Trond Giske under nominasjons­møte på Scandic Hell hotell Stjørdal den 30. november 2024. Foto: Jan Langhaug / NTB.

Like før avgjørelsen falt under nominasjons­møtet til Sør-Trøndelag Ap, ble Trond Giske bedt om å trekke sitt kandidatur og ta til takke med tredje­plassen på listen. Dette rådet – direkte fra parti­ledelsen – fulgte ikke Giske, og i stedet ble han stemt inn som nummen én.

Det var statssekretær Tore O. Sandvik, Giskes «nære» venn, som forsøkte å gjøre møkka­jobben for Jonas Gahr Støre og parti­ledelsen.

Kjerkol ferdig

Det lyktes ikke. Den bortkomne og av ledelsen forhatte parti­sønnen kom tilbake, inn fra kulden, for å ta litt i og si det med Skriften og John Le Carré. Dermed er det klart for et oppsikts­vekkende comeback for Trond Giske på Stortinget, og et minst like oppsikts­vekkende nederlag for parti­ledelsen. På det avgjørende nominasjons­møtet på Hell (neppe tilfeldig) fikk Støre og hans hånd­plukkede parti­ledelse for første gang åpen kritikk fra mange delegater.

I Nord-Trøndelag valgkrets ble Ingvild Kjerkol vraket i kamp mot Bente Estil. Kjerkol fikk bare halv­parten så mange stemmer som mot­kandidaten til første­plassen fra Nord-Trøndelag, noe som må betegnes som et knusende og meget talende nederlag for den tidligere statsråden – best kjent for juksing i arbeid med master­oppgave. Et nederlag som minner mistenkelig om det Hadia Tajik gikk på i Oslo for få dager siden.

Møkkete kampanje

Med Giskes seier har han utrettet det nesten utrolige. I en alder av 58 år og nær 40 år som folkevalgt, de fleste av dem i helt sentrale posisjoner i Ap og norsk politikk (nestleder i Ap og tre ganger statsråd), har han klart å komme tilbake etter å ha vært kastet ut av partiet etter tidenes mest møkkete MeToo-kampanje.

Giske innehar uten tvil rekorden i øvelsen hvem som har sagt unnskyld flest ganger for upassende adferd i yngre år, dog uten å ha mottatt noen anmeldelser. Med sitt eget Nidaros partilag i ryggen trosset han parti­ledelsen og vant. En kan si hva en vil om Giske, men det er imponerende. Sagt med salig Henrik Ibsen: «Den står sterkest, som står alene».

Direkte opposisjon

Giske er i opposisjon mot mye av politikken dagens Ap fører. Han står nærmere grasrota i innenriks­spørsmål, og i EU-saken er han en direkte motpol og spydspiss mot den ekstreme EU-tilnærmingen vi har vært vitne til det siste tiåret.

Han står kort sagt i direkte strid og opposisjon mot Jonas Gahr Støre og parti­ledelsen i de fleste store politiske spørsmål, når vi ser bort fra selvsagte Ap-saker i innenriks­politikken. Giske er tross alt sosial­demokrat, må vite, selv om han nå har bygget sin egen plattform og sitt eget parti i partiet, Nidaros Ap (Sosial­demokratiske Forum).

Når dét er sagt: Giske har også mange imot seg, noe som kom tydelig frem under debatten før avstemningen. Ordene som ble brukt mot Giske, dreide seg om angivelig rå og til dels uredelig maktbruk i nominasjons­prosessen. Flere av innleggene var svært følelses­ladde.

Dypt splittet Ap

Alt i alt: Det var et voldsomt nederlag Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide, Hadia Tajik & co. gikk på, av alle steder på Hell i Trøndelag. Og en tilsvarende seier for Giske og det levende folke­styret, som ikke lot seg trampe ned av makt­eliten og Ap’s egen dypstat.

Trøndelag Ap står igjen som dypt splittet, noe reaksjonen på avstemningen straks viste. Flere trakk seg fra nominasjons­listen da Giskes seier var klar – i protest mot resultatet og for å vise at de støtter parti­ledelsen sentralt. Det siste er et godt bilde på dagens Ap, der ledelsen står svært langt fra det en kan kalle grasrota i partiet, og samtidig svært langt unna det meste av det norske folk.

Om Trond Giskes gjeninntreden i norsk riks­politikk kan endre denne drepende virkelig­heten, gjenstår å se. Kan hende var lørdagens seier for Giske-fløyen det første store oppgjøret mot Ap-ledelsen og sentral­styret. Det blir neppe det siste.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.