Rene Magritte, «The hunters at the edge of night» (1928)

Etter moderne vestlig målestokk er det utenkelig at så mange mennesker vil slåss og dø bare fordi de er uenige om religion. Det må finnes andre og «virkelige» grunner under det religiøse sløret. Vi kan til en viss grad forstå at religionen spiller en avgjørende rolle i konflikter som de som involverer eksentriske nord-irer, men å innrømme at en hel sivilisasjon kan være lojal mot religionen fremfor alt, er for mye. Å så mye som antyde noe slikt støter den progressive opinionen, som alltid er klar til å føle seg forurettet på vegne av mennesker den hevder å være vokter for. Dette gjenspeiles i politiske, journalistiske og akademiske kommentatorers tilbakevendende manglende evne til å anerkjenne religionens betydning for samtidige hendelser i den muslimske verden, og i den konsekvente tilfluktsretten de tar i språkbruken til venstre og høyre, progressive og konservative, og resten av Vestens ideologiske vokabular.

Bernhard Lewis, 1993

Det finnes mange måter å fornekte virkeligheten på. Du kan omskrive den slik at visse ting, elementer, blekner bort og forsvinner bak skyggene av det du vil ha frem. Du kan finne opp nye imaginære hendelser og fokusere på dem, eller du kan mistenkeliggjøre og håne den gruppen som peker på noen av de ubehagelige sidene ved utviklingen, som du misliker og derfor undertrykker.

Thomas Bauer (tysk professor i islamske studier) har skrevet en liten bok om disse tingene: «Forsimplingen af verden» (2018). Her tar han utgangspunkt i en gammel tekst av Stefan Zweig:

«Det sterkeste inntrykket fra alle mine reiser de siste årene er (…) en svak frykt for monotoniseringen av verden. Alle ytre livsformer blir stadig mer ensformige. Alt blir nivellert i henhold til det samme kulturelle skjemaet. Folkenes individuelle skikker blir polert, klærne blir ensartede, skikkene internasjonale. Landene presses sammen, folk lever og handler etter et skjema – byer ligner hverandre mer og mer utad – tendensen til å standardisere ytre livsformer har aldri vært så sterk, så snikende som i de senere år. Det er sannsynligvis det mest presserende, mest avgjørende fenomenet i vår tid», skrev Zweig i 1925

Det sterke ønsket om ensartethet skaper en massesjel, nerver viker for muskler, individet dør ut og erstattes av den typen Bauer skriver:

«Uansett hvor vi ser, enten det er på naturen eller på menneskene og deres kultur: Overalt kan man observere en trend mot mindre mangfold… delvis forårsaket av urbanisering, større mobilitet, globalisert modernitet, trafikkbelastning, industrialisert landbruk, matprodusentmonopoler og klimaet!»

I iherdige forsøk på å undergrave og avfeie betydningen av entydighet, skriver Thomas Bauer:

«Forsøket på å skape entydighet (kunst, seksualitet, identiteter og politikk) i en ikke-entydig verden ved å dele verdens mangfold inn i klasser så presist som mulig, med størst mulig entydighet i de respektive klassene, er mer egnet til å undertrykke mangfoldet enn til å øke det.»

Bokens undertittel lyder «Om tabet af flertydighed og diversitet», og dette fokuset er hans egentlige anliggende.

«Betydningsløshet og entydighet ligger tett opp mot hverandre og er naboer til ord som monotonisering og autentisitet». En gitt beskrivelse, redegjørelse eller omtale som peker i retning av det entydige, har etter Bauers oppfatning ingen betydning, ingen begrunnelse, men peker snarere mot en totalitær og ideologisk forenkling av verden. Hvis du for eksempel forestiller deg å skulle beskrive et bombe- eller terrorangrep à la Orlando i Florida (2016) eller Nice (2016), vil en beskrivelse basert på ønsket om flertydighet snarere peke mot relativisering av moralen enn noe annet. De fleste terrorangrep etterfølges i mediene ofte av en omtale av gjerningsmannen eller gjerningsmennene som idioter som nettopp har kommet ut av psykiatrisk behandling. Dette kan kanskje tilfredsstille en mann som Thomas Bauer, men vi ville neppe blitt noe klokere på et slikt angrep. Jeg ser det mer som forfatterens tilbakevendende ønske om å holde islam utenfor ligningen, slik tilfellet har vært hver gang bombene har eksplodert, fra Bali til Bombay, mellom Madrid og Paris. I stedet snakkes det ofte om «fremmedfiendtlig retorikk» – om den påståtte trusselen fra «demonisering av religion».

