Desertering og mangel på soldater er Ukrainas største problem, ikke mangel på våpen, sier kilder til AP. I en større artikkel heter det at desertering har nådd et nivå hvor fronten rakner. De gjenværende er ikke klar over at de er uten ryggdekning før de meies ned. Det snakkes om at 200.000 har desertert. De som bryr seg om Ukraina og ukrainernes skjebne, bør ta AP-journalist Samya Kullab på alvor.

I møte med alle tenkelige mangler har titusener av ukrainske soldater, slitne og utslitte, forlatt kamp- og frontlinjeposisjoner for å gli inn i anonymiteten, ifølge soldater, advokater og ukrainske tjenestemenn. Hele enheter har forlatt stillingene sine, noe som har gjort forsvarslinjene sårbare og fremskyndet de territoriale tapene, ifølge militære sjefer og soldater.

Noen tar medisinsk permisjon og vender aldri tilbake, hjemsøkt av krigstraumer og demoralisert av de dystre utsiktene til seier. Andre kommer i konflikt med befalingsmennene og nekter å utføre ordre, noen ganger midt i skuddvekslinger.

Washingtons svar på den kritiske mannskapsmangelen er å senke rekrutteringsalderen fra 25 til 18 år.

«Dette er et kritisk problem,» sier Oleksandr Kovalenko, en militæranalytiker i Kyiv. «Dette er det tredje året med krig, og dette problemet vil bare vokse.»

Selv om også Moskva har hatt med deserteringer å gjøre, har ukrainere som deserterer avdekket dypt rotfestede problemer i militæret og hvordan Kyiv håndterer krigen, fra den mangelfulle mobiliseringen til overbelastningen og uthulingen av frontlinjeenhetene. Dette skjer samtidig med at USA oppfordrer Ukraina til å innkalle flere soldater og tillate verneplikt for personer helt ned i 18-årsalderen.

Vuhledar

Desertering var årsaken til at ukrainerne mistet byen Vuhledar.

«Det er tydelig at vi nå, ærlig talt, allerede har presset det maksimale ut av folkene våre», sier en offiser fra 72. brigade, som påpeker at desertering var en av hovedårsakene til at Ukraina mistet byen Vuhledar i oktober.

Mer enn 100.000 soldater har blitt siktet i henhold til Ukrainas deserteringslover siden Russland invaderte landet i februar 2022, ifølge landets riksadvokatembeter.

Nesten halvparten har desertert bare det siste året, etter at Kyiv lanserte en aggressiv og kontroversiell mobiliseringskampanje som myndighetene og militære sjefer innrømmer i stor grad har feilet.

Det er et svimlende høyt tall, uansett målestokk, ettersom det var anslagsvis 300.000 ukrainske soldater i kamp før mobiliseringskampanjen startet. Og det faktiske antallet desertører kan være mye høyere. En lovgiver med kjennskap til militære forhold anslår at det kan være så høyt som 200.000.

Kamerater blir drept foran øynene dine.

Mange desertører vender ikke tilbake etter å ha fått innvilget medisinsk permisjon. De er utslitte av krigens konstans, og de er psykisk og emosjonelt preget. De føler skyld over at de ikke klarer å mobilisere viljen til å kjempe, sinne over hvordan krigsinnsatsen ledes, og frustrasjon over at krigen ikke synes å kunne vinnes.

«Å tie om et enormt problem skader bare landet vårt», sier Serhii Hnezdilov, en av de få soldatene som har snakket offentlig om sitt valg om å desertere. Han ble siktet kort tid etter at AP intervjuet ham i september.

En annen desertør sa at han opprinnelig forlot infanterienheten sin med tillatelse, fordi han trengte en operasjon. Da permisjonen var over, klarte han ikke å komme tilbake.

Han har fortsatt mareritt om kameratene han så bli drept.

«Den beste måten å forklare det på, er å forestille seg at du sitter under innkommende ild, og fra deres (russisk) side kommer det 50 granater mot deg, mens det fra vår side bare er én. Så ser du hvordan vennene dine blir revet i filler, og du innser at når som helst kan det skje med deg,» sier han.

Desertering gjør planlegging vanskelig.

Illevarslende nok er det nyrekrutterte som deserterer først. Hele enheter forlater sine poster, og det finnes ingen vilje blant ledelsen til virkelig å straffe dem. Det virker ikke som de tror det nytter.

Desertering har gjort slagplaner til sand som glir mellom fingertuppene på militære sjefer.
AP har fått kjennskap til tilfeller der forsvarslinjene ble alvorlig svekket fordi hele enheter trosset ordre og forlot stillingene sine.
«På grunn av manglende politisk vilje og dårlig ledelse av troppene, særlig i infanteriet, beveger vi oss absolutt ikke i en retning som gjør at vi kan forsvare de områdene vi kontrollerer nå,» sa Hnezdilov.
Ukrainas militære hadde et underskudd på 4000 soldater på fronten i september, hovedsakelig på grunn av dødsfall, skader og deserteringer, ifølge en lovgiver. De fleste desertørene var blant nyrekrutterte.

Det var slik Vuhledar falt, og tendensen er økende: Flere deserterer.

«Det viktigste er at de forlater kampstillingene under kamphandlinger, og at kameratene deres dør på grunn av det. Vi hadde flere situasjoner der enheter flyktet, små eller store. De eksponerte flankene sine, og fienden kom til disse flankene og drepte våpenbrødrene deres, fordi de som sto i stillingene, ikke visste at det ikke var noen andre i nærheten», sier tjenestemannen.
Det var slik Vuhledar, en by på en bakketopp som Ukraina forsvarte i to år, gikk tapt i løpet av noen uker i oktober, sa offiseren fra 72. brigade, som var blant de aller siste som trakk seg tilbake.
Den 72. brigaden var allerede tynnslitt i ukene før Vuhledar falt. Bare én linjebataljon og to geværbataljoner holdt byen mot slutten, og militære ledere begynte til og med å trekke enheter fra dem for å støtte flankene, sa offiseren. Det skulle ha vært 120 mann i hvert av bataljonens kompanier, men noen av kompaniene hadde bare 10 mann på grunn av dødsfall, skader og deserteringer, sa han. Omtrent 20 % av soldatene som manglet fra disse kompaniene, hadde desertert.
«Prosentandelen har vokst eksponentielt hver måned», la han til.

Da hullene i frontlinjene gikk opp for ledelsen, sendte de forsterkninger. Men det samme skjedde med dem: Også de stakk av.

Forsterkninger ble sendt da Russland skjønte Ukrainas svekkede stilling og gikk til angrep. Men så dro også forsterkningene, sier offiseren. Da en av bataljonene i 72. brigade trakk seg tilbake, ble medlemmene skutt ned fordi de ikke visste at ingen dekket dem, sier han.
Offiseren bærer likevel ikke nag til desertører.
«På dette stadiet fordømmer jeg ikke noen av soldatene fra min bataljon eller andre. … For alle er bare veldig slitne,» sier han.

Denne trettheten som preger hele kommandokjeden gjør at desertører ikke blir dømt. Men dermed setter man en farlig presedens.

Påtalemyndigheten og militæret vil helst ikke reise tiltale mot soldater som har desertert, og gjør det bare hvis de ikke klarer å overtale dem til å vende tilbake, ifølge tre militæroffiserer og en talsperson for Ukrainas statlige etterforskningsbyrå. Noen desertører vender tilbake, bare for å dra igjen.
Ukrainas generalstab sier at soldatene får psykologisk støtte, men har ikke besvart spørsmål på e-post om hvor store konsekvenser deserteringene har på slagmarken.
Når soldatene først er siktet, er det vanskelig å forsvare dem, sier to advokater som tar slike saker. De fokuserer på klientenes psykologiske tilstand da de dro.
«Folk takler ikke situasjonen de befinner seg i psykisk, og de får ikke psykologisk hjelp», sier advokat Tetyana Ivanova.
Soldater som frikjennes for desertering på grunn av psykiske årsaker, skaper en farlig presedens, for «da er nesten alle berettiget (til å dra), fordi det nesten ikke er noen friske mennesker igjen (i infanteriet)», sier hun.

Det later til at alle har gitt opp. De vil gjerne leve.

https://apnews.com/article/deserters-awol-ukraine-russia-war-def676562552d42bc5d593363c9e5ea0

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.