7. november. Amsterdam. Så snart en fotballkamp mellom nederlandske AFC Ajax og israelske Maccabi Tel Aviv er over, blir Maccabi-supportere, som har kommet fra Israel og flere europeiske land for å overvære kampen, angrepet. Mange blir jaget gjennom gatene, slått, kastet i bakken, slått, sparket, knivstukket og kastet i det iskalde vannet i byens kanaler. Mens overfallsmennene roper antisemittiske skjellsord, roper ofrene, i et forsøk på å komme seg unna, at de ikke er jøder.
Angriperne filmer det de gjør, og legger videoene ut på sosiale medier. Fem israelere blir innlagt på sykehus, og flere titalls andre, noen av dem såret, låser seg inne på hotellrommene sine i timevis. Den israelske regjeringen sender fly for å redde jødene. En jihadistisk pogrom har nettopp funnet sted i byen der Anne Frank og familien hennes gjemte seg frem til de ble overgitt til de tyske okkupantene og sendt til dødsleirene.
«Dette er et svært mørkt øyeblikk for byen, og jeg skammer meg dypt over det», sier Femke Halsema, Amsterdams ‘venstreorienterte’ borgermester.
«Vi må ikke snu oss bort og ignorere antisemittisk oppførsel i gatene våre», sa kong Willem-Alexander av Nederland enda tydeligere.
«Historien har lært oss hvordan trusler går fra vondt til verre, med forferdelige konsekvenser. Jøder må føle seg trygge i Nederland, overalt og til enhver tid.»
«Det finnes ingenting, absolutt ingenting, som kan tjene som unnskyldning for den bevisste jakten på jøder», uttalte Nederlands statsminister Dick Schoof, også han ‘venstreorientert’.
«Vi er blitt Europas Gaza», sa den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders.
«Jeg vil IKKE akseptere det. ALDRI NOENSINNE. Myndighetene vil bli stilt til ansvar for sin manglende evne til å beskytte israelske borgere. Aldri mer!»
Et av ofrene skrev:
«Jeg har vært i Gaza i fire måneder, og det jeg opplevde her, er ikke mindre skremmende. Det er krig her ute. Jeg ble overkjørt, og noen trakk kniv mot meg. Jeg er lettere skadet, men jeg er ikke villig til å få behandling her, bare i landet … De er overalt. Ikke noe politi. Hele kaoset. Alt var forhåndsorganisert … Hver fjerde person som går rundt i gatene er en muslim som kommer for å angripe jøder».
Angriperne så for det meste ut til å være muslimer med palestinske flagg. I Europa har det å si at man er for palestinerne, blitt den politisk korrekte måten å si at man avskyr Israel og jødene på.
Wilders, som lever under konstant politibeskyttelse etter at han ble truet på livet i 2005, har i årevis advart mot farene som følger av et økende muslimsk nærvær i landet hans.
Nederland har lenge vært fylt av islamhat. Filmskaperen Theo van Gogh ble brutalt myrdet i Amsterdam i 2004 av en islamist som hevdet at filmen «Submission», som handler om muslimske kvinner som fyller krisesentre for overgrepsofre, var en fornærmelse mot islam. En avis med en kniv stukket inn i van Goghs mage truet med at Ayaan Hirsi Ali og Geert Wilders, som begge hadde arbeidet med filmen, ville bli de neste.
Ayaan Hirsi Ali, som var offer for kjønnslemlestelse, hadde flyktet fra sitt hjemland Somalia for å unnslippe et tvangsekteskap, ble nederlender, gikk på universitetet og ble valgt inn i det nederlandske parlamentet. Etter mordet på van Gogh, da også hun fikk beskyttelse døgnet rundt, klaget naboene hennes over at hennes tilstedeværelse var til fare for dem. Hun ble beskyldt for å ha løyet i asylsøknaden – tilsynelatende en unnskyldning for å trakassere henne for å være islamkritisk – ble fratatt statsborgerskapet sitt og flyktet til USA.
Wilders vant parlamentsvalget i Nederland i november 2023, og hans Parti for frihet (PVV) ble størst i det nederlandske parlamentet. Han skulle ha blitt statsminister, men andre partier hindret ham i å danne en koalisjon. Koalisjonsregjeringen som ble dannet, avviste hans deltakelse, noe Wilders erklærte som urettferdig og «konstitusjonelt feil».
