Redaktør Helge Lurås har skrevet en kommentar om venstresidens problemer for iNyheter. Han har en del gode poenger og vinklinger, men begår allikevel en generaltabbe når han skal komme med råd til hva venstresiden skal gjøre.

Kommentaren har tittelen «En beskrivelse av venstresidens hovedproblem». Ingressen lyder som følger (etter at jeg har rettet opp en åpenbar skrivefeil):

Trump vant nokså suverent i USA. I Norge fosser FrP fram. Konservatisme vinner terreng blant de unge. Venstresiden lurer på hva som skjer. Jeg tror vi vet deler av svaret.

I kommentarfeltet får Lurås kritikk allerede etter ingressen, for kan virkelig dagens FrP anses som konservative? I min verden er svaret nei, etter at de bidro til ACER, strømkablene, FNs bærekraftsmål, for ikke å glemme Listhaugs sammenligning av nasjonalkonservative med nasjonalsosialister.

En partileder som ikke ser forskjellen mellom to ord som inneholder ordene konservative og sosialister, er ikke konservativ. Dessuten er FrP en sterk tilhenger av velferdsstaten, noe jeg ikke anser som særlig konservativt.

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

Det er heller ikke konservativt å rasere norsk natur med subsidierte vindkraftanlegg, mens man vedtar å elektrifisere sokkelen som om Norge har en egen atmosfære, som ikke merker at gassen brennes opp i Tyskland.

Det var lite konservatisme å spore av regjeringen som hadde makten under den såkalte flyktningkrisen i 2015, og masseinnvandringen som fulgte. Det finnes en rekke andre eksempler.

Lurås tar opp mange av årsakene til at woke-venstre taper terreng i store deler av Vesten. Her nevnes blant annet kjønnsideologien, som han korrekt beskriver som «en hovedarena for kulturkampen».

Men underliggende handler ikke uenigheten om kjønn.

Jeg tror den snarere handler om graden av autoritært, kollektivt press mot enkeltindividet.

Nok en gang en korrekt analyse av Lurås, selv om han overser at FrP og Høyre er like skyldige i massepsykosen. Han peker også på manglende respekt for individet, noe jeg støtter. Dessuten er det åpenbart at woke-venstre har tatt full kontroll over institusjonene, som akademia, mediene og kulturlivet.

Det er med andre ord innlysende at det er venstresiden som oppfattes som autoritære, siden de faktisk er autoritære. De verste eksemplene på dette har vi sett i Demokratenes vilje til å bruke etterretningen og rettssalene som politiske våpen mot sine motstandere.

Venstresidens kjærlighet til sensur, samt stadige angrep på eiendomsretten, er andre eksempler.

Problemet oppstår først når Lurås kommer med forslag til hva venstresiden bør gjøre for å gjenskape tilliten i folket.

Venstresiden har blitt for autoritær, for bestemmende.
Og at de tror de har sannheten på sin side, gjør at de fremstår litt fanatiske, og besatt.

Og det liker ikke folk.

Så løsningen for venstresiden, altså det første de må gjøre, er å skape inntrykk av at de verdsetter den individuelle friheten og at de innser at fellesskapet diktatur – staten – ikke er løsningen på mer enn det absolutte minimum.

Men klarer de det?

Venstresiden har alltid vært autoritær. Allerede Rousseau mente at folk måtte tvinges til å bli frie. Alle måtte følge allmennviljen, eller straffes, skrev Rousseau.

For at samfunnspakten skal være mer enn en tom formel, inneholder den altså, uten at det uttrykkelig er nevnt, den ene forpliktelsen som alene kan gi kraft til de andre, nemlig at enhver som nekter å adlyde allmennviljen, skal bli tvunget til det av helheten.

Slike tanker ble fulgt opp i marerittet den franske revolusjon, som forsøkte å ta livet av kristendommen, og som under terroren klarte å ta livet av titusenvis av interne motstandere. Krigene som fulgte, førte til enorme dødsfall, bare Napoleons invasjon av Russland i 1812 krevde rundt 500.000 franske liv og et ukjent antall russiske.

Så kom Marx og argumenterte for proletariatets diktatur. Deretter oppsto de kommunistiske tyranniene, som beholdt stor støtte blant vestlige sosialister lenge etter at alle millionene dødsofre var allment kjent.

I Norge har venstresiden, som i dag består av Ap, SV, Rødt, og i manges øyne også Senterpartiet, Venstre og Høyre, hele tiden ment at frihet oppstår først hvis staten har kontroll over så mye som mulig.

Disse folkene ser på trygghet som frihet, men dette er en grov feil. Frihet skaper ikke trygghet, frihet er krevende! Frihet betyr at vi må ta ansvar for oss selv og våre nærmeste. Men belønningen er enorm, hvis man er i stand til å gjøre en innsats.

Derfor tar Lurås feil når han skriver at venstresiden har blitt invadert, og tiltrukket seg «falske» ledere med autoritære trekk. For dette har venstresiden alltid gjort. Tenk bare på barna i Venezuela, som måtte spise rotter for å overleve i det sosialistiske paradise, som ble hyllet av SV.

Se hva folket i Romania gjorde med ekteparet Ceaușescu etter at de hadde styrt landet som et hensynsløst kommunistisk diktatur fra 1967 til 1989. Tenk bare på hvor mange norske sosialister som støttet massemordere som Mao og Pol Pot.

Venstresiden gir inntrykk av at de verken liker eller stoler på folk.

Da er det ikke rart folk begynner å tenke at det kanskje ikke er så lurt å gi dem makt heller.

Den erkjennelsen har tatt (for) lang tid. Men nå ser den ut til å komme.