Arbeiderpartiets tillitsvalgte vet at de vil tape med Støre som frontkandidat. Likevel klarer de ikke gjøre annet enn å stemme ham inn på førsteplass i Oslo. Enstemmig. Det er tragisk. Ingen våger å si det to interne meningsmålinger har vist: Ap taper med Støre i spissen.

Det er forfatterduoen Gilbrant og Suvatne som forteller om de to målingene i boka «Partiet». Ledelsen fikk utarbeidet to målinger, en med partipreferanse og en som la inn at det ville være et Ap med Støre som leder. I begge målinger gjorde Ap det dårligere med Støre i spiss. Støre ble ikke informert om resultatet. Nå vet han det. Han vet også alt det andre Gilbrant og Suvatne skriver om: at velgerne nekter å snakke med ham når han drar på valgkampturne nordover.

Men dét affiserer ikke Støre. Selv ikke et nytt dypdykk der partiet ser ut til å bli liggende på 17-nivået ser ut til å avskrekke ham. Det er stor forskjell på over eller under 20-tallet.

Tillitsmennene ser partiet gå ned, men klarer ikke si ifra. Alle ser hva som er feil: Støre sier én ting og gjør noe annet. Han har ført en politikk som har skapt større forskjeller enn om Høyre hadde hatt makten: Strømpris, rente, inflasjon. Folk sliter. Det gjør ikke inntrykk på Støre.

Han har ikke tid til småfolk. Han må på viktige internasjonale møter – i EU, Nato, G20 og diverse FN-fora.

Støres elitisme samsvarer helt med utviklingen i land det er naturlig å sammenligne seg med: Også Keir Starmer og Mette Frederiksen er sosialdemokrater. Disse skriver sosialdemokratiets gravskrift. De ender opp som administratorer av det grønne skiftet, en mislykket innvandring og ivrige tilhengere av krigspartiet. Det er et endelikt som er utrolig for et parti som startet som motstandere av imperialistenes krig.

Nå er de selv bannerførere for imperialismen.

Det skjer uten debatt og uten perspektiver på hva sosialdemokratiet har rotet seg borti.

Hvor skal fornyelsen komme fra?