Ingen ble arrestert under eller etter pogromen. Angriperne ble bare satt på busser og sluppet av i utkanten av byen.
Israelske Mossad hadde advart nederlandske myndigheter og politi om at det sirkulerte planer om vold mot jøder den 7. november, og oppfordret dem til å øke sikkerheten på stadion, hoteller, togstasjoner og i Amsterdam sentrum – men til ingen nytte.
Da volden brøt ut, gjorde politiet nesten ingenting for å stoppe den.
Ayan Hirsi Ali skrev:
«I dag består en stor del av politistyrken i Amsterdam av andregenerasjons migranter fra Nord-Afrika og Midtøsten. Siden 7. oktober i fjor har enkelte betjenter allerede nektet å bevokte jødiske steder som Holocaust-museet.»
Dagen etter pogromen ble demonstrasjoner i Amsterdam forbudt på ubestemt tid, men de fant likevel sted. Den 11. november ble en trikk satt i brann, vinduer knust og politibetjenter overøst med stein av unge menn som ropte «kreftjøder». Fem menn ble arrestert 12. november, men deretter løslatt. Førtifem mistenkte ble identifisert. Åtte ble arrestert.
Det som skjer i Nederland, skjer også i andre vesteuropeiske land.
Antisemittiske angrep blir stadig flere i Frankrike, som med torturen og drapet på Ilan Halimi, drapet på to eldre kvinner, Mireille Knoll og Dr. Sarah Halimi, og en massakre i Toulouse i 2012, der Mohammed Merah myrdet jødiske skolebarn. En massakre i Paris i 2015 viste at islamister kunne finne på å myrde jøder som bare hadde kommet for å handle i et jødisk supermarked.
I Paris, under pro-Hamas-demonstrasjonene som fulgte etter at den Iran-støttede terrorgruppen Hamas massakrerte jøder i Israel den 7. oktober 2023, ropte demonstrantene «Død over jødene!» og «Død over Israel!». Flere demonstrasjoner endte i opptøyer der jødiske forretninger ble angrepet eller dekket med davidsstjerner, noen ganger ledsaget av det tyske ordet Jude.
Når jøder ble angrepet på gata, eller studenter på undergrunnsbanen i London ble angrepet av grupper av unge muslimer, ignorerte det britiske politiet angrepene.
Den 12. november i Berlin ble medlemmer av et jødisk fotballag angrepet av en «pro-palestinsk» mobb med stokker og kniver.
I USA har jødiske studenter blitt angrepet, noen ganger med vold, og antisemittiske angrep har vært økende. Anti-israelske og pro-Hamas-demonstrasjoner ledsages av antisemittiske handlinger. Jødiske studenter ved University of Pittsburgh ble nylig slått med en glassflaske av en mann i keffiyeh, og en annen student, som bar en davidsstjerne, ble slått av en gruppe muslimske studenter.
I Canada konkluderer en rapport fra Canadian Centre for Israel and Jewish Affairs (CIJA) med at «Canada er i økende grad i ferd med å bli et fysisk utrygt land for jøder.» I forrige måned ble et iransk attentatplan mot den jødiske menneskerettighetsadvokaten og tidligere føderale ministeren Irwin Cotler forpurret. En innbygger i Vancouver bemerket nylig:
«Når man går rundt i byen, skulle man tro at vi bor vegg i vegg med Gaza-stripen. Pro-Hamas-protester og bombetrusler mot jødiske institusjoner får meg til å føle meg ukomfortabel med å si at jeg er jøde, av hensyn til min egen sikkerhet.»
Lignende vitnesbyrd kommer fra Toronto og Montreal.
Den muslimske antisemittismen som er så vanlig i muslimske land, har spredt seg gjennom innvandring til Vest-Europa og Nord-Amerika, ledsaget av islamske organisasjoner og radikale imamer som stadig oppildner til hat mot jøder, Israel og Vesten. I Vest-Europa har muslimske nabolag blitt arnesteder for kriminalitet og lovløshet, som den ikke-muslimske befolkningen har flyktet fra.
