Hva slags konsekvenser har kjønnsidentitet-opplæringen i skolen? Dette spør Miriam H. Jørgensen, lærer og skribent hos Samlivsrevolujonen, i et debattinnlegg hos Dagsavisen.
Dag Inge Ulstein (KrF) uttalte i et intervju med Aftenposten 18. november at han vil ha «kjønnsidentitet ut av skolen». Det er også intern uenighet i regjeringen Støre om hvor mange kjønn det finnes, og om personer selv kan velge kjønn.
Intern uenighet i regjeringen Støre om hvor mange kjønn det finnes
Lærer Miriam H. Jørgensen fokuserer derimot på hva som allerede undervises til barn i norske skoler. Hun skriver at:
«Læremidlene på markedet, som benyttes i skolen, har en sammenfallende likhet når det gjelder formidlingen av kjønn. Når det gjelder det omstridte og uavklarte begrepet kjønnsidentitet, legges ikke bare dette fram som et syn, men som en fasit på hva kjønn faktisk er gjennom påstander som «kjønn er følelsen inni deg» og «Det er bare en person som kan definere ditt kjønn, og det er deg selv». Læremidler legger opp til at elevene skal utforske og reflektere over sin egen såkalte kjønnsidentitet, gjennom tekster og oppgaver».
Jørgensen advarer mot den forvirringen dette kan skape i unge barnesinn:
«Skolen kan ikke lenger gi en definisjon på hva en kvinne og en mann er ut ifra nyere læremidler, men har blitt en formidler av ulike syn på kjønn. Biologisk kjønn er som følge av innføringen av «kjønnsidentitet» blitt tilsidesatt. Elever blir nå fortalt at «kjønn er mer enn kropp» og at «det kan være vanskelig å finne ut hvilket kjønn du er». Svært urovekkende er det at kjønnsidentitet har åpnet opp for et stort fokus på såkalt kjønnsbekreftende behandling helt ned på 4. trinn (!), og at vi ser en totalt ukritisk tilnærming til slik inngripende behandling. Det er uholdbart at politikere ikke tar bekymringene rundt kjønnsundervisningen mer på alvor. Dette har blitt ytret fra flere hold, også fra helsesykepleiere og psykologer».
Miriam H. Jørgensen spør: Skulle opplæringen i skolene gi alvorlige konsekvenser, som usikkerhet rundt eget kjønn, etterfulgt av medisinske valg en seinere angrer på, hvem sitter da med ansvaret?
