Boualem Sansal. Stillbilde: La Grande Librairie – France Télévisions / YouTube.
I en uke har en stor forfatter sittet i fengsel. Ikke i hvilket som helst fengsel. Et algerisk fengsel. Og det til total taushet fra Italias og Europas kulturliv, aviser og forlag. Det som gav ham tilnavnet «Algeries Orwell», var romanen «2084», der Boualem Sansal forestiller seg en dystopisk verden styrt av et islamistisk diktatur. For ham selv er profetien gått i oppfyllelse, med tanke på hva som nylig har skjedd.
Den 75 år gamle fransk-algeriske forfatteren ble arrestert lørdag 16. november etter å ha ankommet flyplassen i Alger med et fly fra Paris. Siden da har ikke familien hørt fra ham. Vennene hans i Frankrike, som har kritisert de mange dagenes taushet, slo derfor alarm. Det ble deretter kjent at den berømte forfatteren var blitt arrestert i Dar El Beida øst for Alger kort tid etter at han forlot flyplassen. Agenter fra de algeriske tjenestene fikk ham ut av bilen og tok ham i varetekt. Emmanuel Macron er «svært bekymret». Sansal, som er mislikt av Tebboune-regimet, var klar til å flytte til Paris. Det var farlig for ham å fortsette å bo i Boumerdes utenfor Alger. En slektning som er intervjuet av Europe 1, sier at folk rundt ham hadde forsøkt å fraråde ham å sette sin fot på algerisk jord igjen. «Sansal sa at han aldri hadde bekymret seg».
I en skarp artikkel beskylder det offentlige algeriske pressebyrået nå Sansal for å representere «Macrons sionistiske Frankrike». Han risikerer å bli tiltalt etter straffelovens artikkel 87. Denne paragrafen beskriver enhver handling som skader «statens sikkerhet, territorielle integritet, stabilitet eller institusjoners normale funksjon», som «terroristisk eller undergravende». I slike tilfeller er maksimumsstraffen dødsstraff, som vanligvis omgjøres til livsvarig fengsel.
«Jeg står på alle svartelister», har Sansal fortalt om hvordan det er å være i kikkertsiktet til Alger-regimet og islamistene i Frankrike. Og nå fremstår han som en islamsk Solzjenitsyn, med enorm klarsynthet og stort mot.
I Italia er det ennå ingen forfattere eller journalister som har bedt om at han må løslates. Neri Pozza, forlaget hans, er det eneste som så langt har krevd løslatelse. Fra de andre er det stille. Husk kampanjen for Patrick Zaki, den fengslede egyptiske studenten og aktivisten som begynte å angripe Vesten og Israel så snart han ble løslatt. Den kampanjen fikk tverrpolitisk støtte fra vår politiske klasse. Hensikten var å rette oppmerksomheten mot respekten for menneskerettigheter og sivile rettigheter i general al-Sisis Egypt, og kampanjen fikk sterk støtte fra alle aviser og tv-stasjoner.
Men ikke Sansal. En kommentator i Frankrike undrer seg: «Har menneskerettighetenes fremste riddere mistet stemmen med Sansals forsvinning?» Den algeriske forfatteren er imidlertid ikke den rette kandidaten for offentlige kampanjer: Han er araber, men pro-israelsk, har erklært krig mot radikal islam og er imot innvandring, han er ateist, men anti-woke, og han beklager kristendommens forfall i Europa.
Det var rett etter terrorangrepene i Paris at jeg begynte å intervjue ham.
Sist gang intervjuet jeg ham bare en uke før han havnet i fengsel, vi snakket om antisemittismen i Europa. Han har gitt mange intervjuer til dette nyhetsbrevet. «For islam blir det en lek å ta over det gamle Europa», «Når Frankrike våkner, vil det være for sent, og landet vil oppdage at det er islamistisk», «I møte med islam er Vesten en papirtiger» og mange andre. Og til Il Foglio: «Moskeer kommer til, og jødiske og kristne symboler forsvinner. Islamiseringen av Europa går raskt og går i dybden».
