Valglokale på Kolbotn skole i Nordre Follo utenfor Oslo. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB.

Vi ser et Ap som havarerer med morkne bærebjelker som faller i grus under vekten av egen fortreffelighet. Samtidig er vi vitne til at makten bare flyttes til søsterpartiet Høyre og et FrP som har glemt sitt opphav i sin iver etter å gå i regjering. Den reelle opposisjonen kommer ikke til, den holdes aktivt og effektivt utenfor, og kommer neppe inn i varmen på Stortinget uten strategisk listesamarbeid.

Det er ikke min egen politiske mening jeg her slår et slag for, først og fremst. En journalist som skriver bakgrunnsstoff, meningsbærende kommentarer og refser makten iblant, kan ikke unngå å vise visse politiske preferanser. De rent partipolitiske holdes likevel normalt sett unna spaltene, slik Documents formålsparagraf og definisjon av det å være en fri og partipolitisk uavhengig konservativ publikasjon er formulert.

Vanskelig å komme inn

Det har gjennomgående vist seg vanskelig å slå igjennom for nye partier i Norge. Venstre sprakk i sin tid på EEC/EU-saken opptil flere ganger, men de som hoppet av, forsvant (bl.a. Det Liberale Folkepartiet).

Jeg hopper over kommunistene i denne sammenheng, og AKP (m-l), som på ymse vis har gjort seg gjeldende i maktposisjoner som forlag, aviser og gjennom samfunnsinstitusjoner, men som i dag er rasket sammen under samlebetegnelsen Rødt. Noe av det samme, bare under et kortere tidsrom, kan sies om Miljøpartiet De Grønne, som har spist opp i seg miljøbevegelser, store og små, under det regjerende klimahysteriet.

Slå sammen gode krefter

Ja, og nettopp her ser vi det, i sammenslåingen av krefter, gode som mindre gode, til en slags enhet, en slagkraftig gruppe – et slagkraftig parti. Hvem skulle trodd at de forvirrede raddisene fra Rødt nå truer med seks-syv prosent foran neste stortingsvalg?

Det er nesten som vi er tilbake til dagene etter krigen. Skjønt, vel å merke, det faktiske politiske innholdet har radikalt skiftet innhold og valør, og folkene som sto bak, ofte fattige kritikere av uverdige samfunnsforhold og tro på den russiske bjørnen, er skiftet ut til det ugjenkjennelige for flere generasjoner siden.

Venstresiden går frem

Legger vi til et SV (sosialistene) på åtte–ti prosent, ser vi at det er her – og ikke på den såkalte høyresiden – at man er på fremmarsj, om man i det hele tatt finner begrepet høyre/venstre-aksen i politikken brukbar for å beskrive dagens politiske virkelighet, noe denne skribenten ikke lenger gjør.

Men med de gamle (ubrukbare målene) er det pseudokommunister og sosialister og miljøgrupperinger langt ute på venstresiden som har sluppet inn på Stortinget og nå nærmer seg reell statsmakt – ikke partiene på den andre fløyen.

Hva er høyresiden?

Så kan man selvsagt diskutere hvor langt ute til høyre Norgesdemokratene og Konservativt i realiteten befinner seg: Jeg vil mene at mye av deres programfestede politikk står ganske nær et naturlig sentrum i et autentisk norsk politisk landskap. For: Det er ikke noe ytterliggående å ville sette Norge først, rent politisk, selv om hovedstrømspressen, øvrige medier og NRK i praksis propaganderer slik.

Det er ikke noe høyrevridd ved å kjempe for norske verdier. Det er ikke noe høyrevridd i det å bekjenne seg til en kristen kulturarv eller tro. Det er ikke noe høyrevridd i det å være kritisk til muslimsk masseinnvandring. Det er heller ikke noe høyrevridd i å være skeptisk til virkemidlene og de økonomiske realitetene i «det grønne skiftet». Det er ikke noe høyrevridd i ønsket om å beholde råderetten over norsk vannkraft på norske hender. OG SÅ VIDERE …

Men mye av dette stemples som høyreradikalt av dem som av høyst vikarierende grunner og egennytte ønsker å holde disse svært folkelige og masseutbredte oppfatningene i sjakk, og man gir i alle fall ikke rom for slike alminnelige oppfatninger, der EU, FN, WEF, WHO og WTU nedvurderes som folkefiendtlige makteliter – maktsentrerte institusjoner som bestemmer det meste i Norge, langt på vei uten noen form for demokratisk kontroll.

Å mene at en slik sanering av folkestyret, av og ved folket, er høyreekstremistisk og bare villfarent oppkok for «the deplorables» og andre tullebukker, er noe av det mest alvorlige angrepet på vårt demokrati siden Adolf Hitler inntok manesjen her i landet i 1940.

Dobler oppslutning

Så for den reelle opposisjonen, som i mange saker utgjør et ganske så bredt politisk spekter, finnes det ingen plass hvis man ikke slutter opp om og går sammen i det vi kan kalle et listesamarbeid.

Det betyr for eksempel at to politiske partier som ikke er representert i dagens Storting, slår sine lister sammen foran stortingsvalget, slik at de totalt sett får en potensielt doblet oppslutning. Eller rent praktisk talt – mer enn doblet, dersom de ved bekjentgjørelsen og markedsføringen av listesamarbeidet får ytterligere vind i seilene.

Rent teknisk kan et listesamarbeid gjennomføres på flere måter, uten at detaljene skal nevnes her. Men bare for å ta et eksempel: Dersom Norgesdemokratene og Konservativt stilte felles liste i alle fylker ved neste stortingsvalg, er jeg ikke i tvil om at det ville komme stortingsrepresentanter ut av det, kanskje en hel liten gruppe – ja, kanskje mange nok til å stemme nei til nye, tvilsomme EU-direktiver og dermed unngå nye tap av ulike former for selvråderett, til glede for kommende norske generasjoner.

Eneste mulighet

Flere varianter kan tenkes. Mitt innspill gjelder tanken om at et listesamarbeid er eneste farbare vei mot målet: å renovere Stortinget, ta tilbake selvråderetten over egen fremtid og få til folkelig representasjon i vår nasjonalforsamling.

Altfor lenge har denne vår lovgivende forsamling fått lov til å fjerne seg lenger og lenger unna dem de er satt til å være tillitsvalgte for, slik at de i dag neppe representerer stort flere enn seg selv og sine nærmeste venner.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.