Så er det krise i Arbeiderpartiet igjen: Støre blir åpent kritisert, Giske tok makta i Trondheim, Hadia Tajik tapte igjen, juksepaven Kjerkol raser, Oslo Ap mistet makten, Ap gjorde sitt dårligste valg nasjonalt på 99 år. Og alt dette til tross for at «hele» partiapparatet ble satt til å finne «veien fremover» for mindre enn et år siden. De kom frem til at Støre måtte fortsette med samme politikk, og resultatet er at oppslutningen har sunket videre til 16,5 prosent. Og som dét ikke var nok:

Trump ble valgt til president, Støres terroristvenner i Hamas utryddes, klima er blitt et skjellsord, woke er blitt latterlig selv blant ungdom, klimatiltakene kollapser, flerkultur og integrering virker ikke, mobbing og voldsbruk øker til tross for 30 år med anti-mobbearbeid, feminisering, inkludering, integrering og pjatt om «det nye vi», og NRK setter «vi må forberede oss på krig» i krigstyper, samtidig som de insisterer på at «klima er vår største utfordring». Islamiseringen går stødig fremover, masseinnvandringen bare øker, og samfunnet rammes av krise etter krise på sosialistenes vakt, samtidig som offentlig pengebruk er helt ute av kontroll. Dét er imidlertid ikke så viktig:

Hele det offentlige Norge, hele elitelaget og hele buketten av mainstream-medier er nemlig dypt engasjert i en persondebatt om hvem som skal lede Arbeiderpartiet og bli statsminister, slik at Ap forhåpentligvis kan reddes før valget, slik Kamala Harris skulle redde Demokratene i USA – og så tapte de likevel. Nye, friske ansikter, personer og ledere skal redde vandrepokalen. Men dette handler om politikk, og dét er ikke det offentlige Norge i stand til å fatte. De har jo sørget for at politikk skal handle om følelser, ansikter og ledere, så hva gikk galt?

En stollek uten relevans

For folk flest spiller kjendiskabalen i Ap ingen rolle. Hvis Tonje Brenna tar over roret, vil hun aldri klare å løfte Arbeiderpartiet, for hun vil bare gjøre det alle har gjort før henne siden Gro: fortsette det globalistiske prosjektet under fanen «solidaritet» – mens partiet usolidarisk kaster egne borgere under bybanetrikken for å bli overkjørt av EU, FN, WEF, klimahysteri, åpne grenser, rasismebeskyldninger, moralisme, skatter, avgifter og ekstreme kostnader som «ingen så komme» og ingen angivelig kan gjøre noe med.

Ingen voksne mennesker liker slike kortslutninger og ansvarsfraskrivelse i det lange løp. Og ingen vettuge folk finner seg i at man legger ned skoler fordi man ikke har råd, samtidig som politikere bygger nytt regjeringskvartal til seg sjæl for 60 milliarder. Ingen godtar pisspreik om at vi «må» eksportere strømmen vår til EU og få høye priser som belønning. Det er hit, men ikke lenger!

PR-pjatt, taler, visjoner, et pent slips og kjente fjes pleide å være nok til å skape tillit i folket, så politikk havnet i baksetet. Det har fungert siden Gros storhetstid. I 30 år har politikere kunnet si de mest ulogiske ting, og skape stikk motsatt resultater av hva de lover, og likevel slippe unna med det. Det handlet bare om å ansatte nok PR-agenter, ringe NRK og bestille primetime, være med på Skavlan, og vipps, så fikk alle se hvor folkelige og menneskelige politikerne var. Alt var på stell, og alt kunne fortsette etter planen til Klaus Schwab og EU-byråkratene.

Avviklingen av norsk innenrikspolitikk

Denne lekestue-tiden har vart siden 1989, da globalistiske partier overtok makta. De utslettet høyre/venstre-aksen fra hundre år tilbake, og skapte i stedet en forent globalist-struktur i politikken sammen med internasjonale kapitalkrefter og det fremvoksende EU-imperiet. Og siden globalisering er et sosialistisk prosjekt gjennom «internasjonalen», ble alle partier smittet av ny-sosialistiske idealer med større stat, mer offentlig sløsing, mer elitepolitikk, mer EU, mer FN, mer internasjonalisering, mer sentralisert makt, mer innvandring, mer islamisering, mer offentlig/privat samrøre, mer klimapanikk, mer subisidier, større forskjeller, høyere priser, høyere skatter og mer fattigdom. Og eliten tjente grovt på det, så hvorfor ikke fortsette i all evighet?