Jeg visste at Sansal ville ende opp med å bli drept eller arrestert. For to år siden skrev jeg dette i nyhetsbrevet: «‘Hvis jeg måtte velge ett ord for å beskrive ondskapen i vår tid, ville jeg si islam’. Jeg frykter for Boualem Sansal etter å ha lest hans dramatiske essay. ‘Det finnes ikke noe land der islam har slått rot som ikke er ødelagt. Og i morgen? Da vil ondet bli enda større.’»
Det finnes en video hvor vi er på en konferanse i Roma i 2016. Jeg hadde bedt Sansal om å snakke til oss om hvordan Israel er en skandale i den arabiske verden. Selv var han blitt bannlyst i den arabisk-islamske verden for å ha presentert en av sine bøker i Jerusalem. Profetisk som få andre nålevende forfattere.
Boualem Sansal sitter i fengsel fordi han hadde rett. Med sitt praktfulle, smilende ansikt har han som en comanche på prærien i flere tiår advart oss om at «det å styre i Allahs navn» fører til katastrofen. Friheten er som luft. Når vi har den, bryr vi oss ikke. Når makten angriper skribentene, er det fordi den befinner seg i sluttfasen. En gud, i dette tilfellet Allah, som trenger blod fra mennesker som ikke tror på ham, er svak. Et regime som arresterer forfattere, er sykt.
Og i årevis hadde Sansal beklaget at vi i Vesten lekte med ilden når det gjaldt friheten. Sensuren er på fremmarsj ved universitetene, i skolene, i mediene, i politikken og i oss selv.
Måtte Boualem Sansal snart vende tilbake til friheten og fortsette å fortelle oss hvor heldige vi er som kan puste i den.
Nedenfor følger Sansals forord til min bok La dolce conquista (den myke erobringen).
* * *
Vi «varslere» som i flere tiår har advart ikke bare våre landsmenn, men alle jordens folk, om farene ved politisk islam, bør endelig ta inn over oss vår manglende evne til å vekke andre. Vi bør slutte å ringe med alarmklokkene og la være å plage folk.
Folk flest er kanskje ikke klar over det, men den underliggende virkeligheten er denne: Islamismen koloniserer verden. Den går med stormskritt fra periferien til sentrum, innfører sine rytmer, sine slør og sin halal, og venter på en stor global kapitulasjon for å kunne innføre sin jernlov på jorden, i Allahs, den høyestes, navn. Vår Don Quijote-lignende aktivisme er helt klart en kamp som føres i baklandet, det erkjenner jeg. Hvordan kunne vi tro at vi skulle være i stand til å overtale folk til å stå sammen mot det apokalyptiske prosjektet til Allahs tjenere? Det finnes ingen profet, ingen som er i stand til å vekke opp sjelene.
Omgitt av fienden synger og danser de frie menneskene som man fortsatt kan finne på den nordlige halvkule, at fremtiden ser lys ut, vant fra barnsben som de er til å se frihet overalt. De ler av oss, av klagingen vår, av våre velbegrunnede spådommer, og nekter oss til og med den broderlige retten til å bekymre oss for dem, barna deres og landet deres. De forsverger at de har noe problem med islam og muslimer, noe vi ser er sant, og lykke til med det. Men vi må også undersøke om det motsatte er sant for oss, for de fleste muslimer har ennå ikke offisielt brutt med sharia, som i dette antatt globalistiske 21. århundret stadig fortsetter å undertrykke dem. Optimistisk hevder folk stolt at islamismen ikke kan gjøre dem noe, at de er intelligente og briljante, at deres sekulære demokrati beskytter dem mot skadelig religiøs og ideologisk innblanding, at landene deres er mektige, at samfunnene deres er motstandsdyktige, og at de er i stand til å ta imot og integrere selv de mest gjenstridige blant de troende. Som et hovedargument minner de oss om at Angela Merkels Tyskland uten problemer tok imot en million syriske migranter i løpet av noen få uker. Hun har trøstet dem, utdannet dem, gitt dem statsborgerskap og sendt dem på jobb i sine vakre fabrikker, der de skal forvandles til perfekte, disiplinerte og produktive tyskere.
