreds­stillende å se slike kunder fare rundt i butikken på ampre ben, i stadig leting etter vognen som dukker opp på de mest uventede steder, og man riktig nyter det når kunden omsider, svett og oppskaket, står i kassen og protesterer på den ene varen etter den andre: «JEG SKAL IKKE HA DEN!» De handler ikke her igjen på en stund.

Toralv Maurstad. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / SCANPIX

Til slutt:

11) Snill-i-kassakøen-idiotene. Jeg ble en gang utsatt for en slik. En av de aller verste, faktisk. Hun var nesten ferdig med varene sine. Min tur nå. Jeg begynte å plassere ting på samlebåndet. Da skingret den gamle kråken begeistret: «Toralv! Kjære venn, kom her, du kan få plassen efter meg!» Jeg forsøkte å avgi det internasjonale kremtet for «Det er faktisk min plass du gir bort». Det bet ikke på. Og før jeg visste ordet av det, befant jeg meg midt i en scene fra «Peer Gynt», for sannelig var det Toralv Maurstad som kom snublende med varer i de gamle hendene sine, han bablet oppspilt Nationaltheater-aktig til sin reddende engel, denne grumsete Røa-etterligningen av Wenche Foss og Mor Aase. Jeg hadde tapt. Man blokkerer ikke nasjonal­helligdom som Toralv Maurstad med et «Peer, du sniker!». Men som jeg ønsket å utføre lårhalskneppet på dem begge to.

Årets julegave – «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus.