Det var den høsten Gary Holton reiste over elven. I Trondheim lå sorgen som tung, blå tåke. Byen hadde trykket ham til sitt bryst. Jeg fikk ja fra redaktøren, og reiste opp for å gi mitt bidrag, lavmælte samtaler med sørgende venner og musikerkolleger, ord og tanker som skulle danne grunnlag for en nekrolog i Det Nye.

Nekrologen til Gary Holton. Trondheim var en by i sorg. Det Nye, 17. november 1985.

Det var også høsten da Peter Nagy igjen var vettskremt. Han ble alltid det når vi dro på reportasje sammen. Peter måtte ha orden og strukturerte planer. Jeg likte å ta tingene som de kom. Vi hadde en strukturert plan om å kreve Jämtland og Härjedalen tilbake, basert på misfornøyde lokalsvensker som lengtet tilbake til norsk herredømme og velstand.

Egentlig en veldig tynn plan. Vi kjente ingen svensker. Vi oppdaget det allerede ved Kongsvinger. Og da vi rullet inn på den svenske siden, svant motet. Vi snakket ikke med noen, reportasjen var tross alt ennå ung, og reiste videre til Røros. Der hygget vi oss på hotellet, og det oppstod litt klabb og babb med noen knasende gøyale unge damer på romfest, en av dem glemte igjen skjørtet sitt, uten at jeg husker detaljer, og jeg mener bestemt at Odd Iversen sto i baren.

Yan & Peter: Vi jobbet som team av og til. Her er vi på Ambassadeur Hotel i Oslo. Vi trengte vignettbilde til noe vi hadde gjort for Det Nye. Da jeg visste at Terje Tysland befant seg i byen, stakk vi ned og ba ham knipse oss. Da bildet var tatt, takket vi pent for hjelpen og sa ha det bra. Terje sto igjen som 15 spørsmålstegn. I Det Nye sto det «Foto: Terje Tysland», uten forklaring. Foto: Terje Tysland.

Men svenskegrense-reportasjen hang nå i en svært tynn tråd, og Peter var urolig. Min leveregel på den tiden var: «Er du i tvil, reis til Trondheim». Peter syntes ikke at det var betryggende. Hvordan skulle vi forsvare at vi dro til Trondheim uten en eneste reportasje-idé og skrinla den eneste grunnen til at vi var ute på denne reisen? Jeg roet ham ned: «I Trondheim dukker det alltid opp noe. Vær trygg.» Han følte seg slett ikke trygg. «Du kjenner alle musikerne, så du finner alltid på noe, men hva med meg?» Så, så, sa jeg, litt urolig nå, men ikke mye.

Plan B, vi kjørte til svenskegrensen fra Røros. Jeg rygget inn i Sverige, kjørte tilbake til Norge, rygget inn i Sverige, kjørte tilbake til Norge, om og om igjen over 30 ganger på en ørliten veibit som målte 10–15 meter. Så ringte jeg redaktøren og fortalte at vi hadde vært over på den svenske siden over 30 ganger siden vi forlot Oslo, men at svensker med norsk hjemlengsel åpenbart var mer sjeldne enn antatt. Vi hadde faktisk ikke funnet en eneste sjel som ønsket nye grenseoppmålinger. Og siden vi nå var så nær Trondheim, og for at dette ikke skulle bli en helt bortkastet tur, foreslo jeg at vi dro til trønderhovedstaden og laget saker om både det ene og det andre. Det syntes redaktøren var en riktig god idé.

Blant mange høydepunkter fra det etterfølgende Trondheims-besøket kan jeg nevne boblebadet i Royal Garden, hvor vi drakk Lysholmer sammen med Odd Iversen, som viste oss alle arrene på knærne etter sin lange fotballkarriere; «rene Europa-kartet», sa Ivers. En kompis advarte oss mot å bli med Ivers på nachspiel.

– Der er det fryktelig rotete og peanøtter overalt.

Det hørtes ikke fristende, så vi dro heller på Baronen («og Baron-nesten», som den uklanderlig antrukne svirebror Viktor Klein kalte stedet).

Dagen etter deltok vi på studentenes absurde jorden-rundt-maraton. Jorden rundt i den forstand at de skulle løpe den samme ruten om og om igjen til de oppnådde en totallengde som tilsvarte en runde rundt ekvator. Peter og jeg løp hver vår etappe i grisevær. Peter følte uro, da dette var hans eneste reportasje så langt på den allerede ukelange reportasjereisen. Og han var sannelig ikke sikker på om det ble noen reportasje heller. Han var så lite trygg på saken, og brukte pseudonymet Clark Kent. Et tydelig signal om at journalisten ikke forventet noen Pulitzer for denne (heller).