De har glemt det som er blitt gjentatt for dem i årevis, eller de har hørt det, men ikke forstått det, nemlig at islamismen først kommer ut i åpent lende når den er veletablert i landet, når den har dempet folks mistillit, forført de naive, vervet islamske fundamentalister og nyttige idioter, når den har infiltrert universiteter, idrettsklubber og kunstnermiljøer gjennomsyret av wokeisme, når den har etablert en blomstrende halal-økonomi, tatt kontroll over storkapitalen og overbevist den herskende klassen om at den ikke har noen fremtid uten Allahs og hans representanters velsignelse. De har dessuten glemt at islam har et universelt kall, at dens eliter utgjør et planetarisk brorskap som er langt mektigere enn alle andre menneskelige brorskap til sammen, enten de er sivile, religiøse eller finansielle, de tilhører frimureriet eller hva som helst annet.
Islamismen har ikke noe skjelett, ingen form, ingen hjerne, bare tentakler som går i alle retninger. Vitenskapen forstår ingenting av den, og krigsskolene vet ikke hvilke våpen de skal ta i bruk for å bekjempe fenomenet. Islamismen ble skapt av de store muslimske erobrerne i de første århundrene for å få Allahs religion til å triumfere, ikke for å ødelegge den blant elendige vantro. I virkeligheten vinner islam alltid, fordi den kommer for å erobre det ingen beskytter, det ingen forsvarer, ikke engang de som er direkte berørt: menneskenes sjel, først og fremst hos dem som ikke vet at de har en, og hos dem som tror at den tilhører Gud alene. De andre vil følge etter, av feighet, opportunisme og wokeisme.
Når de så, dessverre for dem og for oss, møter virkeligheten, når blodet flyter og hoder ruller, beskylder de oss «varslere» for å opprøre muslimer med våre taler, for å stigmatisere dem og presse de skjøreste blant dem til å radikaliseres. De vet derimot utmerket godt at de første som lider takket være islamistene og deres funksjonærer, gårsdagens dhimmier og dagens fundamentalister, er muslimene selv.
«I Frankrike hyller vi dem som tenner bål og forfølger dem som ringer med alarmklokkene», sa Nicolas de Chamfort, en fransk moralistisk journalist fra 1700-tallet, ofte sitert av Eric Zemmour, polemisk journalist og kongen av de franske varslerne. Når det gjelder stigmatisering, vet han, som er algerisk jøde, en ting eller to om det. Man har klistret hva som helst på ham for at de naive skulle skjønne hvem de hadde med å gjøre: et par horn på hodet, tresko i stedet for føtter, en spiss hale som begynner nederst og en trefork i hånden. For å overbevise dem en gang for alle, må de presse logikken til det ytterste og brenne ham på torget.
Hva skal man gjøre? Er slaget tapt? Må vi svikte vår plikt og slå oss til ro med likegyldighetens komfort? Til hvilken pris? Det finnes andre, feigere muligheter, som å lære seg å bli forræder og profitere på vår medvirkning. Islamistenes og de islamske fundamentalistenes sak er tross alt hederlig hvis man er islamist eller islamsk fundamentalist, og hvis man vil skade dem som islamsk lov allerede ugjenkallelig har fordømt: kristne, jøder, ateister, frafalne, blasfemikere, sodomitter, ekteskapsbrytere etc. etc. – listen er lang (med mindre man aksepterer deres eventuelle omvendelse). Man kan skifte land, men hvor kan man dra uten å risikere at islamismen en dag kommer dit også? Bortsett fra Nord-Korea, hvor ikke engang en flue kan komme inn og håpe på å komme ut i live, og Japan, som holder alle utlendinger på trygg avstand, ser jeg ingen annen mulighet. Det er Asia der borte: en verden av gjenstridige folkeslag, med en følelse av evighet, og som ingen mote har klart å avlede – mens motene i Europa kommer og går som havets bølger, og ender med å ødelegge alt på sin vei. Asia har verken kjent de brølende tjueårene, hippie-moten, yéyé-moten eller woke-moten, og de vil heller ikke vite av den moten som kommer nå. La oss kalle den baby-moten, der folk vil glede seg over å lage babyer slik de dyrker kål, i et leid land i den andre enden av verden, og som vil bli levert med kurér til sine nye foreldre når de er ferdige. Det gamle Europa fortsetter sin tilbakegang og fortsetter å gjøre seg til latter.
Europa står overfor et uløselig problem: I den vestlige sivilisasjonens vugge trodde Europa at det var ferdig med religioner, eller i det minste hadde Europa overbevist seg selv om at det hadde etablert en modus vivendi med dem som ville garantere alle samvittighetsfrihet i en smertefri sekulær sameksistens.
