North Carolina.

Jeg har fulgt det amerikanske presidentvalget på nært hold og har samtidig lest boka «Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» av Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant.

To forskjellige land. To forskjellige politiske kulturer. Én åpenbar fellesnevner. Og den overrasker ikke. Norske politikere er like korrumperte som de amerikanske.

De er det riktignok i mindre skala. Men de synes nesten alle først og fremst å være drevet av egeninteresse. Deres politiske engasjement kommer i andre rekke, om i det hele tatt.

De er lite opptatt av velgernes ve og vel. De er først og fremst opptatt av seg selv. Velgerne er et middel for å bli valgt og få tilgang til goder. I begge land råder en utstrakt politisk ukultur.

Og de er ikke noe mer idealistiske om de kaller seg demokrater, sosialdemokrater eller sosialister, går i takt og synger entusiastisk i kor om «alle jordens bundne trelle».

Snarere tvert imot. De forsyner seg av felleskassa med samme grådighet. De tildeler seg selv lukrative lønninger og fordeler, jukser, plagierer, er inhabile og snyter på skatten når de kan.

Hykleriet og spriket mellom liv og lære er det samme. Bare mer foraktelig! Jeg vet ikke hvem som er verst, partiledelsen i det Demokratiske partiet i USA eller Ap-ledelsen i Norge.

Presidentvalgkampen i USA blottla noen av Det demokratiske partiets mange svin på skogen. Og boka «Partiet» ribbet partiledelsen i Ap og «ørnen blant norske partier» fullstendig for fjær.

I USA har Demokratene i åtte år kjørt en falsk drittpakke om at Trump har samarbeidet med russerne. Den er initiert, finansiert og eksekvert av ledelsen i partiet.

De har misbrukt rettsapparatet og aktivt brukt lawfare for å diskreditere Trump og forhindre ham i å drive normal valgkamp. Den ene saken etter den andre blir nå avvist av domstolene.

Liberale hovedstrømsmedier har drevet ren kampanjejournalistikk for Demokratene. Og store deler av forvaltningen har, i strid med all god forvaltningsskikk, velvillig latt seg misbruke.

Hillary og Bill Clinton, ekteparet Obama, Biden-familien og dynastiene rundt dem har tjent enorme summer gjennom sitt politiske engasjement for Det demokratiske partiet.

Clintons gjennom Clinton Foundation, som Norge har vært hovedsponsor for sammen med Saudi-Arabia. Ekteparet Obama hadde ikke mye, men er nå god for flere hundre millioner.

Hvor mye familien Biden har tjent på Hunter Bidens lyssky forretninger i Ukraina, Kina og andre steder, er det ennå ingen som har full oversikt over. Gudene vet.

Eller kanskje noen av de 51 ledende tjenestemennene i Biden-administrasjonen som rett før valget i 2020 signerte et offentlig brev om at Hunter Bidens laptop var russisk desinformasjon vet det?

Rettsstatens prinsipper undergraves. Forvaltningen er politisert. Politikerne er donorstyrte. Media driver ren partipropaganda. Obama, Clinton og Biden har gjort alt for å stoppe Trump.

Et flertall av velgerne forventer at dette får et etterspill. For dem er drain the swamp ikke bare et slagord. Det er nødvendig for å redde grunnloven og det amerikanske demokratiet.

Også i Norge har demokratiet forvitret. Makten er flyttet fra velgerne til politikerne, og videre fra Stortinget til EU-byråkratiet i Brussel. Samtidig har politikerrollen endret karakter.

En lukket nominasjonsordning og statlig partistøtte som politikerne bevilger seg selv, har ført til nettverkspartier og en stand av stadig flere yrkespolitikere.

Partimedlemmene har mistet sin betydning. Velgerne er henvist til å stemme på partier, ikke på personer. De kan ikke engang kumulere, og har liten kontroll med hvem som blir valgt.

Dét har partiledelsen. Den har kontrollen over partinettverket og nominasjonskomiteen. Og partiledelsen velger stort sett seg selv. Det gjør noe både med politikken og med politikerne.

Stadig flere gjør politikken til karrierevei. Om de ikke rekrutteres fra de etablerte dynastiene i partiet, blir mange kvotert inn på kjønn eller etnisk alibi og alet opp som politiske broilere.

De etablerer støttespillere og omfattende nettverk. Men de mangler ofte yrkeserfaring, utdannelse samt organisasjons- og lederbakgrunn, f.eks. til å lede et departement.

