De var ikke så mange – 2000 –, men det var hjertet av nasjonen som samlet seg foran rådhuset i Amsterdam torsdag for å markere at de ikke lar seg skremme og samtidig protesterer mot borgermester Halsema, som nektet å la dem samle seg på Dam-plassen, midt i byen. Det er der pro-palestinerne henger sine flagg, og det var der de jaget israelere 7. oktober.

«Det er slik ‘aldri mer’ blir til ‘enda en gang’, ved å frata jødene rettigheter bit for bit,» sier den tidligere jødiske politikeren Rob Oudkerk. «’Enda en gang’ er borgermester Halsema, som bannlyser oss fra Dam-plassen.»

Flere talere klaget bittert over det de kalte Halsemas manglende vilje til å beskytte jødene i hjertet av byen.
Byens «sikkerhetstriangel» – bestående av borgermesteren, den lokale politisjefen og Amsterdams øverste statsadvokat – hadde forbudt sammenkomsten med henvisning til at sikkerheten til de pro-israelske demonstrantene ikke kunne garanteres etter antisemittiske opptøyer tidligere denne måneden.

Når myndighetene sier de ikke kan beskytte jødene, sier de samtidig at noen er sterkere enn dem – noen som de ikke tør sette seg opp mot.

Folk hadde kommet med busser fra hele landet for å vise sin solidaritet med jøders plass i Nederland og forsvare Israel. Det er slik Europa ser ut nå: Venstresiden dominerer de store byene, men folket lever på landet og i de mindre samfunnene. De har bevart hukommelsen.

Kristne for Israel sto bak demonstrasjonen: Et tyvetalls jødiske og protestantiske organisasjoner.

«Min frelser [Jesus Kristus] var jøde, apostlene var jøder, Bibelen er en jødisk bok. Antisemittisme og antisionisme er dypt antikristelig», sier den protestantiske presten Klaas-Jelle Kaptein, som kommer fra fiskeøya Urk.

I en tale spurte Yanki Jacobs, en lokal Chabad-rabbiner, om det fantes en fremtid for nederlandske jøder i lys av den siste tidens hendelser. «Mitt svar er at hvis det finnes en fremtid for Nederland, så finnes det en fremtid for jødene i Nederland», sa han. «Hvis det nederlandske samfunnet har styrke nok til å bekjempe hatet, er mitt svar et rungende ja. Men vi trenger folk som sier ifra.»
Med direkte adresse til folkemengden sa Jacobs: «Det er dét dere gjør, og jeg er takknemlig for det!»

Nederlands utenriksminister Caspar Veldkamp sa at Nederland kom til å føye seg etter ICC, Straffedomstolen, og arrestere Netanyahu hvis han skulle dukke opp. Dette ble kritisert som skammelig, og fiskerlandsbyen Urk bar derfor plakaten: «Netanyahu, velkommen til Urk».

Da Veldkamp bare noen dager senere møtte Irans utenriksminister Abbas Araghchi rant, det over for mange. Iran har som erklært mål å utslette den jødiske staten. Det sier noe om hvor dypt overgivelsen stikker i dagens Europa at Veldkamp tilhører en regjering der Geert Wilders’ Frihetsparti sitter. Wilders sa at møtet med Araghchi var hyklersk.

Veldkamp skulle reist på besøk til Israel, men møtet ble kansellert av den nye utenriksministeren, Gideon Sa’ar. Veldkamp insisterte på at avlysningen skjedde i gjensidig forståelse, akkurat slik Espen Barth Eide forsøkte seg på. Men Sa’ar sa at dét ikke stemte; det var han som hadde kansellert møtet.

Det var mange gamle persiske flagg i demonstrasjonen, båret av persere som bekjenner seg til et Iran før Khomeini overtok.

Skulle regimet falle, vil det være det største bidraget til fred i Midtøsten. Obama ville ikke styrte presteregimet, men Trump og Bibi kan kanskje klare det.

Den sterkeste talen kom fra Deborah Maarsen-Laufer. Hun ble født i februar 1942 i Ravensbrück.

«Borrie», som Maarsen kalles i det jødiske miljøet i Nederland, refererte til de tre minuttene med taletid arrangørene hadde gitt henne.

«Mye kan skje på tre minutter. Tre minutter var nok til at nazistene tok foreldrene mine, søstrene mine og meg fra huset vårt for 80 år siden. Den 7. oktober var tre minutter nok til å forvandle et sted der unge mennesker danset, til et helvete. Og tre minutter var også nok til at ungdommer på scootere begynte å jakte på jøder i vårt Mokum,» sa hun, og brukte det tradisjonelle kallenavnet på Amsterdam, som har røtter i det hebraiske ordet makom, som betyr sted.

«I disse historisk antisemittiske tider, der en del av folket inntar en passiv-aggressiv holdning [til jøder] eller ser bort, er det uvurderlig at en annen del nekter å gjøre det og viser sin uforbeholdne hengivenhet», sa Lenny Kuhr, den nederlandsk-jødiske vinneren av Eurovision-konkurransen i 1969, til The Times of Israel.

Kuhr har blitt en mer og mer uttalt forsvarer av Israel etter at et teater i byen Leiden i mars forbød henne å opptre, med begrunnelsen at «folk som henne åpent støtter folkemord». Artisten, som har to døtre som bor i Israel med sine familier, sang deler av sin nyskrevne sang «Light» for publikum.

Det var også et annet lyspunkt. Da møtet var over, støtte journalisten fra Times of Israel på David. Han var fra Syria, der jihadistene igjen rører på seg. Han kom til Nederland i 2014 og ble kristen og en ivrig tilhenger av Israel. Det er håp.

Da to menn med israelske flagg forlot plassen foran Stopera, fortalte den ene til The Times of Israel at han var flyktning fra Aleppo i Syria. David, født Dawud, sa at han konverterte til kristendommen etter at han kom til Nederland i 2014.

«Jeg er her for å støtte det jødiske folk, de er Guds nasjon», sa David, og la til et budskap til innbyggerne i Israels nabostater: «Kjærlighet, ikke hat!»

David står til venstre foran Stopera, som er kombinert rådhus og opera. Alle fotografier: Bart Schut.