Vesteuropeiske politiske ledere hevdet først at den muslimske befolkningen ville integrere seg og ikke skape noen gnisninger. Da det ble klart at mange muslimer ikke integrerte seg, men i stedet skapte uro, valgte de politiske lederne å praktisere villet blindhet og ga antakelig etter av frykt for opptøyer.
Noen organisasjoner hevder at de som sier at muslimsk integrering er mislykket, eller at muslimsk jødehat er utbredt, blir beskyldt for å være rasister, fremmedfiendtlige eller tilhøre ytre høyre. Organisasjoner som bekjemper antisemittisme, uttaler seg aldri om muslimsk antisemittisme. I stedet beskylder de «ytre høyre» for antisemittisme. Antisemittisme fra «ytre høyre» finnes selvsagt, men siden andre verdenskrig har folk fra «ytre høyre» stort sett ikke gått til angrep på jøder eller myrdet dem.
Derimot har venstreekstreme bevegelser nærmet seg islamske organisasjoner, kanskje ut fra et felles ønske om å omorganisere samfunnet mer i tråd med deres «alle-like-fattige-og-tyranniserte»-vilje. De har støttet «palestinernes sak» med stadig større styrke: «Ytre venstre» i Europa er nå resolutt «antisionistisk» og fylt av et antijødisk hat som ligner de mest radikale muslimenes.
Så lenge modige politikere som Geert Wilders blir skjøvet ut på sidelinjen, kan situasjonen i Europa bare bli verre. Europeiske politiske ledere er redde for muslimsk uro og for å miste potensielle stemmer. De har følgelig blitt stadig mer anti-israelske. Frankrikes president Emmanuel Macron oppfordret til å stanse våpenleveransene til Israel fullstendig. «Man kan ikke forsvare en sivilisasjon ved å så barbari», sa han til Israels statsminister Benjamin Netanyahu, uten å nevne Hamas’ og Hizbollahs uopphørlige angrep på Israel.
Demonstrasjonene til fordel for Hamas og voldelige antisemitters okkupasjoner av universiteter de siste månedene bør ses på som røde alarmsignaler. Historien viser at det å la jøde- og Israel-hatet vokse uten at det reageres med kraft, bare kan føre til anarki.
«Israel er det eneste stedet hvor jødene blir forsvart», skrev kronikkforfatteren Caroline Glick. «Uten Israel ville det ikke finnes noe jødisk folk.»
Israel forsøkte å hindre at den mye omtalte «våpenhvilen» skulle fordampe. Som journalisten Daniel Greenfield bemerket:
«Våpenhvilen varte i omtrent fire dager».
«Lucy og fotballen».
«Våpenhviler med terrorister utspiller seg alltid på samme måte. Gjennom en lang forhandlingsprosess kommer man frem til en rekke omfattende avtaler.»
«Terroristene begynner å bryte dem innen 24 timer.»
«Hvis Israel er involvert, legger verden straks skylden på Israel.»
«Bidens våpenhvile i Libanon varte i omtrent fire dager. I løpet av den tiden begynte Hizbollah å rykke tilbake til sine gamle stillinger, sette opp rakettkastere, befeste seg og forberede seg på nye angrep. Alt sammen i strid med våpenhvilen. Israel svarte med å slå ut de innkommende styrkene, og Hizbollah er tilbake til å skyte raketter inn i Israel.»
«Så mye for våpenhvilen.»
«Å tilby seg å forhandle med islamske terrorister er en svakhetserklæring. Jihadister tilbyr bare forhandlinger av frykt, svakhet eller for å lokke oss i en felle, og de antar at vi gjør det samme. Ingenting vil noensinne overbevise dem om at vi virkelig ønsker å leve i fred med dem, eller at vi foretrekker alternativer til vold. Så hver gang vi tilbyr oss å forhandle, ser de på det som svakhet eller et triks.»
«Hvis diplomatene våre noen gang hadde forstått denne kulturelle virkeligheten, ville de sluttet å bli forbløffet når forhandlingene bryter sammen.»
Guy Millière, professor ved Universitetet i Paris, er forfatter av 27 bøker om Frankrike og Europa.
