Mange av mine venner går i kirken på søndager. Min katedral er dessverre langt unna, og heter Anfield, i Liverpool. Jeg har selvsagt vært der noen ganger. Men i dag måtte jeg se toppoppgjøret på en laptop i Budapest.

Jeg kunne gått ti meter og sett kampen på en stor flatskjerm på den lokale puben. Men denne kampen ville jeg se alene. For med seier til Liverpool i dag ville seriegullet nesten føles sikret. 11 poengs forsprang er enormt for et lag som har tapt én kamp, spilt én uavgjort og vunnet resten siden seriestart, alle turneringer inkludert.

City har opplevd sin lengste tapsrekke siden Pep Guardiola overtok og virker svakere enn noensinne i hans regjeringstid. Liverpool brukte midtuka på å rundspille selveste Real Madrid.

Men frykten for et grusomt comeback ligger latent, og derfor anså jeg kampen som helt åpen før start. Alt kunne skje. Det er akkurat derfor man elsker fotball.

Etter å ha fulgt Manchester Uniteds knusende seier mot Everton med et halvt øye, var tiden kommet. Som vanlig super stemning på Anfield, og «You’ll Never Walk Alone» ble sunget ekstra kraftfullt i dag.

Ikke like kraftfullt som i Istanbul 2005, mitt livs største øyeblikk bortsett fra fødslene til mine to sønner (jeg var til stede), men allikevel.

Man blir sentimental før en sånn kamp, og tenker på den legendariske manageren Bill Shankly. Han fikk sin egen fotballkarriere ødelagt fordi han kjempet i 2. verdenskrig. Hans mest berømte sitat er udødelig:

Some people believe football is a matter of life and death. I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.

Dette er selvsagt uforståelig for alle som ikke er interessert i fotball. Men for noen av oss er det blodig alvor.

Shankly kalte seg sosialist, men av den gamle skolen, og krevde at absolutt alle skulle jobbe og hjelpe andre. Med andre ord hyllet han den nå døde sosialismen. Han stilte enorme krav til sine spillere:

For a player to be good enough to play for Liverpool, he must be prepared to run through a brick wall for me and then come out fighting on the other side.

Så starter selve kampen. Jeg er, som dere skjønner, absolutt ikke nøytral. Men selve fotballen og dommerens avgjørelser skal analyseres på en nøktern måte.

De første fem minuttene er som forventet: Høyt press, høy intensitet, ikke noe rom for offensiv kvalitet. Liverpool får den første sjansen etter rundt fire minutter, men Gakpo somler, og det hele ender med offside.

Men Liverpool tar grep om kampen i starten, og det koker på Anfield.

– Herlig atmosfære, voldsomt trøkk her nå, sier Viaplays kommentator.

Også han mener de røde dominerer de ti første minuttene. Så treffer van Dijk stolpen med en nesten perfekt heading i det riktige hjørnet; noe ligger i luften!

Så kommer målet! Cody Gakpo spilles fri foran åpent mål av Salah! Liverpool tar fortjent ledelsen etter 12 minutter!

Jeg har sagt det før: Salah er den eneste Mohamed i verden jeg stoler på. Han feirer til og med jul!

Liverpool fortsetter å dominere, og etter 18 minutter er van Dijk nære på å øke ledelsen etter corner, men headingen havner utenfor. Så er det en ny sjanse rett etterpå. Kommentatoren mener Liverpool sløser med sjansene, og er totalt overlegne.

Men man må score mål! Å lede med ett eneste mål mot City gir ingen trygghet.

City ser ut til å ta bedre grep om kampen, men et aggressivt Liverpool presser angripende City helt tilbake til egen keeper. Det er en mur foran Liverpools mål, og Citys forsøk lykkes ikke i de første forsøkene.

Kampen roer seg litt etter 25 minutter som Liverpool har dominert fullstendig. Man får tid til å puste litt igjen.

