Den Jødiske Barnehagen i Oslo er ikke som andre barnehager.

Her er hverdagen slik at man knapt kan tro at man befinner seg i Norge.

Den 8. oktober i år varslet PST at risikoen for terrorisme i Norge var økt, særlig mot jødiske og israelske mål.

Slik forble det fram til 14. november, da Politiets sikkerhetstjeneste nedjusterte trusselnivået til «moderat».

Men for Den Jødiske Barnehagen i Oslo kan ikke sikkerhetstiltakene nedjusteres.

Journalist i FriFagbevegelse, Serina Gjerrestad Thorsen, har intervjuet styrer ved barnehagen, Cathrine London Adler.

– Jeg blir forbanna på våre vegne. Jeg blir sint for at barna, de ansatte og foreldrene skal behøve å ha det sånn, forteller Cathrine London Adler til Gjerrestad Thorsen.

Arbeidsplassen hennes ligger vegg i vegg med synagogen i Bergstien ved St. Hanshaugen.

– Du får ikke et mer tydelig jødisk mål enn Bergstien 13 og 15. Og her er vi. Her skal jeg ivareta 30 unger, deres foreldre og vårt personale. Hvis jeg begynner å tenke på hva slags ansvar jeg egentlig har i denne situasjonen, blir jeg jo nesten ko-ko, skriver FriFagbevegelse.

Hver morgen leverer foreldrene fra seg det kjæreste de har til Den Jødiske Barnehagen. På utsiden står det til alle tider to politibiler parkert.

Førskolebarna blir ønsket velkommen av barnehagens egne vakter. Sikkerhetsregimet er strengt. På innsiden foregår hverdagen til 31 barn og 10 ansatte både med og uten jødisk bakgrunn.

Her må politiet være med på foreldremøter. I hverdagen må dessuten pedagogene ta stilling til spørsmål som er det er unødvendig å stille i andre barnehager.

– Jeg må fylle ut årsaken for risiko når jeg lager beredskapsplaner og risikoanalyser. Og årsaken er jo bare at vi er en jødisk barnehage, forteller Adler.

Avstanden mellom Norge og Midtøsten er stor, men for Adler føles hendelsene i Israel nære. Selv bodde hun der i ett år som ung voksen, og hun har et bredt nettverk av venner som fremdeles bor i landet.

Minnemarkeringen rev opp det ett år gamle såret. Adler opplever å være én av flere i det jødiske miljøet som føler seg alene om sorgen.

– Jeg skulle jo ønske at hele samfunnet kjente litt på det, avslutter hun.

Årets julegave – «De nye barbarene» av Giulio Meotti.