Vi som lever i dette ulykksalige 21. århundret, har det forferdelige privilegiet å være forbløffede vitner til undergangen av en stor sivilisasjon, utvilsomt den mest blomstrende i menneskehetens historie, den vestlige sivilisasjonen. Vi har identifisert tusen årsaker til dens undergang, og de mest avgjørende er befolkningens aldring og den hensynsløse konkurransen fra nye verdensledere.
Men det finnes en annen, mer radikal forklaring som ikke kan sies åpent, nemlig møtet med islam på 700-tallet, i Midtøsten. Sjokket var voldsomt og avgjørende, og århundrer med konflikt om territorium og legitimitet overfor Gud og mennesker fulgte. Det gikk opp og ned: Islam fordrev kristendommen fra Midtøsten, Nord-Afrika, Spania, Bysants og mange områder i Det hellige romerske riket, og i mellomtiden ble jødene underlagt dhimma eller drevet på flukt over hele verden. De forente europeiske maktene, som hadde tapt alle korstogene, lyktes i å gjenerobre Spania, Nord-Afrika og Midtøsten fra 1500-tallet og utover. Avskaffelsen av det osmanske kalifatet i 1924 markerte slutten på det muslimske herredømmet og sivilisasjonens forfall. Men islam var langt fra å forsvinne; den gjenvant raskt initiativet, frigjorde sine landområder fra kolonisering og begynte en ny erobring av Europa.
Det er en biologisk lov: På samme måte som man ikke kan putte to haner i et hønsehus, kan man heller ikke putte to fortellinger om opprinnelsen og menneskeheten sammen. Jorden er ikke stor nok til å romme to sannheter, to religioner som begge er viet til den samme guden. En av de to må vike. Det er klart at det blir den eldste, for det er biologiens lov.
Og nå er dette kristne Vesten, som virket uovervinnelig og stolt så sin fremtid i erobringen av verdensrommet og det allmektige digitale universet, i ferd med å rakne for våre forferdede øyne. Den er ikke annet enn en gammel, slapp kropp som begivenhetenes raseri kaster hit og dit. Stadig færre tror at Vesten særlig lenge vil forbli den verdenslederen den har vært siden middelalderen. Dens tid er ute, gjentar «alarmistene» høyere og høyere for hver dag.
Giulio Meotti gir i dag et avgjørende vitnesbyrd for historiens domstol. Han beskriver en virkelighet som får en til å grøsse. Han forteller om den største moskeen i Europa som er bygget i Roma, kristendommens hjerte, fra Arabia, islams hjerte. Han forteller om den store moskeen i Köln, der bystyret nettopp har gitt tillatelse til å sette inn muezziner for å kalle de troende til bønn. Han forteller om Malmö i Sverige, der islamismen hersker uforstyrret. Han forteller om Amsterdam med sin woke-ånd som har gått så langt som til å klippe ut en passasje om Muhammed som anses som støtende for muslimer i «Inferno» av Dante. Han forteller oss om Paris og «helveteshunden» som ble halshugget av en islamist. Han forteller oss om London, hvor det er hyggelig å bo når man er hardbarket islamist. Han forteller oss om Brussel, Europas hovedstad og et knutepunkt for Det muslimske brorskap og andre aktivister.
Vil rapporten hans lykkes i å åpne øynene på de naive som er fascinert av islamistenes og den islamistiske venstresidens kokette prat? Jeg vedder på at vår venn Giulio Meotti må skrive mange flere rapporter om de store europeiske byene som er blitt grønne eller er i ferd med å bli det: Marseille, Lyon, Barcelona, Valencia, Manchester, Torino, München, Genève, Wien, bare for å fullføre det konfesjonelle kartet over Europa.
Vil historien hans vekke nysgjerrighet hos offentlige myndigheter? Sikkert ikke, de har så mye annet å gjøre: hanskes med covid-19, balansere budsjettene, følge med på Putin, observere de første skrittene til den nye tyske kansleren Olaf Scholz, gjette hvem som blir Frankrikes fremtidige president osv. Politisk og revolusjonær islam kan vente.
Opprinnelig publisert på Giulio Meottis Substack den 23. november 2024.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