Gem som jeg var, delte vi tekstansvaret for en reportasje om trøndernes «Trondheim for Afrika»-arrangement. Dette var det store Band Aid-året, og folk ville bare gi og gi i grenseløs kolonist-sjenerøsitet, men med minimale geografikunnskaper. Det var ikke så mange som kunne svare på «Hvor i Afrika?». Afrika fikk holde.

Peter var desperat. Han hadde ingenting på blokken. Så lot jeg ham få navnet sitt på Afrika-saken min. Fra Det Nye 24. november 1985.

På Hollywood ordnet jeg oss opp på scenen med Four Jets, så vi fikk fremføre «Knockin’ On Heaven’s Door» (kjent fra Det Nye-kassetten). Nok en Clark Kent-sak, notis denne gang, i Det Nye. Ikke mye å vise til etter en drøy uke på reise. Jeg tror forresten Peter hadde med seg en håndballreportasje også.

Peters redning: Maratonstafetten jorden rundt var akkurat så søkt at vi klarte å få den på trykk. Men Peter brukte pseudonym for sikkerhets skyld. Så hei til Clark Kent. Fra Det Nye 16. desember 1985.

Jeg, derimot, kom hjem med armene fulle av intervjuer med the usual suspects: Rotmo, Tysland, Aleksandersen og ikke minst Bente Småvik og Anita Bogen. Peter var alltid skeptisk når vi skulle på reportasjer sammen etter det. Dessuten var han sur over at ikke han fikk lage saken om Anita Bogen. Det heter ansiennitet, forklarte jeg.

Nå kom jeg på en annen reportasjereise med Peter. Vi kjørte Østerdalen mot Trondheim (igjen), og han, naut som han var, hadde med seg øl. Han skulle kose seg. Ingen ting er mer irriterende enn langkjøring med en passasjer som skal kose seg.

Slitne atleter. Vi ga alt for studentene i Trondheim, men veldig lite for menneskeheten. Vi må vel innrømme dét.

Etter at vi hadde passert Rena, begynte han å klynke. Om vi ikke kunne stoppe så han fikk pisse. Ikke tale om, svarte jeg. Når han var så dum, fikk han ta følgene. Vi hadde ingen tid å miste. Særlig fordi jeg nettopp hadde klart å komme meg forbi en tysk campingbil og en svenskedust med campingvogn, to somlepaver på livets riksvei, ikke helvete om jeg slapp dem forbi meg.

Ansiennitet: Peter ville intervjue Anita Bogen. Det fikk han ikke. Det heter ansiennitet. Fra Det Nye 14. januar 1986. Foto: Arne Nordtømme).

Da begynte Peter nesten å gråte. Jeg fikk vondt av ham og la en stålsikker plan. Først bremset jeg slik at campingsvensken og hans tyske haleheng dukket opp i bakspeilet igjen. Jeg lot dem komme nærmere, justerte hastigheten til vi holdt samme fart, og så begynte hoderegningen.

– Hvor lang tid trenger du? spurte jeg.

Peter så forvirret på meg: «Heh?»

– På å pisse. Hvor lang tid?

– Eh … kanskje et minutt, foreslo han.

Et minutt pluss løping ut i veikanten, og retur. Jeg regnet. Tre minutter, det måtte holde. Hvor lenge måtte vi kjøre hvis jeg lå i 100 og campingdustene i 70? Rundt syv og et halvt minutt?

– Kan du stoppe, jeg klarer ikke mer, pep Peter. Han forstyrret hoderegningen min.

– Syv minutter, sa jeg. – Syv minutter. Og dro til. La meg i 110, for sikkerhets skyld. Etter syv minutter kom vi ut på en lang, rett strekning. Jeg kjørte den helt frem til svingen og stoppet i veikanten. «Ut!» Peter snublet ut i lyngen, forkommen og ussel, jeg holdt blikket naglet i bakspeilet.

Sekundene gikk. Et minutt. Hva drev han med?

– Jeg klarer ikke, pep det oppe i skrenten. – Jeg får det ikke til. Du gjør meg så nervøs.

Og der dukket svensken og tyskeren opp. De tutet lystig og vinket da de passerte. Ikke før var de forsvunnet, så jublet det fra moen:

– Jeg klarte det!

Live på “Hollywood”: «Knockin’ On Heaven’s Door» med Four Jets. En Clark Kent-spesial. Foto: Det Nye.

Vi kom oss ikke forbi camping-fnasket før nærmere Oppdal.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.