Og til forskjell fra tidligere generasjoners politikere mangler de først og fremst livserfaring fra virkeligheten utenfor politikken, fra de områdene og saksfeltene de skal fatte beslutninger om.

Erfaring og kunnskap betyr lite. Denne rekrutteringen til politikeryrket fører til dårlige beslutninger og dårlig politikk som er dårlig forankret hos velgerne.

Og når de blir sittende for lenge, blir egeninteressene fort mer fremtredende enn interessene til velgerne de representerer, samtidig som mulighetene til å pleie dem blir større.

I tillegg til tidligere fallerte Ap-stjerner som Terje Rød-Larsen og Grete Faremo har hele syv statsråder måttet gå av i den siste Støre-regjeringen pga. misligheter for egen vinnings skyld.

Det gjelder misbruk av pendlerboligordningen, juks med reiseregninger, skattesnusk, flere tilfeller av omfattende plagiering og flere alvorlige brudd på habilitetsregelverket.

Det gjelder Hadia Tajik, Ingvild Kjerkol, Sandra Borch, Anniken Huitfeldt, Ola Borten Moe, Anette Trettebergstuen og Odd Roger Enoksen, sistnevnte riktig nok for en #metoo-affære.

Politikere kan ikke jukse. De må klare å skrive korrekte reiseregninger, lese skattereglene for boliger, skjønne elementære habilitetsregler og la være å plagiere i masteroppgaver.

Juks, bedrag og tilkaringsvirksomhet fører til politikerforakt. Slike politikere fortjener ikke vår tillit. De setter egne interesser foran velgernes interesser. De undergraver demokratiet.

Boka «Partiet» illustrerer dette. Det er nettverkene som gjelder. Det er makta som rår. Alt annet blir sekundært. Det er egeninteressene som driver politikerne i Ap. Det visste vi fra før.

Kapitler som «Å vedta virkeligheten», «Raymonds hemmelige kuppforsøk», «Ta de rike» og «Huitfelds jobbkrav» forteller om at det blir lenge til det er «vanlige folks tur» i Ap.

Den som trodde boka skulle tilføre ny innsikt i Arbeiderpartiets politiske sosiologi, blir skuffet. Ikke fordi partikulturen er noe bedre i Høyre eller i FrP, for den saks skyld.

Boka bekrefter bare at det er nettverkene, egeninteressene og tilkaringsmentaliteten som rår, at det politiske resultatet betyr mindre, og at velgerne kun anses som et middel til makt.

Boka beskriver en partileder som har fjernet seg fullstendig fra velgerne og partiets medlemmer, og som er mest opptatt av å få Norge tettest mulig integrert i EU.

Den forteller om en leder med manglende lederegenskaper og uten overordnede nasjonale strategier, noe som har resultert i retningsløs politikk, bortsett fra knefallet for EU.

Og den beskriver maktkampen i partiledelsen mellom Hadia Tajik og Trond Giske, politiske broilere som aldri har hatt en vanlig jobb. Det er ikke noe vakkert bilde som beskrives.

Støre fremstår som mer lojal mot EU enn mot norske velgere. ACER og den selvpåførte strømpriskrisen er bare ett eksempel. Stadig flere EU-direktiv innføres uten åpen debatt.

Hadia Tajik fremstår som en kynisk maktpolitiker. Hun har juridikum, men klarte ikke å lese enkle skatteregler. Veldig troverdig!?

Trond Giske forstår å sjarmere grasrota. En opportunist som gjør hva som helst for å komme tilbake i politikken. Minst like kynisk!?

I boka er Anniken Huitfeldt, nok en broiler, viet et helt kapittel om hvordan hun ble belønnet for habilitetsbruddene med ambassadørposten i Washington. Veldig tillitvekkende!?

En kan sannelig lure på hva som er best eller verst: Er det et politisk system med en politisert forvaltning, partiske medier og donorstyrte politikerne, som velgerne tross alt kan bli kvitt etter fire år, slik som her i USA …

… eller et politisk system med nettverkspartier og statslønnede yrkespolitikere som karer til seg etter beste evne, som i realiteten stadig gjenvelger seg selv og som en derfor vanskelig kan bli kvitt, uansett hvor inkompetente eller korrumperte de er?

Jeg er neimen ikke sikker!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

 

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.

 

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.