Støre og Solberg snakker aldri innenrikspolitikk. De snakker aldri om Norge og nordmenns beste. De snakker bare om «bærekraftsmål», andre land, andre kulturer og hele verden, og tror dette enveis-samarbeidet er til Norges og nordmenns beste. Men egentlig er det bare til politikernes eget beste. Det var bare å sette et kjent fjes foran kamera i designerklær, så slukte velgerne det rått. Hvorfor skulle ikke dét virke fremdeles?

Resultatene av å gjøre politikken til en kjendis-konkurranse er imidlertid stadig mer urovekkende for velgerne. Det er ingen «høyrebølge» som vokser frem, slik elitens medier fremstiller det – det er en folkebevegelse, og folket er drittlei av å miste pengene, strømmen, landet, selvråderetten, fremtiden, mulighetene og frihet til fordel for andre land, folk, overtro, maktstrukturer, grådige kapitalkrefter og sine korrumperte kjendis-politikere. Bare spør en velger i Argentina.

Det er ikke det at sinnet, frustrasjonen og velgerflukten har gått eliten og Ap-ledelsen hus forbi. Det har fått alarmklokkene til å kime høyt og lenge i Arbeiderpartiets og LOs øverste etasjer, men utviklingen er likevel helt ubegripelig og umulig å dekode: Globalister er jo bedre mennesker, med høyere moral, bedre intensjoner, skarpere hoder og bedre politikk enn folk flest, og det finnes ingen alternativer til globalisme. «Vi må!» Så hvorfor går alt galt? Finn feilen og bli kastet ut av Arbeiderpartiet.

En evaluering på jakt etter ønskede svar

Den interne evalueringen av valgkampen 2023 fritok både Jonas og Peggy for all skyld, og understreket at det ikke var noe galt med politikken som er ført i tre tiår av en stadig mer akademisk elite, bestående av millionærer uten fnugg av arbeidserfaring eller innsikt i folks hverdag. Hvordan kan liksom de gjøre noe galt for arbeiderklassen? Ifølge nestleder Tonje Brenna til NRK Dagsrevyen er Arbeiderpartiets oppgave å forandre Norge. Forandre. Ikke bevare.

Å diskutere den konstante og hurtige endringspolitikken som aldri kommer i mål, og hvor ingenting noensinne er bra nok, forblir en «no-go-zone». I stedet fant man ut at det var noe galt med kommunikasjonen og fremstillingen. Løsningen var bedre informasjon – eller propaganda, om du vil. Men det har ikke virket, det heller, så nå diskuterer man å bytte ansikt på valgplakaten, for da er vel alt på stell? Brenna redder pokalen. Vi tar en «Democrats» og bytter ut den gamle surregubben Støre med en ung og fresh kvinne. Problem solved! For det virket jo så bra i USA?

Dette lettvinte selvbedraget gjør Ap’s problemer bare større. Dette skjønner da også «grunnfjellet» i arbeiderbevegelsen, som roper ut i rasende avmakt – men de som tror arbeiderbevegelsen er «demokratisk», har skjønt lite av virkeligheten: Bare se hva som skjedde med «strømopprøret» på landsmøtet i 2023. Melkøya skal fortsatt «elektrifiseres», for det har Oslo-folka bestemt, og partipisken rår. Er det god politikk? Er det demokratisk? Vil Tonje Brenna gjøre hele forskjellen? Nope.

Men Giske har de ikke klart å stoppe. Han er ikke en av «lauget», og de vet at han er farlig, men de skjønner ikke hvorfor. Årsaken er at Giske kanskje har en ny politisk kurs. Kanskje, for ingen vet egentlig hva Giske vil eller hva han mener. Ingen vet hva som ville skje hvis han fikk makten i Ap eller regjeringskontorene, for Giske er Arbeiderpartiets svar på the Chesihre Cat: Han prater i gåter, og ingen får tak på ham.