Man kunne fristes til å tro at han nettopp hadde lest (en tysk oversettelse av) Stig Dalagers bok fra 2002: «Opgøret med det entydige», som sier omtrent det samme. Jeg kunne også nevne den polske sosiologen Zygmunt Bauman, som går et skritt videre når han skriver at «ambiguitet (flertydighet) ser ut til å være den eneste kraften som er i stand til å begrense og svekke det destruktive, artsødeleggende potensialet i nåtiden». Faktisk mener disse forfatterne at det i bunn og grunn handler om en demonisering av islam som springer ut av en irrasjonell frykt. Her snakker de politisk korrekte om en (kristen) religiøs monotonisering av verden. Så selv om vi her i Europa lever i en pluralistisk, sekulær verden der vi i prinsippet kan kritisere hva som helst når som helst, så er det bare endel ting vi ikke kan fokusere på: en voksende og dominerende middelalderreligion som ikke lar seg forene med det sekulære, og så kulturelitens ubegripelige trangsynthet når de daglig bøyer seg for en kultur som avviser demokrati og pluralisme… omtrent det vi har skrevet om de siste åtte tiårene! Homogenisering – de politisk korrekte øynene som ser: Thomas Bauer gjør kort sagt hva han kan for å motvirke forenklingen av vår verden… ved blant annet å ignorere ummahen i islam og dens politiserte oppblomstring i 1978 i Iran.

Bauer representerer en av den akademiske venstresidens måter for å forstå en religion som den i Midtøsten, og han avslører dermed en mangelfull og underlegen kunnskap om den religiøse ideologien bak islam. Basert på ideen om at den ene religionen kan være like god/dårlig som den andre. Det kan være så pinlig å lese den ekstremt begrensede horisonten til en sikkert belest og velutdannet mann, når han kommer til islam. For ham er det ikke annet enn konfrontasjonstenkning og barbarisering av den fiktive motparten. Ord som sharia, jihad, fatwa, Dar al-Harb, ulema og umma vil alltid være fremmedord i hans vokabular, og begrepet sivilisasjonenes sammenstøt… hva er det? En myte.

I 2002 utga den danske journalisten Stig Dalager sin artikkelsamling med tittelen «Opgøret med det entydige». Og et øyeblikk kan man fristes til å tro at Bauer har hatt tilgang til denne boken, for de deler faktisk et av hovedtemaene. At vår tids store svøpe ikke handler så mye om islam, men om kampen mellom flertydighet og en forenkling av verden båret av det entydige … I artikkelen «Katastrofedage» om 11. september avslører Dalager hvor trangsynt og særs idiosynkratisk den politisk korrekte kan være. For hva tilsier at han forkaster Huntingtons bok «Clash of Civilisations» (1996) og henviser til Edward Said? I essayet «The Clash of Definitions» «avslører» Said den endimensjonale og stereotype karakteren til Huntingtons bok, som Said mener «uttrykker en konfrontasjonstankegang som mer tar sikte på å mestre verden på vestlige premisser enn å forstå dens kompleksitet». Dette er bare ord for Dalagers «forståelse» av verden. Det er imidlertid helt tydelig at Dalager ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i den ideologien som har undergravd Europa de siste 30 årene. Han har ikke lest en eneste bok om den migrasjonsbevegelsen som vi andre er tvunget til å møte, så lenge vi har våre idiosynkrasier, som bekreftes hver kveld av mediene.

Fornuften har forlatt perrongen, og tilbake står fortielser, løgn og tro… inntil virkeligheten en dag banker på døren! Flertydighet, multikulturalisme, mangfold og ambivalens er nøkkelbegreper for den tyske sosiologen og hans forgjenger Stig Dalager. Sistnevnte, som i sin iver etter å få bukt med forenklingen av verden dessverre kommer til å begå nettopp denne feilen i sin tenkning – som nevnt ved å henvise til Edward Said, en av de politisk korrektes favoritt-«filosofer», for eksempel i teksten «Clash of Cultures» der han taler om en «påstått islamsk sivilisasjonsblokk». Det vil si: en monologisk snever tenkning sentrert om entydighet på den ene siden, og på den andre siden en livsform og tenkning som anerkjenner virkelighetens mangfold, ambivalens og flertydighet…» Det er nok en grunn til at man på endel universitetskurs leser Said og ikke Huntington.

Et eksempel på hvor utrolig trangsynte de politisk korrekte kan være, kan man forstå hvis man et øyeblikk retter oppmerksomheten mot Paris 2015, nærmere bestemt musikklokalet Bataclan, der 130 ble drept og 490 ble såret. Jeg tror ikke vi behøver å relativisere et slikt angrep, og når vi ønsker å forstå det, kan vi ikke vegre oss for å inkludere fredens religion i ligningen! Ikke minst fordi IS faktisk tok ansvaret for det. Alt annet er en forakt for minoriteter, etnisk mangfold samt en destruktiv og naiv vilje til å omfavne mangfold! Dette er ikke rasistisk demonisering, men rett og slett å se realitetene i øynene: Etter mer enn 30–40 år med massiv innvandring fra varme land til Europa må man være politisk blind for å benekte det som skjer. Mediene og domstolene ønsker å dekke over det, men virkeligheten presser seg på.

Fra mitt ståsted i verden handler dette mer om relativisering av moral. Med fare for å skyve vekk flertydighetens apoteose, vil jeg se og forstå hva som skjer, og jeg trenger ikke flertydighetens evangelium her. Jeg har tidligere nevnt noen av de andre angrepene. I tillegg til antall drepte viser disse terrorhandlingene hva europeiske stater, ikke minst gjennom EU, har invitert hit.

 

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.