Fra Angelico (ca. 1395–1455), «Bebudelsen», Museo della Basilica di Santa Maria delle Grazie, San Giovanni Valdarno.

²¹ Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. ²² Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

²³ På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. ²⁴ Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.

Johannes 16, 21–24

Dagens tekst er evangelieteksten i Den norske kirke. Med tanke på hva som fant sted på Stortinget på tirsdag, gir den perspektiver ingen av Stortingets representanter klarte å løfte fram.

Da Stortingets representanter diskuterte den nye abortloven, var det få som forklarte tilhørerne den foreslåtte lovens realiteter. Av alle talerne var det bare én som i klartekst sa hva den nye loven innebar, og det var Ingjerd Schie Schou fra Høyre. Hun viste til debatten i forkant av vedtaket av abortloven i 1978 og sa:

Den gangen, i 1975–76, da vi holdt på med dette som mest, ble det kalt: Hvem skal være bøddelen? – Og det har ikke blitt noe lettere. Jeg må si at for meg, som i arbeidet har vært med på å assistere under det vi den gang kalte for abortus provocatus, er det altså ikke, når vi nærmer oss uke 18, en geléklump. Det er et lite menneske på noen absolutte centimeter med armer og bein, med et hjerte som tikker og et hode.

Dagens representanter var mest opptatt av å rose hverandre med hvor god debatten var, lik Sandra Bruflot fra Høyre, som ville …

gratulere dem som har fått på plass en ny abortlov, takke dem som er uenige, men som har bidratt til en veldig god og konstruktiv debatt, og takke for debatten i salen i en historisk sak.

Alle var enige om at dette var et etisk spørsmål, men det var som de mente at det var denne erkjennelsen, sammen med troen på kvinnen, som i seg selv gjorde vedtaket etisk holdbart. Den etiske debatten handlet nemlig stort sett om hvor uetisk det er å nekte kvinnen frihet til abort. Det handlet om å forstå at kvinnen var i stand til å ta dette valget selv, eller som Tina Bru fra Høyre sa det:

Beslutningen om senabort er ikke noe som kvinner tar lett på. Jeg har hørt noen argumentere med at kvinner ikke tar tilstrekkelig innover seg hva en senabort innebærer. Det vil jeg med respekt si at jeg tror er å undervurdere oss.

Den samme Tina Bru presterte for øvrig i samme innlegg å si at selv om hun ønsket den nye abortloven velkommen, var hun som mor «fosterets fremste forsvarer. Når du ønsker deg barn, finnes det ikke noe verre enn å ta abort.»

Agnete Mastersen Hansen fra Arbeiderpartiet argumenterte i samme ånd, og påstod at:

vi må vise kvinner tillit og gi våre barn den menneskeretten det er å bli født ønsket til verden, for slik å gi barn de beste startmulighetene i livet. I dag er det vår tur til å gi kvinner tillit og framtidens barn de beste startmulighetene i livet.

Det er vanskelig å forstå hva kvinnens moralske kvaliteter har å si for hennes rett til abort. Det var i realiteten svært få som prøvde å veie de etiske hensynene opp mot hverandre, hvilken livssituasjon som skal kunne forsvare det å ta livet av et forsvarsløst lite menneske. Men at abortloven gir kvinnen mulighet til å forsvare barnet, er en drøy påstand.

En av dem som prøvde seg med et «etisk regnestykke, var Arbeiderpartiets Hadia Tajik, da hun viste til hva livet kunne medføre av utfordringer:

Konsekvensane av eit fullbyrda svangerskap kan potensielt vera så store og ei sånn omvelting av livet at den avgjerda ikkje kan setjast vekk til nokon andre.

Men når slike argumenter skal gi moren retten til å utføre en abort nesten halvveis ut i svangerskapet, er det vanskelig å se at Hadia Tajik kan si nei til abort helt fram til fødsel. For henne handlet det for øvrig først og fremst om kvinnens rett til selv å bestemme over «sin eigen kropp», nå fram til uke 18.

For det er interessant at selv om representantene nevner utfordringer kvinner kan stå overfor, er det ingen som krever at slike omstendigheter må være oppfylt for at abort skal oppfattes som etisk akseptabelt. Retten til abort skal være der, uavhengig av kvinnens omstendigheter. Hva debatten egentlig handlet om, er kvinnens autonomi og det ufødte barnets fravær av rettigheter. Det er etter flertallets mening uetisk å nekte kvinnen denne autonomien, selv om hennes framtid er lys og barnet helt friskt.

For ingen sa noe om hva som gjør menneskelivet hellig. Ingen nevnte at vi er skapt i Guds bilde. Gud var fraværende, også hos representantene fra KrF. Eller som KrFs Olaug Bollestad sa det:

Abort er et etisk dilemma som handler om både den gravide og det ufødte livet. Samfunnet må anerkjenne og respektere de vanskelige valgene dette er, samtidig som vi ivaretar både kvinner og det ufødte livet.

Det ufødte barnet er fortsatt en del av kvinnens kropp, en kropp hun skal ha full råderett over, og der lå den påståtte etiske debatten. Men det er ikke en etisk debatt å diskutere friske kvinners rett til å ta livet av friske ufødte barn. Å hevde dette er en tilsløring av hva debatten handlet om.

Derfor er heller ikke denne lovendringen et endelig punktum. Seher Aydar fra Rødt var tydelig. Hun sa at på tirsdag feiret de, men at de

kommer til å fortsette å kjempe for full frihet.

Vi må forstå hva en full frihet innebærer. Det er rett til abort ut svangerskapet. Denne loven handler nemlig ikke om å gi barnet de beste startmuligheter i livet, men det motsatte. Debattantene burde være så ærlige at de innrømmet det, slik Venstres Abid Raja påpekte:

Når andre land velger konservative og restriktive løsninger, må vi vise at det finnes et annet alternativ: et samfunn som verdsetter frihet, likestilling og respekt for individets valg.

Vårt samfunn har valgt bort Gud, som ga mennesket verdighet og trygghet. Nå handler det om å gi kvinnen rett til å avslutte livet for de mest forsvarsløse av oss, alt i navnet til den individuelle friheten. For hva er livet verdt når det ufødte barnet kan miste sin rett uten at noen krever at det bør ligge en reell trussel for morens liv til grunn?

Vi bør ta Stortingets flertall på alvor, og i lys av de argumentene som ble brukt, kan de ikke annet enn å kjempe for rett til abort helt fram til fødselen. Kvinnens autonomi trumfer nemlig alle motargumenter.

Jeg håper vi kan gi dere et annet budskap, et budskap om en Gud som sier at livet er hellig, og at det er verdt å kjempe for.

Velsignet adventstid!

Årets julegave – «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.