En ungarer jeg har blitt godt kjent med, kommer plutselig med en øl til meg for å gratulere meg med ledelsen, jeg sitter i et hjørne og ser kampen på laptop i stedet for å se den på storskjerm ti meter unna.

City får sin første sjanse etter 38 minutter, men det ender med ingenting.

Det har vært ett lag på banen i første omgang, men ledelsen er sårbar.

Andre omgang

Jeg flytter meg til de lokale ungarske Liverpool-supporterne for å se andre omgang på stor tv. Alle skal senere på lokaloppgjøret mellom Újpest og Ferencvárosi TC, et oppgjør som har historisk betydning.

Jeg får høre at Újpest var støttespillere til det kommunistiske tyranniet, mens Ferencvárosi var nasjonalister, opptatt av religion og familie. Må tas med en klype salt, jeg har ingen kompetanse her.

Regimet skal ha forandret navnet på klubben to ganger, blir jeg fortalt. Så blir jeg invitert på den neste store kampen, helt gratis.

Et lite eksempel på hvorfor betyr fotball mer enn liv og død.

Også i Budapest støtter fornuftige folk Liverpool. Foto: Document

City overtar litt etter pausen, uten å skape noen sjanser de ti første minuttene. Så får Salah en kjempesjanse alene med keeper.

Ballen stryker dessverre rett over stolpen, men målet hadde vært ferdigscoret hvis ikke Gakpo hadde løpt seg selv i offside, noe som gjorde det umulig for Salah å levere nok en målgivende.

Hva er det Gakpo tenker her? En ren skandale som kan straffe seg på brutalt vis.

Heldigvis fortsetter City å trille ball, og Liverpool bryter med sitt høye press. Salah får nok en semisjanse, men bommer på skuddet. Nå er en time av kampen spilt, det gjenstår en halvtime før euforia.

Etter 65 minutter skaper Liverpool nok en stor sjanse, men trolig var det offside uansett. Men mitt lag har tatt tilbake kontrollen over kampen, uten at dét skaper noen form for trygghet.

Gakpo får til et skudd etter 69 minutter, her burde han spilt ballen. Han har blitt bedre, men er langt ifra god nok.

Endelig blir Gakpo byttet ut, Núñez kommer inn 20 minutter før slutt. Man må bare like Núñez, selv om han er legendarisk ineffektiv. Han skaper i det minste problemer for motstanderne, og gir alt i hver eneste kamp.

Så belønnes Liverpools voldsomme press med straffe!

Núñez er involvert umiddelbart, og helten over alle helter, Luiz Diaz, blir felt. Så da er det Salah sin tur, igjen. Han gjør ingen feil denne gangen; den forrige Liverpool-straffen hans ble en sjelden miss. Dermed er kampen trolig avgjort, og det er vel fortjent!

City bytter inn Grealish og De Bruyne. Jeg blir ikke bekymret. Det er ti minutter igjen pluss litt overtid. City har vært totalt underlegne.

Så roter van Dijk med ballen, og Haaland får en stor mulighet. Men vår helt i målet, reservekeeper Kelleher, bruker minimalt med energi på å hindre scoring.

Liverpool er som en hær. Man har generaler, som Shankly, Paisley, Klopp og nå Slot. Man har offiserer, som Gerrard og nå van Dijk.

Man har sersjanter, som Alexander-Arnold og Salah. Så har man krigere, som Luis Díaz, Robertson og Núñez. Så har man soldatene i skyttergravene, som er best representert av The Kop, tribunen til de mest lojale Liverpool-supporterne.

Selv NTB skriver at Liverpool overkjørte City.

Liverpool var totalt overlegne hjemme og vant 2-0 mot Manchester City i Premier League søndag. Mohamed Salah scoret og er ett mål bak toppscorer Erling Haaland.

I år vinner Liverpool Premier League. Citys periode med total dominans er over. Det er min spådom, og jeg har ennå ikke bommet på mine spådommer før jul, så håper ikke dette blir min første feil.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.