Arbeiderbevegelsen er blitt elitebevegelsen

Under Gerhardsen var Arbeiderpartiets prosjekt å utjevne forskjeller og beskytte norske interesser, arbeidsplasser og arbeiderklasse, i sunn konkurranse med andre land. Gerhardsen sang «Internasjonalen», men avviste kommunismen og var ikke globalist: Han bygget et land som skulle være selvstendig, fritt, uavhengig og med små forskjeller, hvor ingen skulle behøve å stå med «lua i hånda», tigge, sulte, leve i fattigdom på nåde eller havne under ei bru med hele familien – men da skulle de faen meg stå opp om morran og bidra. Folket skulle kunne kreve sin rett, men også gjøre sin plikt!

Intensjonen var aldri å la 1,5 millioner mennesker flytte til norsk velferd. La over 10 % av arbeidsstokken få uføretrygd. La islam bli førende for det religionskritiske Arbeiderpartiet. La ungdom uten master eller teoretiske evner bli stående uten jobb, og la Brussel og vindkraftmafiaen styre Norge. Hadde han sett hva Gro og Støre-kongerekka har gjort med Arbeiderpartiet, Norge og politikken, ville han begynt å grine.

De har gjort Norge til en ynkelig EU-koloni. Forskjellene er enorme, hele verden kan komme og kreve uten plikter, og stadig flere står med lua i hånda på NAV, lever i fattigdom på nåde, og står i matkø hos frivillige organisasjoner, mens klimaskurkene får frie milliarder for å bygge «klimatiltak» som det ikke blir noe av. Oljeformuen nærmer seg 20 billioner – og likevel har vi aldri råd til noe, så bompenger, drivstoff og kommunale avgifter må opp, opp, opp. Det er helt loco!

Norge er styrt av skruller

Politikerne på Stortinget har gått til angrep på folks hverdag og gjør den konsekvent vanskeligere, dyrere og farligere for å redde både klimaet, kloden, naturen, migranter og alle andre land, på vegne av FN, EU, WHO, WEF og andre fremmede makter med kapital og maktlyst – og de får aldri nok! Det er ingen grenser! De oppfører seg som ondskapsfulle drittsekker, og det begynner å bli veldig vanskelig å kamuflere med «bedre kommunikasjon» eller et nytt fjes. Som vi ser.

Når politikken du fører fratar folket både bilen, pengene, naturen, tryggheten, stabiliteten, parkeringsplasser, bevegelsesfrihet, kulturen, energien, landet, friheten, freden og fremtiden for å bygge en «bedre verden» gjennom revolusjonære prosjekter i ekspressfart, kan det faktisk hende at folk til slutt får noe imot det. Skjønner? Det kan hende at folk oppdager hva og hvem som er problemet – og det er ikke klimakrisen som topper listen.

Dét kan ingen i elitelaget innrømme, for det peker på at det er noe galt med ledelsen av det globalistiske stortingspartiet og Arbeiderpartiets politikk gjennom lang tid. Dette er det helt umulig å anerkjenne, for det vil være å innrømme skyld og underminere hele det globalistiske prosjektet, og enda verre: Det går på selvfølelsen, livsverket og statusen til det politiske adelskapet og kjendislauget her i Oslo, helt fra Gro Harlem Brundtland og frem til koffertbæreren Støre, som har arvet statsministerposten.

Å innrømme at de har ført idiotpolitikk som bare gagner dem selv, betyr at adelskapet vil falle, kongen vil stå naken, hoder vil rulle, og folkefornuften vil seire, og der går grensen! Derfor angrer Angela Merkel ingenting. Ikke Gro heller. Det norske adelskapet har det helt knall og passer på både sine og hverandre, og da skal ikke folket komme her og komme her og ødelegge demokratiet!

Det skal Tonje Brenna sørge for. Eller en annen fra lauget. Pøh!

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.